To nye valgtester er klare, og selv om man kanskje ikke kan stole helt på svarene ,synes jeg dette er en underholdende fritidssyssel.
Ta testene her og her!
Mitt resultat ble i begge testene Høyre, med Venstre på en god annenplass.
torsdag 23. juli 2009
Høyres sjanse?
Islands EU-søknad har ført til en EU-debatt i miniatyr midt i agurktiden. Dette er jo bra, for da slipper vi å lese fullt så mye om sydenfarer og svineinfluensa. Dessuten er EU-saken en glimrende anledning for Høyre å tydeliggjøre den viktigste forskjellen mellom Fremskrittspartiet og seg selv: Seriøsiteten.
Erna Solberg griper idag anledningen og hamrer løs på Siv Jensens lederegenskaper og Fremskrittspartiets manglende vilje til å flagge egne standpunkter i EU-saken. Det synes jeg er bra. Det må tydeliggjøres at Frp ikke tør ta et standpunkt fordi de er redde for å støte velgere og at de unngår saker der de ikke kan spissformulere, generalisere eller lokke svake (men store) velgergrupper med utspill resten av befolkningen synes virker useriøse.
Uten et sterkere Høyre blir det ingen borgerlig regjering, og for alle på "moderat side" i norsk politikk (inkludert en stor del av Arbeiderpartiet) som er for at Norge skal inn i EU finnes det ikke noe egentlig alternativ til å stemme Høyre. Arbeiderpartiet kommer ikke til å fronte denne saken så lenge regjeringskameratene SV og Senterpartiet er konsekvent imot alt som lukter av internasjonalt samarbeid og fornuft. Dersom de mister regjeringsmakten vil de imidlertid komme med på ja-siden igjen, og slik sett kan det faktisk paradoksalt nok hjelpe EU-tilhengerne at Arbeiderpartiet taper i høstens valg.
På borgerlig side er Høyre alene, etter Lars Sponheim og Venstres grumsete konklusjon på landsmøtet tidligere i år sammen med Kristelig Folkepartis fortsatt konsekvente nei.
Konklusjonen må bli at skal man la være å velge inn partier som vil sørge for at debatten kveles i fire nye år bør valget være klart; stem Høyre ved høstens stortingsvalg.
Erna Solberg griper idag anledningen og hamrer løs på Siv Jensens lederegenskaper og Fremskrittspartiets manglende vilje til å flagge egne standpunkter i EU-saken. Det synes jeg er bra. Det må tydeliggjøres at Frp ikke tør ta et standpunkt fordi de er redde for å støte velgere og at de unngår saker der de ikke kan spissformulere, generalisere eller lokke svake (men store) velgergrupper med utspill resten av befolkningen synes virker useriøse.
Uten et sterkere Høyre blir det ingen borgerlig regjering, og for alle på "moderat side" i norsk politikk (inkludert en stor del av Arbeiderpartiet) som er for at Norge skal inn i EU finnes det ikke noe egentlig alternativ til å stemme Høyre. Arbeiderpartiet kommer ikke til å fronte denne saken så lenge regjeringskameratene SV og Senterpartiet er konsekvent imot alt som lukter av internasjonalt samarbeid og fornuft. Dersom de mister regjeringsmakten vil de imidlertid komme med på ja-siden igjen, og slik sett kan det faktisk paradoksalt nok hjelpe EU-tilhengerne at Arbeiderpartiet taper i høstens valg.
På borgerlig side er Høyre alene, etter Lars Sponheim og Venstres grumsete konklusjon på landsmøtet tidligere i år sammen med Kristelig Folkepartis fortsatt konsekvente nei.
Konklusjonen må bli at skal man la være å velge inn partier som vil sørge for at debatten kveles i fire nye år bør valget være klart; stem Høyre ved høstens stortingsvalg.
onsdag 22. juli 2009
Alle mine triste horer
Når man leser mange bøker kan det ofte være lett å blande sammen litt forskjellige historier og titler, og det er ikke alle bøker man husker like godt. Dagens bokanbefaling husker jeg imidlertid veldig godt, og det er nok fordi tittelen er så spesiell - ja, det er faktisk blitt min "favorittittel".
Boken, som er skrevet av nobelprisvinneren Gabriel García Marques, handler om en nitti år gammel mann som aldri har elsket en kvinne uten å betale for det. I flere år har hans venninne, en innehaverske av et gledeshus, tilbudt ham en jomfru og endelig bestemmer han seg for å la det skje. Samme natt sitter han ved siden av en sovende 14-åring. Neste morgen er hun allikevel urørt, og den gamle er forelsket for første gang i sitt liv.
Alle mine triste horer er en melankolsk, men alikevel munter historie om en mann som ser over sine verdier idet han nærmer seg slutten av livet. Den er slett ikke lang og språket er lett, og boken egner seg derfor godt til å ta med seg på stranden, hytta eller på toget. Absolutt leseverdig.
Boken, som er skrevet av nobelprisvinneren Gabriel García Marques, handler om en nitti år gammel mann som aldri har elsket en kvinne uten å betale for det. I flere år har hans venninne, en innehaverske av et gledeshus, tilbudt ham en jomfru og endelig bestemmer han seg for å la det skje. Samme natt sitter han ved siden av en sovende 14-åring. Neste morgen er hun allikevel urørt, og den gamle er forelsket for første gang i sitt liv.Alle mine triste horer er en melankolsk, men alikevel munter historie om en mann som ser over sine verdier idet han nærmer seg slutten av livet. Den er slett ikke lang og språket er lett, og boken egner seg derfor godt til å ta med seg på stranden, hytta eller på toget. Absolutt leseverdig.
Opprørt over halshugging
Stemningen blir nesten litt i overkant iskald og dramatisk når man får noens hode servert på et fat. Det er ikke så ofte det skjer lenger, og det skal vi kanskje være glade for, selv om det jo alltid blir en god historie ut av det. Om man skal fokusere på det positive, mener jeg.
Nåvel, stemningen er nå uansett iskald og dramatisk når Julius Cæsar, sliten etter en lang reise, ankommer Egypt og blir hilset av kong Ptolomaios XIIIs betrodde tjener Achilla. Achilla har nemlig på vegne av sin konge, i all vennskapelighet selvsagt, kappet hodet av Cæsars fiende, general Gnaeus Pompeius - han med tilnavnet "Den Store", du vet. Dette hodet blir presentert for Imperatoren, som synes det hele blir litt i overkant vennskapelig, nesten til og med på grensen til barbarisk. At Pompeius vakre enke er vitne til traktementet gjør ikke saken bedre, og Cæsar bestemmer seg for å bruke seg litt på egypterkongens tjener.
Alt klart for kulturonsdag.
Nåvel, stemningen er nå uansett iskald og dramatisk når Julius Cæsar, sliten etter en lang reise, ankommer Egypt og blir hilset av kong Ptolomaios XIIIs betrodde tjener Achilla. Achilla har nemlig på vegne av sin konge, i all vennskapelighet selvsagt, kappet hodet av Cæsars fiende, general Gnaeus Pompeius - han med tilnavnet "Den Store", du vet. Dette hodet blir presentert for Imperatoren, som synes det hele blir litt i overkant vennskapelig, nesten til og med på grensen til barbarisk. At Pompeius vakre enke er vitne til traktementet gjør ikke saken bedre, og Cæsar bestemmer seg for å bruke seg litt på egypterkongens tjener.
Alt klart for kulturonsdag.
tirsdag 21. juli 2009
Trolldomsfjellet
Sommer er lesetid for veldig mange, og som gammel bokhandler synes jeg det er fornuftig å bruke litt bloggplass på å komme med noen bokanbefalinger. For min del går det veldig opp og ned med lesningen, og det kommer det sikkert alltid til å gjøre, men litteratur er en viktig del av livet mitt som jeg aldri ville vært foruten.
Om jeg på stående fot skulle måtte velge en "favorittbok" ville det nært sagt vært umulig, men en bok som ihvertfall har gjort stort og uutslettelig inntrykk på meg er Thomas Manns Trolldomsfjellet, fra 1924. Denne murstensromanen er ikke akkurat å betrakte som lettere sommerlektyre, men om du tar deg tid til å lese den skal jeg love det er bryet verdt!
Etter denne boken kommer du garantert til å ønske deg et kuropphold i de sveitsiske alper, med fellesmåltider, spaserturer og obligatoriske hvilekurer på balkongen. Boken er fylt med et deilig språk, gode personskildringer, filosofiske samtaler med intellektuelle italienere, alt supplert med en god porsjon syrlig humor.
Om jeg på stående fot skulle måtte velge en "favorittbok" ville det nært sagt vært umulig, men en bok som ihvertfall har gjort stort og uutslettelig inntrykk på meg er Thomas Manns Trolldomsfjellet, fra 1924. Denne murstensromanen er ikke akkurat å betrakte som lettere sommerlektyre, men om du tar deg tid til å lese den skal jeg love det er bryet verdt!
Etter denne boken kommer du garantert til å ønske deg et kuropphold i de sveitsiske alper, med fellesmåltider, spaserturer og obligatoriske hvilekurer på balkongen. Boken er fylt med et deilig språk, gode personskildringer, filosofiske samtaler med intellektuelle italienere, alt supplert med en god porsjon syrlig humor.
Ikke lek med DØDEN
Overskriften virker sikkert skummel, gjør den ikke? Lek med døden er jo som regel det. Men det ligger liksom litt i dødslekens natur at det ikke er helt bra, og derfor trenger folk flest ikke noe mer utfyllende forklaring om temaet.
VG skjønner ikke helt dette. De klør seg stadig vekk i de bustete journalisthodene sine og lurer på opplagte saker og ting, og når de endelig finner frem til et enkelt svar klarer de rett og slett ikke å motså fristelsen det er å fortelle alle andre om det også. For det er jo viktig, dere! Tenk dere at det er folk som LEKER med DØDEN!
Derfor har de nå sendt to karer ned til syden for å finne ut av litt ting og tang der nede, for sydenturer har VG-redaksjonen lurt lenge på nå. Og de to karene, Mads og Rune, svikter da heller ikke; det er ikke måte på hvor mye nytt de klarer å diske opp med i løpet av ferien, nei reportasjeturen, sin. Igår fortalte de om den store klamydiasmittefaren der nede. Vel, det kom jo frem av artikkelen at smittefaren egentlig var like stor hjemme i Norge, men allikvel da! Noen dager før hadde de en kjempenyttig artikkel som viste i detalj hva det kunne koste å rasere et hotellrom. Det var riktignok et helt spesifikt hotell det gjaldt, og kanskje litt uinteressant for alle andre, men ærlig talt, det er veldig praktisk for folk som har vært akkurat der å vite dette. Jeg skjønner jo det. Etter ca. 15 reportasjer om livet på ferie har de idag har virkelig jobbet hardt for å lete frem noe skikkelig skummelt, og nå må folk følge med: "Advarer mot dødslek på sydenbalkonger". Det er rett og slett folk som går ut og advarer folk mot ting som er farlig, og dette virker fullstendig nyskapende på sydenlivgjengen i VG. Og som om det ikke skulle være nok at de har tatt seg bryet med å knipse bilder av noen søte jenter og intervjuet dem om dramatiske nestenulykker er artikkelen spekket med eksperttips. "...folk(...) går inn på rommene via balkongene. Det er ikke særlig lurt", kan vi lese.
Jeg håper agurktiden ALDRI tar slutt og er oppriktig talt spent på hva Mads og Rune har funnet ut om syden til imorgen.
VG skjønner ikke helt dette. De klør seg stadig vekk i de bustete journalisthodene sine og lurer på opplagte saker og ting, og når de endelig finner frem til et enkelt svar klarer de rett og slett ikke å motså fristelsen det er å fortelle alle andre om det også. For det er jo viktig, dere! Tenk dere at det er folk som LEKER med DØDEN!
Derfor har de nå sendt to karer ned til syden for å finne ut av litt ting og tang der nede, for sydenturer har VG-redaksjonen lurt lenge på nå. Og de to karene, Mads og Rune, svikter da heller ikke; det er ikke måte på hvor mye nytt de klarer å diske opp med i løpet av ferien, nei reportasjeturen, sin. Igår fortalte de om den store klamydiasmittefaren der nede. Vel, det kom jo frem av artikkelen at smittefaren egentlig var like stor hjemme i Norge, men allikvel da! Noen dager før hadde de en kjempenyttig artikkel som viste i detalj hva det kunne koste å rasere et hotellrom. Det var riktignok et helt spesifikt hotell det gjaldt, og kanskje litt uinteressant for alle andre, men ærlig talt, det er veldig praktisk for folk som har vært akkurat der å vite dette. Jeg skjønner jo det. Etter ca. 15 reportasjer om livet på ferie har de idag har virkelig jobbet hardt for å lete frem noe skikkelig skummelt, og nå må folk følge med: "Advarer mot dødslek på sydenbalkonger". Det er rett og slett folk som går ut og advarer folk mot ting som er farlig, og dette virker fullstendig nyskapende på sydenlivgjengen i VG. Og som om det ikke skulle være nok at de har tatt seg bryet med å knipse bilder av noen søte jenter og intervjuet dem om dramatiske nestenulykker er artikkelen spekket med eksperttips. "...folk(...) går inn på rommene via balkongene. Det er ikke særlig lurt", kan vi lese.
Jeg håper agurktiden ALDRI tar slutt og er oppriktig talt spent på hva Mads og Rune har funnet ut om syden til imorgen.
Grådige politikere?
VG har en stund nå i agurktiden iherdig forsøkt å rette søkelyset mot de tilsynelatende grådige stortingspolitikerne våre. Både diettpenger og lønninger har blitt behørig omtalt, og den lille VG-serien handler idag om hjemreise. Det viser seg nemlig at politikerne nå skal få betalt for å reise hjem til barna sine, inntil to ganger pr. uke, for å få med seg litt av familielivet også.
Er det så galt? Jeg er kanskje litt i overkant naiv, men jeg synes faktisk det er helt greit at en person som bor langt unna familien sin nesten hele året, jobber 12-15 timer om dagen, alltid er i medienes søkelys OG styrer landet skal ha ganske bra betalt for det. Og dersom de får betalt hjemreise om kun bare for å være sammen med barna synes jeg det er helt fair det også. VG-reportasjen sammenligner med Luftfarttilsynets tvangsflytting til Bodø, noe jeg synes blir ganske usaklig. Det er tross alt forskjell på storting og tilsyn, selv om vi i landet vårt hater det når noen skal behandles bedre enn andre. Vel, kanskje har stortingspolitikerne for mye skjult lønn i form av frynsegoder, men spesielt god inntekt i forhold til alternativet, som for mange er næringslivet, har de ikke.
Lønn bør ikke være hovedårsaken til at noen velger å gå inn i politikk. Men det bør heller ikke være årsaken til at de slutter.
Er det så galt? Jeg er kanskje litt i overkant naiv, men jeg synes faktisk det er helt greit at en person som bor langt unna familien sin nesten hele året, jobber 12-15 timer om dagen, alltid er i medienes søkelys OG styrer landet skal ha ganske bra betalt for det. Og dersom de får betalt hjemreise om kun bare for å være sammen med barna synes jeg det er helt fair det også. VG-reportasjen sammenligner med Luftfarttilsynets tvangsflytting til Bodø, noe jeg synes blir ganske usaklig. Det er tross alt forskjell på storting og tilsyn, selv om vi i landet vårt hater det når noen skal behandles bedre enn andre. Vel, kanskje har stortingspolitikerne for mye skjult lønn i form av frynsegoder, men spesielt god inntekt i forhold til alternativet, som for mange er næringslivet, har de ikke.
Lønn bør ikke være hovedårsaken til at noen velger å gå inn i politikk. Men det bør heller ikke være årsaken til at de slutter.
Abonner på:
Innlegg (Atom)