En truet menneskeart

Er det egentlig så lett å være livsnyter om dagen? Det blir skrevet side opp og side ned i magasiner og avisbilag om det jeg vil kalle rent teoretisk livsnyteri; vinspalter og matspalter og feriespalter og «slik tar du vare på deg selv»-spalter. Men livsnyterne, altså de som virkelig nyter livet i praksis, dem må du lete lenge etter. Før i tiden var det lettere. Man trengte ikke å lese avisen for å vite hva som var godt i gamle dager, man kunne for eksempel bare sette seg ned på trappen og røke en sigarett. Det gjør man ikke lenger, røkning er farlig, og farlige ting dør man av og hvis man ikke dør av dem får man angst av dem. Jeg er av typen som røker filterløse sigaretter. De få gangene jeg festrøker synes jeg det liksom ser litt bedre ut og dessuten smaker de godt. Men selv røkerne er nå blitt så sunne at de ser på meg som en slags kuriositet, enhver idiot vet vel at det er farlig å røke filterløse sigaretter? Joda.

Før i tiden kunne man nyte livet på veien til jobben også, på sykkelen for eksempel. Man kunne ta på seg stråhatten sin og sette avsted, plystre og nyte været og utsikten og dermed livet, en liten stund. Det går ikke lenger. Folk som ikke bruker sykkelhjelm er for lengst stemplet som minst like idiotiske som folk som røker filterløse sigaretter eller sigaretter overhodet, og bruker man først sykkelhjelm er det ikke snakk om å plystre eller nyte utsikten. Da skal man sykle som om døden var i hælene på en, for da får man jo litt trim samtidig. Før i tiden sendte de «Trim for eldre» på NRK. Det var i det minste litt trivelig, og listen lå i grunnen ganske lavt for oss andre. Nå sender de «Puls», hvor publikum har valget mellom å lide seg gjennom et gitt treningsopplegg eller å få angst av å la være. Jeg refererer her til den samme angsten man får om man fremdeles skulle prøve å nyte en sigarett på trappen.

Folk er ikke innstilt på å nyte livet lenger, de vil bare lese om det mens de spiser lettyoghurten sin. De tyner all mulig hygge ut av et glass vin på fredag, og kanskje en marinert svinefilet de leste om i et blad på lørdag. Dette lever de på helt til langt ut på onsdag, når de endelig kan begynne å planlegge neste helgs «utskeielser». Mest mulig hygge for minst mulig kalorier.

For ikke å snakke om barna, er det noen som stjeler livsnytelsen fra de fleste, så er det barna. Barna er stort sett det eneste folk er virkelig pasjonert opptatt av i vår tid. Og de er overalt. På et badeland jeg besøkte hadde de fire svømmebasseng, tre boblebad, to badstuer, en kaldtvannskulp og to vannrutsjebaner. Det var flott, tenker du, da er det god plass til alle. Men i samtlige boblebad var det foreldre med små barn. I dampbadstuens kvelende varme satt det små barn. I kaldtvannskulpen med en temperatur på syv grader fløt det små barn. Ja, til og med i det såkalte velværebassenget, med sin behagelige temperatur på 37 grader, plasket, hoppet og ropte små barn. Velværebasseng. Har du forsøkt å oppnå velvære med en svømmering dultende i ansiktet? Det er ikke lett. Men i vår moderne verden man kan ikke si «Velværebassenget er forbeholdt voksne». Akkurat som man ikke kan si «Jeg er ikke så glad i barn» eller «Vi røker faktisk inne etter at sønnen vår har lagt seg» eller «Jeg trener ikke, for jeg synes det er så forferdelig kjedelig» eller «Jeg tok en drink for mye etter jobben igår og sovnet på sofaen» eller «Jeg synes faktisk sykkelhjelm er litt teit». Det går ikke.

Nei. Det er ikke lett å være livsnyter om dagen.

Redigert innlegg fra juni 2011.

Det grunne folkedypet

Lørdag! En verden av muligheter. Skal man gå tur? Lese en bok? Skrive litt? Nei. Man skal en tur til badeland. Funderer man noe over dette med almenn stemmerett, er badeland stedet å dra. Funderer man noe over dette med hvor vakker menneskekroppen er, er badeland stedet å dra. Det er i det hele tatt et utmerket sted å dra dersom man vil ha enkle svar på livets kompliserte spørsmål. Alt blir liksom så klart der og tydelig der, plaskende ved siden av fremmedfolk, tett opptil realitetene. Bokstavelig talt. Samtidig gleder man barna. Så hva venter vi på? Til badeland!

Dvalesang

Ikke bare er været kjedelig å snakke om, det er kjedelig å gå rundt i også. Eller "kjedelig" er feil ord. Traurig er nærmere sannheten, og det er sterkt fra en som er skeptisk til diftonger. Spesielt dette været er traurig, med denne lammende kulden som setter seg i skjelettet og og bevarer bakterier og infeksjoner i ukevis. Det er ikke rart man kun snakker om været når det er vinter i Norge, for det er ikke stort mer man kan gjøre. Er det underlig at vi er usosiale, reserverte, ineffektive og handlingslammede i et land som fem måneder av året holder samme temperatur som en dypfryser? Nei. Det er underlig det går så bra som det gjør. Det er underlig at vi i det hele tatt formerer oss og har et snev av lidenskap. Det er et under at vi lever.

Har du forsøkt å tenke i en dypfryser? Være lidenskapelig i en dypfryser? Jobbe i en dypfryser? Nettopp. Der ser man.

Hver mann sin scene

I debatten om de store scener minner jeg om at de små scenene ofte er de aller viktigste for å skape gode kunstopplevelser og en meningsfylt hverdag. Et sjarmerende eksempel i så måte er et besøk jeg gjorde igår til en omflakkende filmklubb øst for elven, hvis enkle formål er å samle hyggelige folk som er interessert i både filmkunst og vin på en hverdag. På programmet stod Ostře sledované vlaky (Tog under oppsikt) av den tjekkiske filmskaperen Jiri Menzel, og selv om det kanskje kan høres en tanke smalt ut syntes selv en novise som jeg at filmen var ganske kostelig. Når man i tillegg er sammen med trivelige mennesker og kan gå til selskapet iført kronetøfler og kalosjer, kan man egentlig ikke forvente en stort bedre kulturopplevelse på en helt vanlig onsdag.

Hver mann sin scene. God helg!

Fylkesscenen - kultur eller ukultur?

Foto: HENNING LARSEN ARCHITECTS
Det er interessant å lese en sak om fylkesscenen uten det lokale rosaskjæret man får gjennom Fredrikstad-pressen, slik man kunne i dagens Sarpsborg Arbeiderblad. Scenen er allerede blitt 30 millioner dyrere enn estimert, og kommer på minst 300 millioner kroner før prisstigning og finanskostnader. Personlig tviler jeg sterkt på at summen ender der. Sarpsborg Arbeiderblads vinkling viser ganske tydelig at dette prosjektet først og fremst er et Fredrikstad-prosjekt, og jeg tror ikke vi kan regne med spesielt høyt besøk fra resten av Østfold når scenen etterhvert åpner. Det vil si at de 35.000 årlige besøkende det nå budsjetteres med, som i seg selv er et høyt tall, blir enda vanskeligere å nå. Hvem blir publikum? Det bør være et interessant spørsmål for politikerne i fylkestinget, som om kort tid skal ta avgjørelsen. Fylkesscenen omtales allerede som storstue for Fredrikstad, og i dette perspektivet er det underlig at fylkespolitikerne ikke utviser mer tilbakeholdenhet med å bruke 100 millioner av skattebetalernes penger og minst 4 millioner i årlige driftsutgifter for en fylkesscene få andre enn Fredrikstads posisjonspolitikere etterspør. Høyre går imot fylkesscenen både på fylkesnivå og i Fredrikstads bystyre. Det handler ikke om at vi ikke er opptatt av kultur. Det handler om at vi er opptatt av at de pengene vi bruker på skattebetalernes vegne skal brukes fornuftig. For Fredrikstads del handler det også om å respektere at vi ikke har råd. Å bruke 100 millioner kroner vi ikke har, er nemlig ikke kultur. Det er ukultur.

Bedre å spørre en gang for mye, lissom

– Du vil ha en drikke til, ja? Perrierflasken står på disken og ble strengt tatt satt der før jeg bestilte wienerpølsen, så spørsmålet var overflødig. Det var helt åpenbart at jeg skulle drikke. Forståelsesfull som jeg er skjønte jeg at de hadde en policy om at alle skal spørres, og da må alle spørres. Damen er ikke skrullete, hun gjør bare jobben sin, tenkte jeg. Det er fint med slike policier, det sikrer liksom god service og gir de ansatte noe å forholde seg til. Ellers kunne det fort hende at de virket litt enfoldige der de stod. En gang var jeg innom et gatekjøkken og bestilte en hamburger med Coca-Cola. Jeg fikk drikken, og ventet på maten da ekspeditøren fortalte at maskinen som steker hamburgerne beklageligvis var i ustand og at jeg måtte få pengene tilbake eller kjøpe noe annet å spise. Brusen måtte jeg beholde, det var visst også en policy. Det var greit nok, jeg skulle uansett spise, så brusen skulle jeg ha. – Jeg tar en pølse i brød to ganger, sa jeg. – Skal du ha noe å drikke til?

Mandagsmat

Det er bare å takke ferske(n)muffins for maten, kålsuppen smakte utmerket. Med litt ekstra bacon og ribbefett fra gode venner (selve fettet kom fra grisen, altså), mindre potet og mer kål ble den også hakket mer aktuell for oss som er tilbøyelige til å kutte de verste kullhydratene. Oppskriften finner den nysgjerrige her.