Lørdag i Den gamle by

Foto: Anette Stahl
 
Det er ikke ofte jeg brukes til denslags, men sist lørdag hadde jeg gleden av å åpne en kunstutstilling i Gamlebyen. Det var en fornøyelse, omgitt som jeg var av kunst og vakre mennesker og en forfriskning eller to i hånden før lørdagen fortsatte sin hektiske gang. Jeg skulle nemlig også være vertskap når croquet-cluben feiret sin sesongavslutning med et høytidelig taffel senere på kvelden, så her gjaldt det å få åpnet utstillingen etter beste evne og vende tilbake til den i cognac druknede gravlaks som ventet på kjøkkenet. Men jeg fortaper meg i detaljer. Utstillingen bestod i Odd Nerdrums grafikk, og interessant nok var hele første etg. i Atelier Gyllensten & Stahl i Sparebankgården fylt med Nerdrums private samling, mens selve salgsutstillingen var å finne i de nedre gemakker. Vil man reise hjem med en Nerdrum under armen er det altså Gamlebyen som er stedet for tiden, og utstillingen varer en liten stund til, for dem som vil la seg imponere av både kunst og hus.

Og for den nysgjerrige: Slik ser det ut når croquet-cluben inntar sin middag, og når resiterende commandant gjør rede for Clubens Constitution før desserten, som i år forøvrig bestod av avslørede bondepiger à la Skjænkemester Holm.

Søndag sov vi alle lenge.

Veien til gjenvalg

Fredrikstad Høyre hadde sitt nominasjonsmøte igår, og som vanlig var det knyttet en del spenning rundt akkurat dét. Forståelig nok – når mange mennesker legger ned svært mye fritid på å gjøre en innsats for byen og for partiet ønsker man seg som oftest lønn for strevet i form av renominasjon, og er man foreslått utenfor rammene av det som er en realistisk bystyreplassering er det lett å bli skuffet. Det var forøvrig på nominasjonsmøtet for fire år siden at jeg hadde min egen ilddåp som politisk aktiv i Fredrikstad Høyre, hvor jeg ble bedt om å holde valgtalen for Bengt Morten Wenstøb, og jeg som takk for dette ble tilbudt en 33. plass på listen.

At jeg ble valgt inn i bystyret fra denne 33. plassen illustrerer på en god måte hvorledes demokratiet fungerer i praksis, og i særdeleshet hvorledes en ukumulert listeplassering er like mye verdt uansett hvor man står på listen. Faktorenes orden er som vi vet likegyldig. Det som teller er hvor mange kumuleringer den enkelte får av velgerne, og hvor mange som stemmer et annet parti som fører den enkelte kandidats navn opp på sin stemmeseddel.

At partiet i år gav meg en hårfin topp ti-plassering tar jeg som en tillitserklæring, og som et signal om at mine spinkle florettslag for konservatismen gjør nytte i en virkelighet som slites mellom sofasosialisme og relativt ukultivert liberalisme. Det er mulig jeg overtolker akkurat her, men konklusjonen er likefullt:

Jeg er klar for fire nye år. Og jeg trenger din stemme for å klare det.

Festen er over

Foto: Geir Stahl

Det ble bedre enn vi i kulturfestdireksjonen hadde våget å håpe på, å trekke inn i Gamlebyens private salonger for å avholde våre årlige kulturfestdager. Selv om vi tidligere har hatt det aldeles utmerket i den kjære Dunkejongaarden, med cocktailbar i Simers stue, foredrag i annen etg. og konserter i første, merket vi at det virkelig gjorde noe med publikums forventninger å få komme innenfor bak den kjente fasaden i Gamlebyen. Å komme helt innpå den som opptrer er en annen dimensjon ved opplevelsen, selv om dette kan være en tilsvarende utfordring for dem som skal snakke eller spille. Min venn gjennom noen og tyve år, Christian Mortensen, tok sammen med sine solister denne utfordringen på strak arm, da han spilte opp med kammermusikk hjemme hos malerne Elisabeth Gyllensten og Geir Stahl.

Foto: Geir Stahl
 
Et fantastisk privathjem, som riktignok ikke alltid har vært et privathjem alene og som heller ikke nå begrenser seg til dette. Musikken lot seg godt kombinere med Odd Nerdrums kunst, som for en begrenset tidsperiode er utstilt i galleriet. Den oppmerksomme leser vil legge merke til at jeg for anledningen var ikledd røkejakke, og noe annet syntes jeg rett og slett ikke passet seg når jeg fikk være vertskap for en såpass kultivert salong.

Foto: John Johansen, Fredriksstad Blad

Ikke mindre kultivert eller fantastisk var det hjemme hos grand dame Gunni Jordfald Johnsen, som var vertskap for to mindre salonger. Aller flest var interessert i Alexander Ibsens salongsamtale om arkitektur og bevaring, til tross for at Erling Sandmos foredrag om sjøuhyrenes storhetstid på 1500-tallet skulle være minst like egnet til å få folk til å renne dørene ned i Torvgaten. Heldig da, at Tweeds Kulturfest er en festival for det smale, selv om minst halvparten av kulturfestdireksjonen virker sørgelig udimensjonert for dette på det rent fysiske plan.

Når man plutselig har en salongfestival er det faktisk ikke grenser for hvor smalt eller lite man kan unne seg å gjøre det, og aller nærmest innpå hovedpersonene kom man hjemme i kulturfestarrangør Svandals lille dukkehjem i Kasernegaten. Roskva Koritzinsky leste fra den fantastiske lille novellesamlingen sin og snakket litt med dr. Ibsen, før han hastet mot toget og lot oss andre bli igjen i salongen med både forfriskninger og forfatterinnen. Ingen tvil om hvem som stakk av med det lengste strået den kvelden, altså. Når det gjelder bildekvaliteten på dette siste bildet ber jeg leserne ta ad notam at jeg ønsker meg en frivillig fotograf til neste års festligheter. Selv duger jeg ikke til stort annet enn å se en smule staselig ut der jeg sitter.

Gamlebyens minste festival er kommet til en ende, og fylt med vemod, kulturell bakrus og deilige opplevelser retter vi nå øynene mot neste år. Vinteren kan komme.

Hjemme hos oss

Wo die Moral wohnt, wohnt auch gleich das Laster, sang Marlene Dietrich ettertenksomt men  gjennomtrengende utover i bilen, der vi kjørte en lørdags aften fra K60, kultursalen med det anspråksløse navnet i den nye bydelen ute på det gamle verksted-området, og over mot byen igjen etter å ha vært på et teateterstykke som i Fredrikstad-målestokk må kalles utenom det vanlige. Berlin, Berlin, du bist mein Publikum, fortsatte hun. 

Det må sikkert kalles utenom det vanlige i Fredrikstad-målestokk også, at tyske cabaretviser fra svunnen tid skraller ut i bilen på vei hjem fra teater, men for det første har vi to i bilen langt på vei blitt fortrolig med å henfalle til det litt kuriøse hva musikk og populærkultur angår, og for det andre stod musikken på en noe barokk måte til teateropplevelsen og passet derfor inn i helheten. Eller sagt på en annen og kanskje enklere måte; for oss var det ingenlunde så underlig som det ville vært for andre.

Hadde teaterstykket blitt satt opp i Berlin ville det kanskje ikke kunne kalles utenom det vanlige. Ikke nettopp i Marlene Dietrichs Berlin (dog også i Marlene Dietrichs Berlin), men i det moderne Berlin der man forholder seg til kunst på en dagligdags måte, og der man i større grad oppsøker nye opplevelser, eller hvor kunst i større grad oppsøkes i sin alminnelighet. For var det ikke nettopp et lite stykke Berlin, et lite stykke av den store kunsten som ble utspilt? 

Vi var kanskje 30 i salen. –Det skjer faktisk mye her i byen, men det er ikke kultur for å gå ut, uttalte en av skuespillerne til avisen før urpremieren. Faktisk. Ligger ikke hele kulturetatens raison d'être, hele byens potens i dette lille ordet? Enten må vi bytte ut byen, eller vi må bytte ut publikum.

Teaterstykket, «I Ilden», handlet om tre brødre som møttes i sin fars 60-årsfest, og som ikke har hatt spesielt god kontakt opp igjennom årene. Handlingen utspiller seg i en badstue etter festen. Men hva betyr det? Alt dette visste jeg på forhånd, mens jeg ante mindre om at vi skulle få helt førsteklasses kunst utspilt foran øynene våre en lørdagsaften i november. Ordene var akkurat det de skulle være. Skuespillerne var resten. På K60. Das ist Berlin, wie's weint und wie es Lacht.

Resten av byen fikk Lottotrekning og Stjernekamp. Vi andre stakk til Berlin.

«I Ilden» er skrevet av Roskva Koritzinsky. Henne treffer du på Tweeds Kulturfest torsdag 6. november klokken 21.00. Mer informasjon finner du her. Foto: Håkon Borg

I den nesekolde tid

Så kom den næsekolde tid – hvor alle, som har underbid, i smug går rundt og blæser lun luft på frostblå neser. 

Piet Hein skriver almengyldig om den skandinaviske novembertid, som lydløst og uten at vi riktig legger merke til det senker seg over det lille landet vårt. Dette landet som knapt er levelig i halvår om gangen for oss som ikke lar oss fascinere av vintersport på fjernsynet eller utøvelse av en slags kollektiv og mental, fysisk avstraffelse langt der ute et sted, i naturen. I skogen. I gatene.

Langrenn. Slalom. Friluftsliv.

Forkjølelse.

Vi lukker oss inne og sier farvel til våre naboer. Og blir borte.

Men ikke helt. Aldri helt borte, for vi søker sommerens varme i de sosiale rom, i det klirrende glass, i den knitrende bok. Kanskje finner vi den. Et øyeblikk av velvære, innerst i en café, på et litteraturhus bortgjemt i en ellers kulturell bakevje, i en kinosal med en venn eller i noens chaiselongue i Gamlebyen.

I gamle dager holdt man salonger i Paris. Ikke bare i Paris holdt man salonger, stort sett i hele Europa holdt man salonger, i Lübeck og i Fredrikshald, salonger hvor man i ly av fire vegger kunne søke tilflukt fra vinteren, om den var åndelig eller akk så sørgelig fysisk. Jeg vet ikke hva som er mest sørgelig av en åndelig eller rent fysisk vinter, men man fryser av begge deler og verge seg den som kan. Folk holder for lite salonger.

Så står vi der endelig. En dag i november, med tversoversløyfene knytt rundt halsen og med nypomadert hår, med en vergende hånd løftet mot både vinter og tungsinn, klare til å invitere til salong. Klare til å invitere til kulturfest. På en chaiselongue i et hjem i Gamlebyen, eller kanskje er det bare en stol, i alle tilfeller i en salong i Gamlebyen, inviterer vi til kulturfest. Vi har alliert oss med generøse gårdeiere, kloke hoder og fremragende musikere, og vi lover dere. Vinteren har ikke en sjanse disse to dagene.

Hjemme hos Gunni. Hjemme hos Elisabeth og Geir. Hjemme hos Trond.

Dit kommer Erling Sandmo for å fortelle deg om sjøuhyrenes storhetstid. Alexander Ibsen for å lage salongdiskusjon om byutvikling, om nye hus i gamle byer. Dit kommer Lars Ole Klavestad, som vil snakke med Ibsen, for Klavestad har nettopp har gitt ut en bok om temaet og hvem vil ikke snakke om sine nye bøker? Dit kommer Roskva Koritzinsky for å lese fra romanen sin. Christian Mortensen, Einar Halle og Stefan Zlatanos kommer også dit, for å spille kammermusikk. Kammermusikk, utenfor konsertsalen og inne i en stue i Gamlebyen. I en salong. Kammer. Musikk.

5. november står vi der, med tversoversløyfene knytt rundt halsen og med nypomadert hår, klare til å gi deg sommerens åndelige varme. Tar du imot?

Utidige dagdrømmer fra Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiets gruppeleder Atle Ottesen fortaper seg fullstendig i drømmenes verden i sitt svar til Peter Kuran 6. oktober om den nylig behandlede vaskerisaken. Ottesen synes å være av den oppfattelse at Høyres ønske om en balansert og objektiv saksfremstillelse skulle være et resultat av en våt drøm, et urovekkende bilde jeg stusser på at Arbeiderpartiets gruppeleder i det hele tatt ønsker å oppholde seg ved. Jeg tillater meg å vekke Ottesen fra sine fantasier med noen faktaopplysninger:

•  Redegjørelsen som ble gitt i bystyret fra kommunalsjef Nina Tangnes Grønvold var ikke den samme som ble gitt i helse- og velferdsutvalget av lederen for vaskeritjenestene. 
• Spørsmål stilt fra borgerlig side om prosessen rundt utredning av det private tjenestetilbudet ble besvart på en måte som ikke etterlot noen tvil om at dette alternativet var sparsomt utredet. 
• På spørsmål om for eksempel vann- og avløpsutgifter lå inne i saken, ble det etter en stunds nøling redegjort for at disse utgiftene ”lå i rammen” (til virksomheten), som vil si at de ikke lå inne i tallmaterialet forevist utvalget, men måtte legges i tillegg til en eventuell besparelse. Med andre ord: Tallene var feil. 
• Redegjørelsen som ble gitt i bystyret var ment i å tilbakevise forhold som stod på trykk i denne avis samme dag. Disse forhold var imidlertid kjent for politikerne allerede i sommer, da vaskeribransjen sendte ut et rundskriv som gjorde det tydelig at saken hadde mer enn én side. Dersom man mente at disse opplysningene var viktige nok til å imøtegås, hadde man rikelig anledning til å gjøre dette skriftlig, slik at tallene kunne gjennomgås. I formannskapet uteble denne redegjørelsen fullstendig, til tross for at samme opplysninger allerede da var kjent.

Arbeiderpartiets gruppeleder spekulerer i om det er interne kommunikasjonsproblemer som er årsak til at Høyre mener saken ikke er tilstrekkelig belyst. Når det er snakk om å kommunisere forhold som ikke på noe tidspunkt har funnet sted har nok Ottesen rett i at Arbeiderpartiets kommunikasjonsevner langt overgår Høyres. Ottesen skriver videre at fagfolk har konkludert med at det er billigere å drive i egen regi. Vi mener det fremdeles er grunn til å tvile på dette. Er det innkjøpsavdelingen som etter en faglig vurdering har kommet til denne konklusjonen, eller er det vaskeritjenestene som er satt til å bestemme egen fremtid? Et par telefoner til svært sammenlignbare kommuner som Kristiansand og Drammen, som begge kjøper private vaskeritjenester, viser at innkjøpsavdelingene der konkluderte helt motsatt.

Arbeiderpartiet og småpartiene valgte i bystyret å overkjøre mindretallet i ønsket om å få saken belyst på en måte som ikke etterlot noen tvil om at borgernes beste, ikke politisk ideologi, var målet for avgjørelsen. Denne maktarroganse kan et nok et nesten eneveldig Arbeiderparti tillate seg, men da bør man være ærlig nok i ettertid til å si at det var dette man gjorde, istedenfor å gripe til usakligheter som ikke har hold i virkeligheten. Sine egne dagdrømmer kan Arbeiderpartiets gruppeleder i fremtiden holde for seg selv.

Knut Thomas Hareide-Larsen

Bystyrerepresentant og
medlem av Helse- og velferdsutvalget (H)

Trykket i Fredriksstad Blad 8. oktober 2014 som svar til Atle Ottesen (Ap).

Foreningen Gamle Fredrikstad 65 år – behøves den lenger?

Gamlebyen ligger som en idyllisk oase bak sine grønne voller. Den er vakker, velholdt og fylt med aktører som vil den vel. Gamlebyen som kulturminne har det godt. Det er derfor lett å tenke seg at Gamlebyen alltid har fremstått i den skikk den gjør idag, og at bevaringsarbeidet i Gamlebyen må regnes som en hobbyvirksomhet fundert på historieinteresse eller foreningsiver. Dette bildet tåler en revisjon.

Den moderne utviklingen av Gamlebyen foregikk opp til krigens dager, og det som begrenset utviklingen var ikke fremsynt bevaringsiver, men pengemangel. Økonomi satt en stopper for de fleste planer for utvidelse, og gjorde sitt til at Gamlebyen var forfallen og fremsto som lite attraktiv. Asfalt og brosten preget gatebildet om hverandre, husmorvinduer gjorde sitt inntog også her, og strømledninger og fjernsynsantenner var godt synlige. Hvilken endring i bevissthet har så skjedd siden dengang?

Allerede i 1897 kom de første tanker om hva den gamle festningsbyen bød på. Den gang var det vollverkene man først og fremst var opptatt av, og man lot stifte en «Forening til fæstningsvoldenes forskjønnelse» for å øke tilgangen til et område som tidligere hadde vært avstengt av militære hensyn. Trapper ble muret opp og trær ble plantet, og de grønne vollene ble snart et yndet sted for rekreasjon og adspredelse. I 1949 så man behov for forvaltning også for resten av Gamlebyen, og i et samarbeid mellom de militære myndigheter og bevaringskrefter ble foreningen Gamle Fredrikstad stiftet som en videreføring av «Festningsvollenes forskjønnelse». Foreningen skulle arbeide for at festningsbyen med sine fortifikasjoner og bygninger ble bevart og vedlikeholdt som kulturminne.

Bevaringstanken synliggjorde behovet for et regelverk for Gamlebyen, og i 1956 utkom de første «Særvedtekter for Gamlebyen», utarbeidet av fylkeskonservator Lauritz Opstad og foreningen Gamle Fredrikstad. Denne ble fulgt opp av «Bevaringsplan for festningsbyen Fredrikstad», som foreningen i sin helhet stod for i 1969 – selve grunnlaget for de reguleringsbestemmelser som finnes for Gamlebyen i dag.

Særbestemmelsene fikk naturlig nok konsekvenser for Gamlebyens gårdeiere, som måtte legge ned meget arbeid og ressurser for at gårdene i Gamlebyen skulle fremstå slik de gjør idag. Som kompensasjon for de økte utgifter dette medførte, sørget foreningen Gamle Fredrikstad for midler fra Riksantikvaren som skulle dekke den merkostnad gårdeierne hadde.

65 år senere kan man stille seg spørsmålet om det fremdeles er behov for Gamle Fredrikstads stadige engasjement i Gamlebyen, eller om man nå kan overlate ansvaret til bevaringsmyndigheter og kommune i fellesskap. Gamlebyen har alltid vært utsatt for press utenfra for å endre og utvikle, eller lette på restriksjoner. Dette presset er større enn noensinne, i en tid der gode økonomiske forhold gjør at kravene om stadig mer individualiserte løsninger melder seg. Samtidig er de økonomiske rammevilkår for bevaringsmyndigheter og kommune helt motsatt, og stillingsressursene som settes av til bevaring og byggesaker små.

Riksantikvaren og fylkeskonservatoren er underlagt politisk styring, og må derfor balansere faglige standpunkter opp mot flertallsstyrets holdninger. Selvstendige foreninger som Fortidsminneforeningen og foreningen Gamle Fredrikstad står friere til å sette viktige forhold på dagsorden, og kan tillate seg å være tydeligere. Foreningen Gamle Fredrikstad med sine formenn i spissen kan nok gjennom tiden ha fremstått som lite kompromissvillig med sin restriktive holdning til eksempelvis seksjonering av gårder, løsfotreklame eller nyere typer panel. Gamlebyen skal imidlertid bestå meget lenger enn noen av oss som lever eller arbeider innenfor vollene i dag kommer til å oppleve, og tenker vi oss byens historie pluss 450 år til, blir en enkeltaktørs opphold i Gamlebyen svært kort. Det er derfor viktig at byen forandres så lite som mulig underveis som følge av individuelle behov, og at det er helheten som hensyntas i forvaltningen. I et bevaringsperspektiv er det ikke alltid kompromisset som er løsningen, og ofte behøves frittstående og uavhengige aktører som tør sette ord på et upopulært standpunkt.

Foreningen Gamle Fredrikstad vil som den fremste kontinuitetsbærer innenfor vollene stadig påta seg rollen som uavhengig vakthund, og med dét stå ytterst på vollverkenes barrikader selv når byutviklingens vinder blåser som verst. Det fortjener en by som fremdeles, og ikke helt uten stormer i fortiden, kan smykke seg med benevnelsen Nordens Festningsby.