Det høres pompøst ut, men brutt ned er det faktisk slik det er. Eller kanskje enda riktigere: Staten, det er oss. Og enten vi snakker om statlig ansvar, fylkeskommunalt ansvar eller kommunalt ansvar - den som betaler er du og jeg. Det er så lett å tenke at kommunen skal ta ansvar, og spesielt nå i valgkampen mangler det ikke akkurat på løfter om hva kommunen skal drive med. Men regningen, den kommer til deg i form av skatter og avgifter.
Vi hører ofte folk si at ting var mye bedre før. Eldre mennesker trekker frem at den gangen, under krigen, var man engasjert i samfunnet, man snakket med mennesker og deltok i foreningsliv. Nå om dagen sitter man bare hjemme og ser på TV. Sier de. Gamle folk. Men er det slik? Jo, kritikerne har kanskje et poeng. Jeg kjenner endel mennesker og bevares, mange er aktive, men du verden som giddeløsheten også tilsynelatende fanger en når man kommer hjem fra jobben etter en lang dag. Men det må vel være greit, tenker jeg, la nå mennesker gjøre hva de vil?
Men så tenker jeg enda mer. Det er så mye som skal gjøres rundt forbi, så mange mennesker som ikke har det bra, så mange korps- og idrettslag som skal holdes vedlike og andre ting som er avhengig av private initiativ. Og videre, hva med de oppgavene som strengt tatt er andres oppgaver, men som ikke blir gjort? Veier som skal måkes eller strøs, kommunale plener som skal klippes eller til og med gamlehjem som skal drives. Er det vår jobb da, å sørge for dette?
Hm. Før var man kanskje litt mer engasjert i samfunnet enn vi er idag. Selv om vi blogger. Selv om vi leser bildeaviser som aldri før. Jeg kan godt tenke meg at folk før, gamle folk, klippet den kommunale plenen dersom den var sjenerende høy. Eller strødde litt utenfor huset sitt dersom folk datt overende til stadighet. Eller andre ting. Nå om dagen strekker ansvarsfølelsen seg så langt at folk flest rygger unna bare man snakker om å flytte i generasjonsbolig med en ensom mor. Men hva kommer det av?
I gamle dager var man borgere. Borgere av Fredrikstad by, het det. I gamle dager fikk man til og med borgerbrev som bevis på at man var borger, for det var liksom noe ekstra stas det, å være borger. Og i enda eldre dager var det å være borger ikke noen selvfølge i det hele tatt, men et privilegium med visse forpliktelser med på lasset. Som borger hadde man en plikt til å bidra, til å hjelpe til når det skulle tas i et tak, når viktige oppgaver skulle utføres. I Roma, for eksempel, var det en dyd å forsøke å arbeide seg oppover, å skape seg en bedre tilværelse enn den man kom fra i utgangspunktet, og klarte man ikke å nå det man strakk seg etter, gikk det på æren løs. Går det på æren løs om man ikke streber idag? Nei, og det skal det da ikke heller. Men idag er det ikke noe poeng å strebe i det hele tatt.
Idag er vi nemlig ikke borgere lenger, men brukere. Du er bruker av NAV, du er bruker av kommunale tjenester - du mottar ikke ytelser eller deltar aktivt i noe, nei værsågod, bare bruk. Trekk puten godt innunder armene. På sykehuset er du en bruker. Og på gamlehjemmet. Som ikke heter gamlehjem lenger heller forresten, men sykehjem, siden det å være gammel er blitt en sykdom. Til og med på den gamle ferjen i Fredrikstad er man blitt brukere, og den som tror at man er betalende passasjer som sørger for å holde liv i en historisk institusjon i byen vår må bare tenke seg om. Værsågod. Bare bruk.
Men hvordan gikk det slik da? Hvordan gikk det fra å være vårt ansvar til en udefinert skikkelse som heter "samfunnet"s ansvar? Eller staten, eller kommunen? Altså, deres ansvar at vi har det bra? Velferdssamfunnet har vel ikke blitt til en sovepute, tenker jeg. Velferdssamfunnet som alle er så glade i bidrar vel ikke til at folk regner med at staten plukker opp restene når man har brukt seg opp litt? Men tenk litt på det. Kanskje hvis vi feier for vår egen dør og litt for naboens også, så slipper kommunen eller staten eller samfunnet unna litt billigere. Og kanskje det etterhvert ikke går så dårlig, tenker jeg, hvis folk bare tar litt ansvar.
Kanskje vi burde prøve å snu trenden. Kanskje vi skulle finne oss en forening eller et idrettslag eller en gammel tante å hjelpe, før alt blir enda mer giddeløst og vi er brukere bare vi legger oss på sofaen og skrur på fjernkontrollen.
Kanskje vi rett og slett burde bli litt mer borgerlige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar