Gamlebyen er Fredrikstads mest besøkte turistmål. Det er ikke så rart – 16 kvartaler med brostensbelagte gater, sjarmerende hus tilsynelatende uberørt av tidens tann, vollgraver og torvhandel og stort sett hva en turist måtte behøve. Men Gamlebyen er også nærområdet mitt, et nærområde jeg kjenner godt, både gjennom jobb og foreningsengasjement. Og nærområdene, det er der vi har livene våre til daglig, det er der vi treffer menneskene vi lever side om side med – og det vi bryr oss aller mest om. Det er nærområder politikk handler om.
Rett som det er kommer det noen og skal "redde" Gamlebyen. Det kan dreie seg om å bygge et badeland inntil et unikt festningsverk, det kan være å grave opp deler av festningsanlegget for å få en småbåthavn hit, eller det kan være noen som bare har bestemt seg for at her er alt feil og vi må omorganisere og tenke nytt for at alt ikke skal forsvinne. Jeg er i utgangspunktet skeptisk til tankegangen om at Gamlebyen behøver å reddes, og jeg er i hvertfall skeptisk dersom man skal redde et kulturminne ved å gjøre det til et mindre kulturminne. Gamlebyens “redning” er dette: Kommunal tilstedeværelse, et moderat forhold til forandringer og felles respekt for retningslinjer.
Gamlebyen er unik fordi moderniseringen er underlagt visse regler. Forandring av husene skal skje i henhold til hvordan husene har sett ut tidligere; man kan tilbakeføre men ikke lage nytt. Når man ser igjennom fingrene med disse reglene, som vi stadig ser eksempler på, vil gatebildet gradvis endres og det unike vil etterhvert forsvinne. Den største frykten i Gamlebyen er brann, og det av åpenbare grunner; man kan nemlig ikke gjenoppbygge gamle hus. Modernisering og forandring kan satt på spissen kalles en langsom brann, idet man ikke lenger kan gå tilbake på de endringene man har gjort. Det er politikernes ansvar at retningslinjene blir overholdt og at administrasjonen utfører sitt arbeid i henhold til vedtatte regler.
Trafikkplan for Gamlebyen ble for noen år siden vedtatt i Bystyret, men deler av denne er ennå ikke iverksatt. Dette betyr parkeringsproblemer for beboere og besøkende, og det er ukjent hvorfor administrasjonen ikke på nytt er pålagt å fullføre denne planen. Skjøtselsplan for vedlikehold av voller, bro, krakker og kanoner er ikke endret etter at Forsvaret gikk ut av Gamlebyen, og vedlikeholdet oppleves som tilfeldig og utilstrekkelig. Som et eksempel står den gamle vanntroen, det første en besøkende ser når man kommer inn i byen, fremdeles ødelagt etter en påkjørsel. Enhetlige skilter for å unngå moderne gatebukker og reklame for hver enkelt butikk er ennå på skissestadiet, etter flere år. Huseierne har her også et særlig ansvar, men å utvikle tydelige retningslinjer og sørge for at de blir overholdt, hviler på kommunen.
Fredrikstad er en stor by, og det er viktig å se helheten. Men av og til virker det som om Gamlebyen ikke er en del av denne helheten - Gamlebyen kan tilsynelatende godt overlates til kommersielle aktører som gjerne vil tjene penger, men som naturlig nok ikke føler det samme ansvaret for å bevare og for å drive virksomhet på Gamlebyens egne premisser. Gamlebyen kunne vært så godt som selvfinansiert, dersom kommunen hadde vært mer tilstede, tatt betalt for tjenester som for eksempel filminnspilling og andre hendelser som stenger gatene, strengere administrasjon av frimarkedet, for å nevne noen mulige grep. Jeg ønsker meg derfor større politisk bevissthet rundt Gamlebyen, og en bevissthet som strekker seg langt forbi representasjonsmiddager og besøk av cruiseskip. Jeg vil ha fokus på dagliglivet.
Gamlebyen er Fredrikstads mest besøkte turistmål nettopp fordi det er et unikt nærområde. Jeg vil beholde det slik.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar