Det ble en Dry Martini etter middag, som jeg antok. Den skulle kanskje kommet før maten, med tanke på nyttårsforsettet mitt om å bli en hyggeligere ektemann og far, men jeg tar lærdom av mine feil og retter det nok opp til imorgen.
Etterpå gikk jeg på kino. Det ble den siste Narnia-filmen, og selv om jeg ikke har sett de to første eller lest bøkene, så var den ganske underholdende. Det er tydeligvis veldig lenge siden jeg har vært på kino, for vi fikk utlevert 3D-briller, og alle så egentlig ganske eiendommelige ut der vi satt litt forlegne og glante på hverandre og storskjermen. Ikke skjønner jeg helt poenget heller, for 3D-effekten gav meg egentlig mest følelsen av å kikke på et slikt gammeldags papirteater, hvor man hadde figurene og kulissene lagvis bak hverandre og styrte dem på små skinner.
Det er det jeg alltid har sagt, ting har altså ikke forandret seg så mye på 200 år.
Dette er meg på den første arbeidsdagen i det nye året. Alt blir liksom bedre med Hipstamatic, synes dere ikke? Selv om det er veldig mars 2010, har det blitt meg fortalt. Jeg er jo fra februar 1925, så slik sett føler jeg meg ganske oppdatert. Som man kan se lider jeg meg igjennom dataverdenen med en Toshiba. Jeg skulle jo hatt en Mac også på jobben, men ytre omstendigheter ville det annerledes, som så ofte ellers. Så nå må jeg svare på brannmurspørsmål og kompliserte påstander fra Toshiba-klubben bare jeg tenker på å sjekke e-post. Men hva er vel livet uten motgang? Idag har jeg tenkt til å feire det nye året med en Dry Martini før eller etter middag. Eller kanskje begge deler? Det er viktig å belønne seg selv. Man blir jo litt hyggeligere av det, og familien min har helt sikkert godt av å få en blidere far og ektemann i det nye året. Kanskje dét skulle vært en nyttårsforsett? Nåja, jeg liker ikke slike forsetter, for det er så irriterende når jeg bryter dem. Jeg har fremdeles et medlemskap nede hos Kongsten-svømmerne eller hva det heter, hvor jeg var to ganger i januar ifjor, fordi legen min mente jeg hadde godt av litt trim. Hun om det, sier nå jeg.
Dagens mediekommentar. Terje Høili langer i dagens Fredriksstad Blad ut mot Fredrikstad-folk, og mener lojaliteten er lav her i byen, fordi folk drar til Sverige for å handle. Han gir dermed byens borgere skylder for at Fredrikstad faller på NHOs næringslivsbarometer for 2010. - Det virker som om folk liker å dra til Sverige, sier han. Og der er han jo inne på noe, for det er jo nettopp det folk gjør. Resten av utsagnet hans er skivebom. Det er ikke illojalt å velge et annet sted å handle, det er en rettighet vi har som frie borgere. For min del handler jeg en del i Sverige, fordi man der finner en hel del varer som butikkene i Fredrikstad ikke tar inn. Det er svært mye bedre utvalg på Nordby enn selv i en velutstyrt Meny-butikk, så jeg tror Sentrumsforeningens leder Kristian Kristiansen, som sier det er lett å glemme konsekvensene av ikke å handle i byen sin, heller burde oppfordre sine medlemmer til å være konkurransedyktige i forhold til svenskehandelen. Om ikke på pris, så ihvertfall med tanke på utvalg. Jørn Eriksen i suksessbedriften Projectiondesign uttalte seg for noen dager i Fredriksstad Blad og sa nøkkelen til å lykkes i Fredrikstad (som alle andre steder), ligger i innovasjon og fornyelse. Det er dette man burde fokusere på, og ikke skylde på folk flest.
De kommer nemlig aldri til å tenke på andre enn seg selv.
Klokken er ti på morgenen og dette er utsikten til Gamlebyen fra der jeg stod. Det var litt i overkant av ti minusgrader. Eller heter det i underkant? Det var varmere enn ti minus, altså, men det skulle ingen tro.
På Honolulu er det akkurat nå 24 grader. Og klokken er bare 23. Den er faktisk bare 23 igår, så hadde vi vært der hadde vi hatt hele natten igjen fremdeles. Jeg klager ikke altså, jeg bare nevner det.
Det er januar, og det er på tide å leve litt sunnere. Derfor satser jeg i 2011 på at antioksidanter skal holde meg frisk og rask. Idag har jeg følgelig inntatt to ting som er rik på disse og kan nå ha svært god samvittighet.
Dagens mediekommentar. Idag kan det ikke være noe skrive om, tenkte jeg. Hva kan være verdt å kommentere på en søndag som følger en søndag, som følger en uke med årskavalkader? Jeg slår opp på f-b.no, og det rødmussede ansiktet til Aksel Kolstad skriker mot meg, og som om man ikke egentlig var forsynt fra før henger idag også tungen ute. Javel, tenkte jeg da. Da har jeg noe å skrive om idag også.
Aller først, la oss se på denne teksten, som i sin tid ble skrevet til en Dag Frøland-vise på Chat Noir. Min gode venn Morten Marius får nesten bare unnskylde at jeg viser den helt på slutten av innlegget; han er nemlig lei av Dag Frøland.
"Og blant posører og musketører er Hermann Iversen marki. Ja, han er høyst barokk, når han ser et flygellokk som han kan speile seg i."
Visen er en kommentar til 1980-tallets kultur- og medieliv, sett fra vår kjære Frølands synsvinkel. Den er kanskje litt spiss, og det tror jeg egentlig man kunne hatt godt av å være på 2010-tallet også. Dersom denne visen hadde vært skrevet idag, og dersom den hadde handlet om Fredrikstads kulturelle ......tja, elite (?), så ville dette verset handlet om Aksel Kolstad, det tør jeg garantere.
Fredriksstad Blad har idag altså en kjempereportasje om ulike bykjendisers nyttårsforsetter. Alvorlig talt, dette kan da ikke være interessant? Jeg vet jeg av og til er helt på siden av det folk er opptatt av noen ganger, så her må jeg innhente hjelp og støtte fra mine ni faste lesere. Er det virkelig interessant å se et ALTFOR stort bilde av den unge og alltid lovende Kolstad, i det som for meg ser ut som den eneste Moods of Norway-dressen han har? Han har tungen hengende ut som var han en engelsk setter som værer løpetid i nabolaget, og under kan vi lese om at han har som nyttårsforsett for 2011 å ta 500 armhevinger daglig og dessuten bruke tanntråd. Tungen var altså ikke nok, vi må høre om tennene også. Aksel, som jeg kjenner personlig, får unnskylde meg, for han er ikke den eneste personen med for andre helt uinteressante nyttårsforsetter, og han har i ærlighetens navn ikke skrevet og redigert reportasjen egenhendig, selv om man av og til kanskje kunne mistenke nettopp dét. Han får bli en representant for folk som blir blåst opp litt for mye uten at det er altfor mye å blåse opp, og her har Fredriksstad Blad endel å ta tak i. Å være lokalavis betyr ikke at man ikke kan være meningsbærende og seriøs. Papirutgaven skal etter planen inneholde mer debatter og kronikker, men hvorfor skal da nettversjonen være full av uinteressante og dårlig skrevne tullesaker? Aksel Kolstad skal ifølge artikkelen skrive ti takter for orkester til sin ennå ikke påbegynte ballett om "Sagaen om Isfolket". Virkelig? Ti takter i 2011? Enten er vi heldige og får en kjempekort ballett, eller så har journalisten slurvet litt. Eller så kan vi anta at det kommer til å ta laaang tid før den blir ferdig. Vi kan også lese om byens kinosjef, som skal legge seg litt tidligere i år, og om Vigdis Lunde Wisur som skal drikke mer vin. Ja, hva skal man si til det? Jeg siterer atter igjen Dag Frølands revyvise, som synes å passe perfekt som dagens mediekommentar:
"Men blant noblessen vi ser i pressen så ser vi ingen ny Molière.
Men en touch av Trangvik, en touch av Haavik, en touch av vettløst idioti. Vi ser en mediaflom - en åndelig fattigdom som vi kan speile oss i."
Ha en riktig fin søndags ettermiddag, og glem ikke at de beste nyttårsforsettene ligger rett under nesetippen din.
Første nyttårsdag kan være hvilken dag som helst, det er og blir fremdeles verdens største søndag. Og søndag betyr en trykkende klamhet i brystet der angsten sitter. Julen er virkelig over, det er det ikke noen tvil om, og om den kalendariske julen varer i noen dager til så er den definitivt slutt inne i mitt hode. Akkurat idag. Hver eneste første nyttårsdag har vi pinnekjøtt til middag, og hver eneste første nyttårsdag blir jeg kvalm av pinnekjøtt, julelukt og nisser på toalettrullen. Vi har hatt besøk av min gode venninne Ellen, og det er ingenting som er bedre enn det på en supersøndag, for hun er av akkurat det samme kaliberet. Vi holder oss positive gjennom fordrinken og middagen, og så detter alt fra hverandre under kaffen, og bare sofaen er bra nok. Det ble en Bloody Mary før middag, og det smakte faktisk helt nydelig, så nå er jeg hektet. Jeg visste jo at den skulle passe utmerket dagen derpå, som en "Hair of the Dog"-drink, og det var den virkelig. Fresh og lækker. "Hair of the Dog"-drink er i grunnen et morsomt uttrykk, er det ikke? Det stammer fra den gangen man til hjelp mot rabies la et par hundehår i såret, fra hunden som hadde bitt. Altså "a hair of the dog that bit you". Når det er alkoholen som biter deg hjelper det altså å reparere bittelitt. Og det hjalp bittelitt. Men etter middag var det altså slutt, luften er ute av ballongen, og bare en måneds tur til Gran Canaria kan gjøre det bedre. Og en tur til Gran Canaria står ikke akkurat på kalenderen min de neste månedene, for å si det sånn. Når jeg tenker meg om vil jeg heller til Paris, men herregud, det er jo like kaldt der som her. Eller? Vi var der i april en gang, og det var herlig. Vi kom fra snø og drittvær til blomstrende magnoliatrær i Luxembourg-parken og crêpes i Versailles. Det var akkurat da den gamle paven døde, og det var en fantastisk opplevelse å komme inn i Notre Dame på en spontan messe, med tusenvis av mennesker som tente lys og samlet seg for å ære Kirkens overhode ens siste gang. Nå er jo den nåværende paven ganske frisk og rask, så vi får håpe det ikke skjer neste gang vi drar dit, men helt spesielt var det virkelig, og Gran Canaria kan vel ikke akkurat måle seg. Bortsett fra temperaturen. Noen som inviterer oss en måneds tid? Jeg er ihvertfall klar.
Og slik (se bilde ovenfor) endte altså vårt middagsselskap på Alle Søndagers Ubarmhjertige Mor: på sofaen.
Idag blir det nesten en aldri så liten fotoblogg her hos meg, for gårsdagens nyttårsfeiring ble behørig dokumentert. Talentet er ikke blitt så mye større etter at jeg fikk Iphone 4, men kameraet er ihvertfall blitt bedre! Festhumøret var altså på plass, godt hjulpet av mine utmerkede Dry Martinis. Jeg serverer alltid Dry Martini med tre oliven, for jeg elsker oliven i Dry Martini. At det sto igjen tre glass med tre oliven hver i får jeg ta som et tegn på at alle ikke er like glad i grønnsaker og sunn livsstil som jeg. Men dette visste vi jo!
Middagen bestod igår av laksemousse og cava, kalkun, karamelliserte poteter og stuffing med rødvin til, oster og en bombe av en dessert. Bomben var en sjokolademuffin, hullet ut slik at man fikk plass til litt sjokolademousse på innsiden, samt dekorert med navnet på gjestene. To av gjestene er nemlig desserteksperter, og de er til overmål gift med hverandre, så det er ikke grenser for hva de to får til på kjøkkenet.
Uansett, drikke ble det også, og som dere ser ble Bloody Maryen drukket opp. Den kan virkelig anbefales, selv om min kone riktignok utbrøt "Gud, det var vondt" etter den første slurken. Hennes drink stod urørt resten av kvelden, og jeg måtte kriseblande en gin tonic for å bøte på skaden.
Under ser dere henne på kjøkkenet, hvor hun på forhånd hadde stelt istand så godt som hele festen. Fantastisk kvinne? Hun er verdt en ekstra drink.
Det ble en Dry Martini etter middag, som jeg antok. Den skulle kanskje kommet før maten, med tanke på nyttårsforsettet mitt om å bli en hyggeligere ektemann og far, men jeg tar lærdom av mine feil og retter det nok opp til imorgen.
