Bare litt til

Jeg skal ikke bare skrive om vinterdepresjoner, for det er mye hyggelig som skjer på vinteren også blir det meg fortalt, men var det da ikke nettopp siste i april og stipendiaten og jeg tok oss en forfriskning på vollen og så utover en hel sommer? Og var det ikke nettopp feiefest i Gamlebyen, med rangel og suppe og nattlige samtaler, og var det forresten ikke Månefestival for bare 14 dager siden og late dager i Commandanthaven, sommerdrinker på balkongene og syndere i sommersol? Nå skal vi altså ta til takke med at det er mye hyggelig som skjer på vinteren også. Inne. Lese bøker. Tenne lys. Tenne i peisen. Drikke te. Dersom man ikke sovner da.

I år igjen?

For to dager siden gikk vi over til vintertid, og jeg registrerte det ikke annet enn som en gledelig hendelse som satt meg istand til å sove en time lenger på søndags morgen. Med tanke på at jeg stort sett sover hvor lenge jeg vil, var gleden bortkastet. Regningen fikk jeg når jeg idag, tirsdag, ser ut av vinduet og innser at klokken er 18 og dagen er over. Dagen er over. Det er mørkt. Ingen går ut, ingenting skjer ute, man blir trett og lat og man kan bare gi opp å lese bøker, og det er faktisk ikke så rent lite klaustrofobisk å tenke på at det skal være slik i fem måneder til. Det eneste vi vet er at det blir kaldere. Her trenger vi en plan, og det fort.

Post festum

Arrangørene poserer med litteraturviter Bernhard Ellefsen, som under sitt litterære vorspiel ganske sikkert inspirerte dannelsen av et epikureisk selskap i Fredrikstad. (foto Trond Thorvaldsen)


Catharina Chen under åpningskonserten. (foto Trond Thorvaldsen)

De alvorlige menn. Konsentrerte politikere under utspørringen til ordstyrer Erling Dokk Holm.  (foto Trond Thorvaldsen)

Merete Lie, Peter Butenschøn og Camilla Eidsvold noterer flittig. (foto Trond Thorvaldsen)

Kontrabassensemblet under avslutningskonserten i Dunkejongaarden. (foto Trond Thorvaldsen)

Maestro John Fiore venter på sin entré. (foto Trond Thorvaldsen)

Like før. Klaveret i Dunkejongaarden vet ikke hva som kommer. (foto Trond Thorvaldsen)

To fornøyde festarrangører. (foto Trond Thorvaldsen)

Og helt til slutt.

Den andre vinkelen

Utsikten fra et hvilested. Sneen lavet ned, og pølsene var kalde. Man kan visst ikke tenne bål i sne, men man forsøkte og forsøkene varte lenge, kanskje bortimot en time og det føltes enda lenger. Mens jeg lå under en furu. Og utsikten var alt jeg behøvde denne søndagen.

Takk for i år

Innspurt

Hva gjør man ikke for litt omtale i lokalavisen?

Det begynner å nærme seg kulturfest, og både stipendiaten og jeg kjenner at spenningen stiger.Hvor mange kommer? Går vi i null? Men vi gleder oss, og uansett hvor det nå måtte bære er vi sikre på at de tre dagene neste uke byr på gode opplevelser. Og planlegningen av neste års kulturfest er allerede igang, så her er det bare å spenne seg fast.

Velkommen til Gamlebyen!

Clubable

Slik så det ut da stipendiaten og jeg ble ønsket offisielt velkommen i Klubselskapet Phønix og mottok nøkkel til huset. Resten av kvelden forløp som fredagskvelder flest; vi kastet på stikka, spilte carambole og drakk gin & tonic.

Ting man får seg til å si

Jeg kjenner en overvektig, sur og gammel grinebiter av en hund. Han heter Jesper, og er egentlig en trivelig fyr om man tar seg tid til å bli kjent med ham, og hvis man lærer seg å omfavne det faktum at han ikke liker mennesker. Egentlig ikke andre dyr heller. Idag er Jesper med meg på jobben, og på vei gjennom sortieporten og inn til Gamlebyen traff vi en mann med en annen hund. Jeg skjønte at mannen var kontaktsøkende, for selv om jeg hadde Beethovens niende på øret i anledning fredsprisen, kunne jeg høre at han snakket til oss. Hundeiere. Han lurte på om det gikk bra at Jesper hilste på hunden hans, det er gjerne det hundeeiere snakker med hverandre om når de vil ha kontakt. Han er egentlig litt sur og hissig, sa jeg. Det går bra, dette er jo en jente og alle hunder liker vel jenter, sa han. Hva er det du spør for da, tenkte jeg, men jeg sa det ikke, for jeg er jo en vennlig mann og jeg sitter i bystyret for Høyre og alt. Mannen nikket megetsigende da de to hundene hilste på hverandre, og bemerket: -Som hund, så eier vet du. Jeg nikket og smilte og gikk videre. Om han mente sur, overvektig eller med et godt øye til jenter aner jeg ikke, men jeg mistenker at jeg ikke kom så godt ut av det.

Skyldfordelingsprinsippet

Vi trodde faktisk det var et gjenferd som hadde stukket av med kløverplanten jeg hadde pyntet opp i peisstuen med, for den var ingensteder og potten var også vekk. Vaskedamen vår Grethe, kunne heller ikke melde om potteskår eller jord, så dette var et mysterium. Vi er litt plaget med gjenferd i huset vårt, blant annet står det et damemenneske på toalettet og skremmer gjester, og døren på kontoret mitt har ofte gått opp av seg selv, til tross for at haspen er på. Og igår gikk en orkidé i gulvet mens tre av oss så på, uten at noen var nær den. Så at gjenferd skulle ha stukket av med kløverplanten er faktisk ingen urimelig vurdering. Det ingen av oss hadde regnet med var at en gjest hadde satt den i vinduskarmen mens hun luftet, hvorfra vinduet selv hadde gitt den et kraftig puff og sendt den på sin vei ned i brostenen to etasjer under. Ingen torvhandlere kom i skade.

Men gjenferdene er enda sintere nå.

Ølbrikkemannens ukjente historie

Gamlebyen byr på mange historier, også der man ikke helt venter å finne dem. På ølbrikkene til Magnus Wilhelmsen i Presserommet, for eksempel. På jakt etter en lerkrukke å lage sauerkraut i snublet han nemlig over en bunke ølbrikker i en bruktbutikk, alle med forskjellige skriblerier på seg. Skribleriene viste seg å være en svært sjarmerende reiseskildring fra Tyskland over mer enn tredve år, der forfatteren tar oss med inn i en nå forgangen verden av ymse skjenkesteder, og der han byr på anekdoter om alt fra utsikt og hovmesterens bekledning (som visstnok lignet den kelnerne hadde på Grand Hotel i Oslo) til beskrivelser av de eskapader som hadde gjort ham så tørst. Jeg var forelsket umiddelbart, og kan nesten ikke vente med å kjøpe boken dette må munne ut i. Kan ikke noen skrive den?

Ressurs eller samfunnsproblem?

Fedmedebatten er stadig like aktuell. Hvem har skylden for fedmeproblemet? Er det de overvektige som simpelthen ikke slutter å spise, eller er det staten som ikke lager gode nok lover til å stoppe dem? Jeg vet ikke. Jeg får nesten lyst til å snu litt på det. Er fedme et problem? Et lurespørsmål, tenker du nok, siden et stort korpus etterhvert har blitt litt av en merkevare for meg, og jeg åpenbart er predisponert for å ta de overvektiges parti. Men la oss ikke være overvektige en stund, la oss forsøke med en dose sunn fornuft. Ja, fedme er et problem. Det er et problem dersom den enkelte har psykiske eller fysiske problemer forbundet med sin overvekt, og det er et problem dersom den overvektige ikke føler overvekten er et valg man har tatt, for eksempel av gjennom langvarig nytelse av livet. For noen, meg inkludert, er overvekt indirekte et valg, et symptom på hvilken livsstil man velger. Jeg ville personlig aldri kalt dét en sykdom. Men er det så et samfunnsproblem? Ja, sier kritikerne. Fedmerelaterte sykdommer koster samfunnet milliarder, og dette er kostnader de overvektige med viten og vilje påfører felleskapet, på linje med røkerne. Man vet det er skadelig, men spiser likevel. At samfunnet skal betale for dette, indignerer mange. Fedme er altså i første rekke et økonomisk problem, og i andre rekke et moralsk problem. Videre moralsk i to henseender; det ene er at man lar sine medborgere betale for sine livsttilsvalg, og det andre er at man ikke tar vare på seg selv, som i vårt moderne samfunn i seg selv er fy-fy.

Det er altså den samfunnsmodellen vi har valgt som synes å være det største problemet. Velferdsmodellen betaler helsevesenet for alle, det vil si at "alle" betaler, og det blir dermed et problem for alle dersom noen ikke følger spillereglene. Slik som røkerne, de fete, basehopperne, de ivrigste turgåerne, ja stort sett alle som på en eller annen måte har påført seg selv skade og dermed samfunnet utgifter. Men dette perspektivet forundrer meg litt. Et samfunn koster penger. Mye penger. Vi har valgt å leve i et fellesskap, og vi har valgt et ideal der man i størst mulig grad skal holde folk i live. Dét koster, det være seg om en pasient er kreftsyk, overvektig eller sitter i rullestol fordi man en gang har kjørt for fort. Har man det samme økonomiske og moralistiske perspektivet på fedme i samfunn der folk i større grad betaler sine egne utgifter til legehjelp?

Den danske professoren Frederik Stjernfelt kaster imidlertid nytt lys over problemstillingen i en kronikk i Moderne Tider. Han viser til en nederlandsk undersøkelse som ganske overraskende konkluderer med at det økonomiske aspektet av fedmeproblemet må revurderes. Hvorfor? Fordi de sunne lever betraktelig lenger, utvikler mer "kostbare" sykdommer mot slutten av livet og må tas vare på av felleskapet, for eksempel på institusjon. Det er jo nemlig ikke slik at fordi vi lever lenger, så er vi friske til den dagen vi dør. De skriver:

"Selv om effektiv forebyggelse av overvekt fører til et fall i utgifter relatert til overvektsrelaterte sykdommer, så oppheves fallet av økte utgifter på grunn av sykdommer uten relasjon til overvekt i de leveår man vinner. Overvektsforebyggelse kan være en viktig og kostnadsseffektiv måte å forbedre folkehelsen, men den er ingen kur for de voksende helseutgifter."

Det økonomiske aspektet får et kraftig skudd for baugen, og som Stjernfelt påpeker, kun det moralske står tilbake. 

"De må derfor opgive deres politisk stærke alliance med økonomien og dens hårdtslående argumenter. Især fordi det hollandske argument alene ser på sundhedsudgifterne. Den samlede udgift til de sunde bliver endnu større, hvis man regner pensioner, hjemmehjælp, rengøring og andre rent aldersrelaterede udgifter med, som de skamløst forbruger i alle deres ekstra leveår. De raske med retten til Riget er simpelt hen radikalt dyrere. 

Banen er derfor kridtet op for den omvendte forargelse: de onde sunde, der ikke bare lever længere og i højere socialklasser – men som også har deres struttende snabler langt dybere nede i de fælles kasser end de arme syge, der når at dø længe inden de får lige så meget gavn af dem."

God helg! Husk å nyte livet mens du har det.

Hvem er han mørke på bass?

I 1994 fikk jeg en ny bestevenn. Han het Christian, og spilte tuba. Han spilte tuba til han ble rød om munnen, for det blir man gjerne av av å spille tuba, og så snart han ble ansett som moden nok byttet Christian til instrument. Til kontrabass. Spennende og friskt valg, tenker du sikkert, fra én bass til en annen. Men Christian hadde bueføringen i orden og ble etterhvert en habil kontrabassist, og det skulle da også kanskje blott mankere fra en ung mann, som mens andre i smug leste pornoblader, gikk omkring med Finn Benestads Musikklære på innerlommen. Idag er Christian solokontrabassist i Den norske Opera og Balletts orkester, og 24. og 26. oktober kan du høre ham spille kammermusikk sammen med blant andre Catharina Chen (fiolin), Einar Halle (cello) og Stefan Ibsen Zlatanos (klaver). Bedre ensemble enn dette kommer ikke til Fredrikstad i år. Dét er et løfte.

Christian Mortensen - vi gleder oss!

Kjøp billetter til 24. oktober her og til 26. oktober her.