Fredagslisten

Nå og da kan det ta litt for lang tid mellom hver oppdatering på Tweeds. Dette kommer av at jeg ikke bare bedriver flanerier, men tidvis også forsøker å gjøre andre saker jeg tenker meg at samfunnet kan ha nytte av. Jeg skal imidlertid ikke stikke under stol med at jeg har et visst forbedringspotensiale hva gjelder selvkontroll på flanerifronten, og når det har gått for langt pleier min bloggrådgiver diskret å antyde dette ved å gi meg en liste for å få igang tankevirksomheten. Disse listene finner hun rundt omkring på populære blogger, gjerne hos søte blondiner med godt ordforråd, og det er derfor ikke alle listespørsmål som er like aktuelle for en livsnyter i størrelse drøy regulær. Følgende liste er lånt av bloggen niotillfem, men om Sandra Beijer har sikret seg rettighetene er jeg usikker på. Jeg håper av ulike grunner egentlig ikke det. Men OK, vi kjører på.

PS. Jeg har ikke oversatt spørsmålene. Det blir mye mer autentisk når de står på originalspråket.

 Hallå! Vad gör du?
Her går jeg rett på en smell med en gang, for jeg liker stort sett ikke å fortelle om hva jeg driver med før jeg er ferdig, i overdreven frykt for internkontroll. Jeg forteller heller om hva jeg har lyst til å gjøre. Jeg kunne tenke meg å spasere ned på Café Cicignon utover dagen for å ta en cappuccino og muligens også et smørrebrød med eggesalat. Et alternativ til dette er å trekke en kopp thé og halvveis følge med på VM i sjakk. Endelig et program i regi av NRK Sport som er tilpasset meg.

Hur ser du ut just nu?

Igjen, jeg setter ned foten. Slik så jeg ut da jeg var på skogstur i september. Jeg har nemlig på fornemmelsen at folk flest synes dét er mer kuriøst enn hvordan jeg ser ut akkurat nå.

Vad är det bästa med måndagar?
Helt klart det umiddelbare fravær av søndager. Skjønt søndager tidvis kan være bra, er dette fremdeles dagen for melankoli og bekymringer, ennui og stillelek. Gi meg østers, cocktails og fredager any day a week.

Nämn tre saker du längtar till.

1. En kopp kaffe i Luxenbourghaven en varm aprildag. Jeg har billetter til Paris førstkommende april, så min lengten er berettiget og med værets hjelp innenfor rekkevidde.
2. Storbylivet. Jeg lengter stort sett alltid til mer urbane strøk og kunne gjerne delt livet mitt mellom Fredrikstad og en større by. Oslo fungerer faktisk ganske bra.
3. Lunsj. Jeg klarer stort sett sjelden å se lenger enn ett måltid frem. Nå nærmest er lunsj.

Nämn tre saker du oroar dig över.

Bekymringene mine tar aldri slutt. Jeg bekymrer meg stort sett alltid for penger, familie, ting som skal presteres, beslutninger jeg må vente på eller andre helt dagligdagse saker. Jeg er da ikke nevrotisk for ingenting. Her er tre tilfeldige:
1. At jeg aldri skal få tatt sertifikat på bil. Dette til tross for at jeg i et års tid har ventet på å melde meg opp til teoriprøven. Jeg prokrastinerer og er således kilden til min egen uro.
2. Jeg leser for lite aviser og tidsskrifter. Hvordan får man tid til alt sammen? Kanskje ved å ikke kaste den bort på tull. Midtveis i denne setningen ble jeg altså slått av selvinnsikt. Kanskje listeblogging ikke er så dumt likevel. Uansett, spesielt dårlig samvittighet har jeg for Morgenbladet og Vagant.
3. Penger. En mann sa til meg en gang at jeg ikke burde tenke så mye på penger, for det har ikke kulturkonservative Høyre-folk noe greie på. Det er kanskje sant, og derfor velger jeg ofte å tenke globalt på problemstillingen. Da ser jeg at det finnes verre problemer enn tidvis å måtte utsette kjøp av forbruksvarer.

Vad önskar du dig?
Jeg har alltid ønsket meg en konsulutnevnelse, gjerne fra en liten øyrepublikk med lange strender og en god del konferansevirksomhet for honorærkonsuler. Enkelte synes dette er en rar ting å ønske seg, for meg er det det mest naturlige i verden.

Vad skal du göra i helgen?
Mest sansynlig skal jeg lese altfor lite i boken jeg holder på med, sove for lenge til å sikre meg den beste skalldyrsmaten og tilbringe for mye tid på kontoret foran macen eller på chaise longuen tenkende på de tingene jeg til enhver tid ikke holder på med. Alternativt kan jeg bare gjøre noe med det.

Något råd till alla där ute?

I forbindelse med kulturfesten jeg arrangerer hver oktober snakket jeg med fiolinisten Catharina Chen om det å nyte livet. Hun hadde et råd til sitt publikum som jeg uten forbehold deler: Når du har fri, ikke kast vekk tiden på å se på tv eller gjøre unødvendige ting; finn på noe gøy eller lær noe nytt.

Men det kommer du ikke til å følge. God helg!

Flânerie Noir

Både når det kommer til personlighet og litterær kvalitet skal jeg være flanør av type. Vi flanører og flaneriene våre har gjerne en lett og elegant stil, kombinert med vår karismatiske og uformelle uttrykksform og personlige tilsnitt, ja vi er likesom sjarmerende dagdrivere som slentrer avsted både i virkeligheten og på papiret. Jeg skal altså være flanør av type, men den som tror at bekymringsløs slentring kommer naturlig, det være seg i skriftlig eller materialisert form, tar feil. Timevis med hardt arbeid ligger bak. Forleden ble jeg forkastet på sjeldent brutalt vis av min selvpålagte redaktør fordi jeg skrev tungt, innviklet og altfor detaljert om noe jeg brenner for. Det må man ikke, og aller helst skal man ikke brenne for noe heller. Jeg, flanøren, som forsøkte å skrive så lett jeg bare kunne hadde nærmest produsert et kapittel i Stat og Styring. Etter timer med redigering fremstod teksten endelig nonchalant, ironisk og vasket for annet virkelig innhold enn elegante sarkasmer. Flaneriet er forøvrig en utmerket litterær genre å kombinere med det livsnyteri jeg til daglig egner tiden min til, skjønt det er min erfaring at livsnytere ofte er både nevrotiske og tungsinnede. Det er vel akkurat det som gjør oss til livsnytere. At vi såkalte bon viveurs slanger oss på chaiselonguen, spiser foie gras og drikker gule enker er noe alle vet, men de livsnytere jeg kjenner sliter ofte med å nyte livet selv under slike forhold og må derfor stadig fylle på med luksus og underholdning for å dempe den stadig stigende følelse av ennui og selvmedlidenhet. Det er derfor noe bakvendt ved at det nettopp er vi som stemples som livsnytere, for er ikke egentlig han som nyter livet ved kjøkkenbordet en tirsdagskveld i november, i ferd med å innta en skive kneipbrød med brunost eller smøre matpakken til imorgen, den virkelige livsnyteren? Han trenger hverken foie gras eller flanerier, han er fornøyd med å være. Både av personlighet og litterær kvalitet skal jeg være flanør av type. Ingen av delene kommer helt av seg selv.

Bland nå ikke julen inn i dette

«Nei til Halloween, ja til julebukk», leser jeg på Facebook. Virkelig? Spør du meg kunne man like gjerne laget en kampanje til fordel for høsttakkefest. Alle som har gått julebukk vet at dette ikke er noe å trakte etter. For det første måtte man synge julesanger. Barna vil ikke synge dem, og skal vi være ærlige vil vi ikke høre dem heller. For det andre er kvaliteten på godteriet svært mye høyere under Halloween. Man slipper for eksempel kakemenn og goro. Legg merke til det nærmest skrikende fravær av kakemenn og goro i barnas godteskåler om dagen. Og med rette, for kakemenn, Mariekjeks, pepperkaker, klementiner eller alt annet hva tilårskomne naboer forsøkte å prakke på oss søtlystne unger i romjulen før i tiden har ingenting med godterier å gjøre. Så før man begir seg inn på flere fundamentalistiske romantiseringer av tiden da appelsiner fra Amerika var stas og folk lærte «Reven rasker over isen» på skolen foreslår jeg en aldri så liten realitetsorientering. Lag en Facebook-kampanje om dét, du.

Essensen av det gode liv

Oktober er vendepunktet. Den villfarelse man fremdeles måtte leve i rundt midten av september, der man i et anfall av fornektelse innbiller seg at sommeren kan vare enda i noen uker, er ikke bare over, man har tatt høsten innover seg på alvor. Bladene skifter farge og blir røde, og snart ligger de livløse og tørre på bakken og varsler om den kommende død. Er man så uheldig at det i tillegg er uår, kan snøen komme allerede i oktober og ligge der som et livløst teppe over virkelyst og inspirasjon helt til vårsolen kikker frem i april. Jo, oktober er i sannhet vendepunktet. Nettopp da, når mørket faller ned over landet og håpløsheten brer om seg i takt med synkende temperaturer og krampeaktige forsøk på å mane uhyggen vekk med varme drikker og ullpledd, åpner vi Dunkejongaardens eldgamle dører, tenner lysekronene og ønsker velkommen til kulturfest. I tre dager til ende forteller vi vinteren hvor skapet skal stå. Med klassisk musikk og cocktails skal hverdagslivet bekjempes, og jazz, gourmetmat og dannet dagligtale skal være vårt festningsverk mot kulde og ukultur. 

(foto: Trond Thorvaldsen)

Tweeds Kulturfest arrangeres for andre gang i Gamlebyen 23. til 25. oktober, og byr i år på et variert utvalg av godsaker arrangørene mener publikum bør få oppleve. Kulturfesten skal være en slags essensfestival, trygt fundamentert på en grunnmur bestående av klassisk musikk, utsøkte smaker, ord og tanker, og tar således mål av seg for å presentere det vi mener er selve essensen av det gode liv. Juvelen i kronen er i år som ifjor kulturfestens prima donna, mesterfiolinisten Catharina Chen, som sjarmerte oss kulturfestherrer med sin utstråling, og som med sin avslappede og elegante måte å presentere klassisk musikk må sies å personifisere selve den tweedske ånd. Torsdag 24. oktober klokken 19.30 gir hun en eksklusiv intimkonsert sammen med den anerkjente pianisten Sveinung Bjelland, i en sal med svært begrenset plass og for ikke mer enn 50 heldige publikummere. 

Kulturfesten åpnes forøvrig av Cicignon Salongorkester onsdag 23. oktober klokken 18.30, som med sin patinerte eleganse får sving på cocktail-glassene, med et repertoir bestående av revyviser, evergreens, og galante slagere. Klokken 20.00 åpner dørene for salongdebatt i annen etage, hvor dr. Alexander Ibsen leder oss igjennom resten av aftenen, med problemstillingen «Grenser for kultur» som eneste rettesnor. Gjester er blant andre Kristian Meisingset, forfatter av boken Kulturbløffen, leder av kulturutvalget i Fredrikstad kommune Camilla Eidsvold og direktør for Fredriksborg AS Morten Fredriksen. 

(Rettigheter: Supermarie.net)

Torsdag kommer foruten våre klassiske kulturfestmusikere av verdensklasse bloggeren Marie Brudevold, som møter ingen ringere enn arrangør og historiker Trond Svandal til samtale om kampen mot hverdagslivet i et bredere perspektiv, med hennes syv måneder lange verdensreise som bakteppe. Fredag står i historiens tegn, når Tweeds Kulturfest gir honnør til byen den feires i, festningsbyen Fredrikstad som i 2013 har vært befestet i 350 år. Nordens fremste spesialist på festningsbyer, seniorforsker og museumsinspektør Karsten Skjold Petersen, er fløyet inn fra København for å holde foredrag klokken 18.00, og klokken 19.30 ønsker han sammen med Fredrikstads siste kommandant, oberst Dag Strømsæther, velkommen til femretters jubileumsmiddag i Dunkejongaardens storstue.

Kombiner alt dette med glade mennesker, høy stemning, førsteklasses cocktails og prima trykksaker fra barsjef og druckermeister Wilhelmsen, og dermed er mørketidens komme plutselig noe vi kan se frem til – et høydepunkt som både evner å sette punktum for det lyse som har vært og som viser vei i mørket som skal komme. Hvorom allting er, vi gleder oss til å gi dere Tweeds Kulturfest. 

Og oktober er vendepunktet.

Billettene? Dem kjøper du her.

Fremtidsnostalgi ved åpningen av et gammelt byrom

Selv om det som vanlig ikke var andre enn jeg som hadde ikledd seg hatt og tversoversløyfe eller spankulerte omkring med paraplyen sin i høstværet var det likevel som det gikk et sus fra fordums tider langs bryggepromenaden i Fredrikstad denne tidlige ettermiddagen, da Blomstertorvet etter et to generasjoner langt sørgelig intermezzo som parkeringsplass igjen ble åpnet som byrom. Å kalle evenementet en folkefest ville være å overdrive og ville heller ikke yte det den respekt det fortjener, i lys av de mer moderne tolkninger av ordet folkefest, som synes å omfatte både flyttbare tivolier og musikalske innslag ved den seneste lokale deltageren i sangkonkurranser av tvilsom kvalitet på fjernsyn. Det hele var mer som en mottagelse å regne, en moderat og velvillig ansamling mennesker som nøt et stykke gratis kringle og en kopp varm sjokolade idet et lite stykke av byens historie ble til. Et høflig nikk som hilsen til det torvet en gang var, og samtidig et håpefullt blikk fremover mot det som kan bli, akkompagnert ved et salongorkester og taler av byens fedre. Og kanskje kan det virkelig igjen selges blomster der, kanskje kommer det familier eller elskende par for å slå seg ned på plenen med sine piqnique-kurver eller kanskje det i beste fall blir et trivelig sted å innta formiddagsmaten en solskinnsdag. Det var slik en deilig sommernatt på gamle Hovedøen, minnet salongorkesteret om med sin vemodige charme idet vi spaserte hjemover langs elven, min sønn og jeg. Og vi plystret villig med.

Tiden som var

Min far er død. Han døde tidligere i sommer, og selv om jeg visste at han skulle dø, var det likevel på forhånd vanskelig å forestille seg hvordan det skulle bli når en person ikke lenger er der, all den tid han faktisk var der. Riktignok i en seng. Ikke ved gressklipperen eller på en stige eller i en båt eller andre steder som var mer passende for ham å være, men han var der, i live. Det er fremdeles nokså vanskelig å forestille seg, for om jeg tenker tilbake, til ungdommen eller barndommen og på den gutten som jeg var den gang og forsøker å forestille meg min egen barndomsverden, så er det som å dykke ned i noe som ikke lenger finnes. Jeg er ikke lenger den samme, og den faren jeg hadde den gangen er også borte. Han ble borte lenge før han døde i en seng som en helt annen mann, men fremdeles som faren min. Det er enkelt å hengi seg på denne måten til det som har vært, men som allikevel er forbi og som derfor egentlig ikke har noen relevans til det savnet man føler. Savnet man føler er rettet mot fremtiden. Det som skulle komme og det som skulle bli. Det kjenner jeg ikke, det er mye vanskeligere for meg å forestille meg hvem jeg skal være i fremtiden og hvem min far ville vært for meg. Han er en gammel mann jeg aldri får kjenne, i en fremtid han aldri får ta del i. Det kan jeg savne.

Min far fikk ingen nekrolog skrevet om seg. Han var ikke av den type mennesker som får nekrologer skrevet om seg og tilhørte heller ikke den type krets som forfatter nekrologer. Han fortjener likevel sin plass i det forgangne. Jeg kommer til å huske best hans no nonsense-tilnærmelse til livet og menneskene omkring seg. Han var en praktiker med liten sans for kompliserende teorier, og utviste som en konsekvens av dette en iboende skepsis til all small talk, et karaktertrekk han delte med meg. På våre i gjennomsnitt halvannet minutts lange telefonsamtaler følte vi begge at vi hadde sagt det vi hadde til hensikt å si og enda litt til. Han delte mange av sine karaktertrekk med meg og det er vanskelig å komme utenom tanken at en del av ham lever videre gjennom dem, selv om jeg samtidig forestiller meg den oppgitte hoderisting som ville vært hans respons til et slikt resonnement. Vi var like, men ulike. Han var praktisk og fikk en på grensen til det frustrerende upraktisk sønn. Han var interessert i sport og fikk en sønn som interesserte seg for litteratur og klassisk musikk. Han var en mann av kjeledresser som fikk en sønn ikledd tversoversløyfer og stråhatter. Han fikk en sønn som forfatter nekrologer.

Han var min far og han tilhører fortiden. Livet fortoner seg som et mysterium.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 21. september 2013 og som bloggtekst 29. juli 2013 under tittelen Min far (1947-2013) Illustrasjon: Nina Klausen

Skogens herre

Første september. Dette er dagen for en spasertur, tenkte jeg da jeg våknet imorges. Jeg, som midt i juni motløst frykter vinterens komme og som får et anfall av depresjon ved første snefall. Fullstendig i strid med min egen natur bestemte jeg meg altså for å gå den kalendariske høsten i møte, ja helt fri for sentimental sommerbekledning og istedet iført høstlig skrud å omfavne min skjebne. Egentlig hadde jeg tenkt til å spasere i Gamlebyens gater eller kanskje omkring Alby gård på Jeløy med et påfølgende cafébesøk hos Galleri F15, men da min lille familie ved frokosten viste seg å være fast bestemt på å søke ut i naturen og jeg med mitt nyfunne pågangsmot ikke så noen grunn til å protestere nevneverdig, benyttet jeg istedet anledningen til å vise meg som den friluftsmann jeg er. Vi gikk langt, sikkert mer enn en kilometer gikk vi før jeg ble plassert på en stubbe og servert både nistemat, kaffe og muffins og dermed fikk en velfortjent pust i bakken. Og vi var ikke alene. Rundt omkring oss svermet det av mosjonister og naturister (i påkledd utgave). Og alle var i godt humør, til tross for den kommende ulykkeligheten som venter oss alle om bare få uker. Folk som går i skogen, slo det meg, er så mye mer høflige og imøtekommende enn byfolk. Ja, selv om det bare var jeg som hadde kledd meg noenlunde anstendig for en søndagstur, hilste folk, smilte og hadde de båret hatt ville de garantert ha lettet litt på den idet de passerte oss. Hvilket paradoks, reflekterte jeg høylytt til min lille familie, er det ikke at folk blir mer og mer siviliserte desto lengre unna sivilisasjonen de kommer?

God søndagsaften til dere alle.