Ikke bare hamburger

Jeg for min del har aldri delt den enorme amerikaskepsisen som bølget over landet vårt i noen år og som til en viss grad skvulper ennå. Neida, jeg er ikke ukritisk enig i amerikansk utenrikspolitikk, og javisst er det festlig å se videoer av Bush som har problemer med å stokke tungen. Jeg tror bare ikke, ulikt mange europeere, at amerikanerne flest er dumme.
Eller la meg korrigere, jeg tror ikke amerikanere flest er dummere enn folk flest.
Jeg har alltid latt meg fascinere av USA. Ikke bare østkysten med New England og tweed og halvstiv overleppe, men også sørstatene, med sin avslepne aksent og støvede eleganse, varme dager og bourbon-lemonade ice tea på verandaen.
Jeg ser for meg Louisiana. Jeg ser for meg en hvit dress.
Det er også Amerika.

More Mouret!

Jeg har nettopp oppdaget musikken til Jean-Joseph Mouret, den franske komponisten som var Bach og Händels samtidige, men som ettertiden til tross for at han var en av Frankrikes fremste komponister i sin tid nesten har glemt. Mouret levde sitt liv i sus og dus som operasanger, direktør og komponist, men akk, hvor lenge var Adam udi Paradis - ganske typisk gikk han på en aldri så liten økonomisk og sosial smell og døde 56 år gammel på et fattighus utenfor Paris.
Tilbake står deilig fransk musikk.

Hvordan man ser det

Lykkelige er de rekene som lever sitt ti år lange liv i et rovdyrfritt økosystem fra BioGlobe. Og enda lykkeligere er de som får stå på kontoret mitt, nysgjerrig betraktende en flanerende bystyrerepresentant hver dag, på trygg avstand og med glasskulens beskyttelse.
Ryktene har nok gått om hvor glad jeg er i et glass chardonnay med noen reker ved siden av.

Folkelig og fin

Aldri fremstod vi vel så folkelige, stipendiaten og jeg, da vår lille croquet-club i agurktidens navn ble gjenstand for pressens oppmerksomhet.
Min garanti til avisens lesere om at vi aldri kommer til å søke formannskapet om 25.000 kroner til spillerutvikling og at vi lar gressrotmidlene stå helt i fred, ble imidlertid ikke trykket.

På tide

Et sikkert tegn på at det er på tide å ta sertifikat for bil er når femåringen treffer drosjesjåfører han kjenner på parkeringsplassen til Rema og slår av en prat.

Fornøyd med situasjonen

Jeg har alltid tenkt slik at jeg ikke kan kjøpe klærne mine i vanlige klesforretninger, fordi jeg er altfor omfangsrik og forretningene følgelig ikke fører store nok klær. Det stemmer nok ikke helt, siden jeg sansynligvis har en viss tilbøyelighet til luksus og dyre klær i utgangspunktet.
Den ubehagelige sannhet er altså at jeg handler i dyre forretninger fordi jeg er en snobb.
Trøsten er imidlertid at det også i dyre forretninger er en hel masse klesplagg jeg på grunn av min størrelse ikke kommer inn i.
Resultatet blir således at jeg sparer en god del penger på min overvekt.

Født sånn eller blitt sånn

Nå om dagen filosoferer jeg over hvorvidt måten man lærer å sykle på kan si noe om hva slags syklist man kommer til å bli i fremtiden.
Sønnen min, som lærte seg å sykle for en ukes tid siden, viser seg nemlig å være en svært pasjonert syklist. Vi har stort sett vært ute på sykkeltur daglig, og han suser avgårde i full fart og med hjelm på hodet. Jeg ser for meg at min egen regel om at man sykler for fort dersom man må gire opp i andregir, ikke kommer til å gjelde for ham.
Selv lærte jeg meg å sykle i Danmark på besøk hos min grandtante Gerd, på hennes gamle damesykkel.