Freudiansk glipp?

Gårsdagens innlegg var en pinlig affære. Jeg skulle jo kommentere en aktuell hendelse fra nyhetsbildet, slik det sømmer seg for en anstendig blogg. Ikke bare snakket jeg om saken uten helt å vite hva jeg mente, men jeg klarte også å kalle kunsteren INGAR Aasen for Ivar. Ivar Aasen, kjenner dere ham? Jeg skal ikke en gang rette opp innlegget, det kan stå der til spott og spe. Det er jo ikke så greit når det går litt fort, å huske på at Ivar Aasen forlengst er lagt under torven. Særlig ikke når man er en pasjonert riksmålsmann som jeg, for Ivar Aasen har så ingenlunde sluttet å plage nasjonen med prosjektene sine. Jeg har altså ikke noe spesielt til overs for nynorsk, og ihvertfall ikke på skolen. Hvorfor ikke da, tenker du. Det er jo så flott og mangfoldig her i landet, vi må da ta være på det! Nei. Og atter nei. Eller. Jo. Men problemet er at det er så mange som ikke klarer å skrive norsk en gang, og da blir det helt meningsløst å få dem til å forsøke seg på å skrive nynorsk i tillegg. Det klarer jo ikke JEG engang! Det norske språket er i forfall, det har jeg alltid ment, og man må skape engasjement og interesse for det som står på papiret. Da er det dumt å presse på barn og unge et språk svært få av oss til daglig har glede av. Så - Ivar Aasen bor ikke på Byens Marker, og huser ikke romfolk, men han er verdt å nevne uansett.

Jeg drister meg til å komme med en aldri så liten mediekommentar idag også, jeg lar meg nemlig ikke skremme av noen småfeil her og der. Når man driver med revolverblogging slik jeg gjør, og stadig skyter fra hoften med de treffende ordene mine, ja så er småfeil slik som kan skje, og ofrene må pent leve med det. Vi profesjonelle kaller det bare collateral damage. Idag har jeg imidlertid ikke tenkt til å gjøre noen stor sak uten av en liten sak, slik Fredriksstad Blad har det med å gjøre. Idag er nemlig byens rottefanger i avisen for tredje eller fjerde dagen på rad. Først fanget han jo en abnormt svær kjemperotte. Så fulgte naturligvis noen oppfølgere om rottene, og selv jeg kastet meg på bølgen, populist som jeg er. Så kom saken om rottefangeren som ble rikskjendis, og tror dere ikke han er i avisen idag igjen? Som alle rikskjendiser er han nå nemlig i rettighetsstrid med avisene, om bildet av ham som florerer rundt. Ja, for selv om han har gått til avisene med bildet sitt, så er det jo litt i overkant å gi ham så mye presse, ikke sant. Det får liksom være måte på til å utnytte uskyldige dyrefangere. Jeg ser den. Uansett, jeg skal ikke ironisere meg helt vekk, folk skal selvfølgelig betale for åndsverk, om det er rottefangere eller ikke som er skaperne. Jeg er tross alt veldig glad Fredriksstad Blad setter fingeren på slike daglige overgrep.

Snart er det heldigvis middag. God tirsdag!

Husk, verden ble født på en mandag

Mandag. Ny uke, nye muligheter. Ihvertfall kan man nå arkivere de mulighetene man ikke benyttet seg av i forrgie uke, og det er jo litt deilig å slippe å tenke på dét også, selv om det kanskje ikke skulle by seg så utrolig mange nye muligheter med det første. Nye muligheter er i grunnen bare slitsomt, men nå har jo jeg et mer enn gjennomsnittlig pessimistisk syn på det hele også. Uansett, mandag! Helgen var ganske bra, synes jeg, og jeg var veldig fornøyd med å ha fått publisert ett innlegg igår også, selv om jeg idag fikk påpekt at jeg hadde brukt litt for mange "jo" i et av avsnittene. Jeg ser den, og jeg vet egentlig om det også, for "jo" er et av favorittordene mine når jeg skal lage en litt løs og ledig tone. Egentlig finnes jeg nemlig ikke løs og ledig, og da er det greit med språklige virkemidler. Men, litt i overkant der, altså.

Slik så det ut på Kongens torv idag morges. Ganske idyllisk? Juletreet er forøvrig hentet fra hytta til kollegaen min, hun med musene. Ja, ikke inne fra hytta da, naturligvis. Det var vel ikke mange som trodde det, kanskje, men akkurat når det gjelder språk må man forsøke å være litt nøyaktig. Treet skulle egentlig til Island som gave, men det viste seg at det var litt for lavt, så da måtte vi bruke det her i Gamlebyen istedet. Nå vet jeg ikke helt hva jeg synes om at vi er nødt til å ta til takke med trær som islendingene kasserer, men det er et flott tre.

Nyhetsbildet i den lille provinshovedstaden vår er vel ganske stille idag, og den eneste saken jeg kunne tenke meg å kommentere, eller ihvertfall nevne, (en blogg med litt respekt for seg selv forsøker nemlig tidvis å være både samfunnsengasjert og meningsbærende) er situasjonen til kunsteren Ivar Aasen. Han bor ute på Byens Marker sammen med en gjeng romfolk, og kommunen ser helst at han slutter med det. De vil kaste ham ut, eller snarere vekk, for han bor i praksis allerede ut, og Aasen på sin side truer med å aksjonere. Jeg synes denne saken i grunnen begynner å trekke ut litt i langdrag, og selv om jeg ikke synes det er noe trivelig å kaste ut folk på gaten, så er det vel kanskje på tide at de som faktisk trenger hjelp, søker hjelp der de har krav på det, og at resten forholder seg til de lover og regler vi har valgt å rette oss etter. Utover det er jeg ganske begeistret for Kardemomme-loven også, så jeg er nok litt i konflikt med meg selv. Jeg kan uansett fortelle dere at det ikke er siste gangen jeg kommer til å ta for meg en nyhetssak uten å vite helt hva jeg mener.

Og dét er et mandagsløfte.

Sköna söndag

Søndagsmorgen. Eller. Den er tolv, og kirketiden er over om ca. 15 minutter eller noe slikt, men for meg er det allikevel søndagsmorgen. Jada, jeg er påkledd, nydusjet, pomadert og parfymert, og dagens to egg er inntatt sammen med kaffe, brød og alarmlyder fra den noe mer aktive sønnen min, men det føles fremdeles som klokken er 05.30, og kroppen min lengter tilbake til studietiden. Eller før det kanskje, til den gangen man ikke hadde noe ansvar overhodet. Jeg bodde et år på Hvaler, i 1997-1998, og den gangen husker jeg at jeg kunne forsove meg til bussen som gikk klokken 15.05 fra Utgårdskilen hver lørdag.

Det er ikke hver søndag man føler seg som dette, bevares. Det har jo en helt klar sammenheng med hva man gjorde dagen før; forskere er helt enige om at de to tingene korrelerer. Ja, altså fyll og fyllesyke. Jeg har jo forsket litt på området selv, eller i det minste foretatt litt feltundersøkelser, og enkelt sagt: dersom du er full dagen før kan du få fyllesyke dagen etter. Enkelte kan jo bli fyllesyke helt uten å drikke dagen før også, men det blir liksom så veldig vitenskapelig å ta for seg på søndagsmorgenen. Nå er jo dette en konservativ blogg og alt det der, og det kan jo hende jeg får kritikk for å være såpass ærlig på trykk, men det er jo ingen hemmelighet at jeg elsker mat og drikke, så at jeg er sliten søndagen etterpå bør vel ikke komme som noen overraskelse. Jeg får stå for den.

Uansett, her går det sakte, merker jeg. Jeg skulle jo snakke om hvor hyggelig det var igår, for vi hadde vår husvenn stipendiaten Trond på middag, siden han skulket på fredag. Det ble ikke tartar, for dem som leste Tweeds igår, men biffen som ble servert var på 300 gram, de fløtegratinerte potetene var utsøkte, og vinkorkene satt løst. Og før middag drakk vi et par old fashioned, en deilig liten drink bestående av angosturabitter, bourbon, sukker og farris. Den eneste andre jeg vet om som drikker dette, er Torgeir, som jobber i reklamebyrået ved siden av. Han er også Høyre-mann, og er en kjernekar. Jeg tenkte jeg skulle stjele et lite bilde av den fra en annen nettside, så får dere se. Den kan varmt anbefales, og dere vet jeg snakker sant når jeg anbefaler den på søndag morgen!

God frokost.

Enslig rensdyr observert på torvet i Gamlebyen

Idag var jeg en liten tur på jobben, og tenkte som så at i jobben min er det jamen mange varierte arbeidsoppgaver. Så går jeg ut på torvet, som ligger rett ved der jeg jobber, og plutselig er det som om jeg er tilbake på kontoret i banken jeg jobbet før, og at jeg igjen har en helt vanlig A4-jobb. For der sitter nemlig min venn Alexander Hermansen og agerer rensdyr. Og nå tenker jeg at i jobben til Alexander er det jamen mange varierte arbeidsoppgaver.

Idag håper jeg på en rolig lørdag, og at ingen uforutsette eller forutsette uhell tvinger meg ut i kulden igjen. Planen er en rolig middag hjemme, og idag tror jeg det blir en god, gammeldags biff. Det er bestemt en av livrettene mine, ved siden av wienerpølser, hamburgere fra TGI Friday's og sushi. Sushi. Nå ble jeg sulten. Og akkurat DER fikk jeg plutselig lyst på noe annet enn biff, og det er jo et eksempel på hvordan skrivingen gjør oss til bedre og mer kreative mennesker. Nå kom jeg nemlig på at jeg har lyst på tartar. Malt storfekjøtt, ispedd litt salt, inntatt rå sammen med eggeplommer, rå løk, syltede agurker, rødbeter og kapers. På brød. Her hjemme spises ikke tartar uten øl og dram, og idag har vi tilfeldigvis en nesten full flaske O.P. Andersson i skapet. Okay, nå er jeg virkelig sulten.

Tilfeldigvis har jeg et bilde her fra en gang jeg spiste tartar, en natt jeg var ekstra sulten foran laptopen og trengte litt påfyll. Ta enn titt. Deilig liten snack?

Jeg tror ikke vi kommer stort lenger her nå uten lunch, og deretter må det nok noen forhandlinger til med min madame om dagens middag. Ønsk meg lykke til, og selvfølgelig: God lørdag til dere alle sammen! Tusen takk for meg, som han sa. Nissen, altså.

De elendige

Fredagen er her, og det er få ting som gjør meg i så oppriktig godt humør som utsikten til en hyggelig kveld med familien; deilig mat, en drink eller to og så fullstendig avslappelse foran fjernsynet. Fredag er en dag for tradisjoner. En av naboene mine i reklamebyrået ved siden av har som fast fredagstradisjon å se på "Beat for Beat", mens han drikker øl og én akevitt. Han blir litt mobbet for det, men det bryr han seg fint lite om, og jeg mistenkter nok at det er tradisjonskosen mer enn programmet som er viktig. Tradisjoner er nemlig bra, spør en hvilken som helst konservativ. "Beat for Beat" står vel av og til på hos oss, også, men en større tradisjon for oss er fredagspizza. Nesten hver fredag, bortsett fra sommeren, spiser vi hjemmelaget pizza sammen med venner, og det har vi gjort snart ti år. Det begynte med at én venn, som jeg jobbet sammen med i bokhandelen den gang, tilbrakte hver fredagskveld hjemme hos oss. Han var singel, og vi pleide gjerne å si at vi "hadde" Lars. Dersom noen spurte om fredagsplanene, så var svaret at "vi har Lars idag, vi". Siden så kom det flere, og nå "har vi Trond". Lars har giftet seg, og fløyet ut av redet, så han lager sine egne tradisjoner sammen med konen sin, men den feilen skal vi ikke la skje med Trond, det kan jeg love dere. Det får være måte på til tradisjonsbrudd. Trond har forresten fritak idag, for han er stipendiat og skal på "seminar". De lurer seg unna av og til.

Fredagen har vært strålende, og den startet med en liten brunch på Verdensspeilet, hvor jeg møtte Bengt Morten Wenstøb, Fredrikstad Høyres gruppeleder ihvertfall et år til, og vi hadde et svært hyggelig måltid. Vi deler mange av de samme tankene, om både Høyre og om livet generelt, og vi har lyst til å samarbeide litt fremover. Kanskje det til og med blir litt lettere å være Høyre-mann i Fredrikstad enn jeg først hadde fryktet.

Ellers kan det umulig være lett å være Venstre-mann i Fredrikstad om dagen, etter det sørgelige markeringsforsøket til Venstre og KrF igår, da de stemte for det rødgrønne budsjettforslaget, og dermed i praksis legger det såkalt borgerlige samarbeidet dødt i årene fremover. Jeg sier såkalt borgerlig, for det er i realiteten kun Høyre som er et borgerlig parti, ihvertfall i Fredrikstad. Venstre og KrF har vist en gang for alle, at dersom man ønsker borgerlig politikk i Fredrikstad, så vær snill å ikke stemme på dem. De skaper forvirring blant velgerne sine, de vingler fra side til side, og de stemmer til alt overmål for en usosial eiendomsskatt, som overhodet ikke løser Fredrikstads problemer, men som gjør det enda vanskeligere å være pensjonist eller lavtlønnet, dersom man skulle være så uheldig å eie et sitt eget hus. Venstre og KrF velger istedetfor å være ansvarlige borgerlige partier å støtte et regime som i 70 år har vanstyrt byen vår, og som holder en klam, beskyttende hånd over et system som bare vil at offentlige utgifter skal øke. Regningen sender de til skattebetalerne. Så, mine kjære Venstre-velgere (og dem er det endel av i min omgangskrets), tenk litt over om det er dette dere står for.

Sånn, da fikk jeg jo sagt dét også, det er liksom viktig å få det ut før helgen. Men nå er det sagt, og i de borgerlige tradisjoners navn velsigner jeg med dette fredagskvelden til alle mine lesere, og hilser med en skål til alle der hjemme med egne fredagstradisjoner foran dere - det være seg i akevitt, øl gin eller julebrus.

Ha en riktig fin fredag!

Takk for alt og velkommen igjen

Ja, så er den store dagen her, da bloggen min flytter inn på eget domene, med egen logo og alt. Navnet ble, som den observante leser sikkert allerede har sett: Tweeds. Bloggrådgiveren min hater det, og sier navnet kan sammenlignes med å si jeans istedetfor olabukser, men i bunn og grunn er jeg veldig fornøyd med resultatet. Tweeds spiller jo liksom på både meg og min konservatisme og ikke minst min beskjedne charme og esprit, samtidig som vi holder oss innenfor den moderne verden med en ørliten hentydning til Twitter. Ja, der har de jo såkalte tweets, vet dere. Skjønner? JEG skjønner, ihvertfall.

Jeg skylder en STOR takk til reklamebyrået Netron, som ene og alene har ansvaret for at bloggen nå er oppe og står. De har laget logo og sørget for riktig koding, og bistått meg i denne vanskelige tiden. Trenger dere et reklamebyrå, så kan disse varmt anbefales, de er så godt som enestående. Bare ikke ta dem helt fra meg, siden de nå jobber gratis for Tweeds flere timer i uken. Takk for alt, gutter!

Lekene kan begynne.

Om mus og menn

Idag er det så kaldt at snøkulene i NisseNatt-Huset frøs til is. Inne! Stakkars den lille personen eller hva det var som satt på insiden, det virket ganske stusselig. Jeg tok et bilde for bloggen også, men det ble helt ille, verre enn mine vanlige bilder, så jeg lot det bare være. Dessuten var Alexander der, eieren, Alexander Hermansen, altså, og han får jo nok PR om ikke han skal få ansiktet sitt i denne bloggen også!Men, historien er nå altså fortalt, og jeg håper de stakkars kulene får det bedre imorgen. Og vi andre også, forsåvidt.

Idag kan vi lese flere gnager-historier i Fredriksstad Blad, for det er visst en stor rotte som er blitt knepet på fersk gjerning inn i en rottefelle. Og den var stor! Ja, "abnormt svær", skrev journalisten, og var nok fornøyd med dèt. Fiffig uttrykk.

Jeg leste denne saken på jobben, og da fortalte min gode kollega om den gangen hun hadde en rotte i huset i et par år, som hverken bet på feller eller Anticimex. Den endte derimot sine dager i et stort glass med sylteagurk-lake, etter å ha blitt litt vel grådig på sine gamle dager. Det er visst den eneste rotten de har hatt besøk av, heldigvis - Men mus har vi forresten alltid hatt, kunne hun fortelle. - Under krigen hadde mor og far en mus som kom frem hver gang far spilte piano. Den hadde dotter bak ørene og het Schou Sørensen.

Slik er det når man ikke lenger jobber i bank. Jeg sier som min gode venn kontrabassisten Christian Mortensen sa det en gang; det skjer litt mer nå enn det det gjorde før.