Seminarer. Litt som fengsel egentlig.

Jeg har vært på seminar. Av og til når jeg drar på seminar, føles det som jeg skal i fengsel; jeg blir fjernet fra min naturlige omgivelse, ingen mac å ha med meg, man er noenlunde isolert og man er i det hele tatt prisgitt vennligheten og gjestfriheten til det stedet man blir plassert. Litt som i fengsel altså. Et luksuriøst fengsel da, for det er som regel ganske fine steder man reiser til. Jeg har altså vært på seminar nå nylig, og denne gangen skulle jeg til overmål ut til Oscarsborg, hvor man som kjent må ta ferge og faktisk er helt isolert, midt ute på en øy.

Det var et kreativt seminar, og jeg som av og til tviler på om jeg er kreativ overhodet, er ikke så begistret for å være kreativ på kommando. Man sitter i et rom, det er mennesker overalt, og man skal være kreativ. "Bruk tre, fire minutter hver for dere på å komme frem til fem gode løsninger" for dette og hint. Skal vi se. Fem.. Det var mange. Jeg lister tall opp på lappen, en, to, tre, fire. Fem. Ingen gode løsninger. De andre skriver, jeg tenker og skriver tall og føler meg langt fra kreativ og enda mer fengslet enn vanlig på seminar. Utenfor vinduet, vi sitter som sagt på en øy og de frister oss med vinduer overalt, utenfor vinduet er det en fiskebåt på vannet og det eneste jeg kan tenke på er at det måtte være hyggelig å være der ute akkurat nå, på båten utenfor Oscarsborg. I ferd med å dra fisk. Jeg som til og med er redd for fisk. Men snart er de tre, fire minuttene oppbrukt og vi må presentere de fem forslagene våre. På lappen står det fremdeles bare tall. 

På den annen side er det hyggelig på seminar, man treffer nye mennesker og de er som regel hyggelige og omgjengelige, ihvertfall på kreative seminarer. Det er vel i grunnen fordelen med å være på et kreativt seminar kontra et bank- og finansseminar, for du verden som kjedelige folk skal overkompensere for den almenne kjedsomheten utover kvelden. Fortalte jeg om kollegaen jeg hadde i en bank engang, som pleide å underholde folk ved kle seg ut som en italiener og reise rundt med en dukke i fullstørrelse som han danset tango med? Vel. Slik var det ikke på Oscarsborg. Folkene var fine, omgivelsene overveldende, maten var helt utmerket og den engelsktalende bartenderen visste godt hva easy on the tonic betød. Riktig hyggelig var det, utover kvelden, når fiskebåten var vekk og alle de tomme lappene hadde sluppet taket. Og da jeg stod på fergen og skulle hjem til livet og til politikken og alle jeg kjenner, da var det ikke så galt å være på seminar likevel.

Smak og behag i Fredrikstad

Jeg vet ikke når Fredrikstads store "kinarestaurant" Chang Cheng kom til byen. Jeg vet bare at den var der for en 17-18 år siden, da mine venner og jeg begynte å frekventere den på lørdagene og dra fordel av datidens store lunchtilbud: En valgfri rett og en kopp kaffe til kroner 45,-. Lunchmenyen var ikke så komplisert, et laminert A4-ark med retter fra A til E, hvorav jeg valgte den samme hver eneste gang. Rett A. Biff med bambusskudd. Servitøren var alltid den samme - en middels blid dame med et høflig overbærende smil og tung gange. Maten kom gjerne på fem minutter, og det smakte etter forholdene helt fortreffelig.

Vi fortsatte å gå på Chang Cheng, vennene mine og jeg, da vi var i Fredrikstad på besøk i studietiden. Og nå etterpå, når mange av oss bor i byen igjen, kommer vi stadig tilbake, selv om restauranten har flyttet til et nytt sted tvers over gaten fra der den var. Jeg spiser fremdeles A. Biff med bambusskudd og servitøren med tung gange er der ennå. Derfor lar jeg meg forundre noe over Fredriksstad Blads overivrige restaurantanmeldere, som gang på gang går optimistiske inn døren til Chang Cheng og som gang på gang kommer like skuffede ut igjen. Adjektivene lar ikke vente på seg i anmeldelsene; kjedelig vinmeny, slapp salat og en pikant dipp som ikke var pikant likevel iblantet en lett ironisering over begrepet crispy duck for avslutningsvis å konkludere med "kjedelig mat."

Det er helt greit å være optimist. Det er helt greit å søke en høyere standard. Men det er også helt greit å utvise sunn fornuft og spare spalteplass til ord og setninger som faktisk betyr noe for folk. Går man inn på en restaurant som har hatt den samme menyen i minst 18 år, som stadig er full av stamgjester og som åpenbart har funnet sin hylle i byens kjøkken, da fremstår man bare hoven og ubegavet om man forventer matrevolusjon. Selv gleder jeg meg til neste A. Biff med bambusskudd.

Vel bekomme!

Den veien vinden blåser

Det er sannelig ikke enkelt å være konservativ om dagen. Det virker som at selve konservatismen i disse dager er kontraintuitiv, at den rett og slett ikke faller seg naturlig for folk lenger og at det som virkelig gjelder er å tenke nytt og kaste det gamle på båten. Jeg merker det til og med i mitt eget parti, hvor mye vanskeligere det er å overbevise folk om å innta konservative standpunkt, som jo burde være selve ryggmargsrefleksen i en Høyre-mann, enn for eksempel å snakke om privatisering av en kommunal virksomhet. Jeg var i kirken idag, i seg selv en tilsynelatende utdøende fritidsaktivitet, og kirkeåret viser at vi er i fastetiden. Allikevel ble det overraskende nok sunget påskesanger, ganske sikkert med den begrunnelse at det var familiegudstjeneste og påskesalmene er så mye finere og lysere. Det må vel være lov, tenker vi, å se bort fra noe så tørt som kirkeåret og følge sine egne instinkter. For visst er det flott med salmer alle kan synge? Og joda. Visst er det flott. Men man kan spørre seg hvor de små skrittene vi tar ut av det faste til slutt ender. Den lille forandringen som ikke har noen annen begrunnelse at den "passer best" eller "er fin": Hvor står vi når tradisjonene forsvinner og det vi gjør og mener ikke lenger kan forankres i noe annet enn oss selv eller den offentlige mening? På hvilken måte skal man kunne stå stødig og unngå å snu kappen etter vinden, om man ikke har prinsipper å holde seg fast i eller en tradisjon å se tilbake til?

Nei, det er ikke enkelt å være konservativ. Det er mye enklere å leve etter innfallsmetoden og gjøre spennende valg enn å tenke konsekvenser for fremtiden og forholde seg til noe så trist som tradisjoner. Man kunne komme i fare for å bli stemplet som kjedelig. Og da er det tross alt bedre å være moderne.

Hei hvor det går

Alt kler den smukke. Men det spørs om jeg kanskje ikke skal gå for en litt større bil den dagen jeg med loven i hånd kan kalle meg noe annet enn myk trafikant. Den bør være pen å se til, men den trenger på ingen måte være helt ny. En Mercedes fra begynnelsen av 1970-tallet, velholdt og staselig, se det er bilen for meg. Og den skal selvfølgelig ha automatgir, slik at jeg slipper å senke farten, svinge ut mot midten eller på andre måter sette folk i livsfare når jeg skal skifte gir. Min kone holdt seg godt fast igår, på den første øvelsesturen vår sammen, og det kom noen utbrudd her og der. Men alt i alt var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

Livsnytere - forén eder!

Ikveld skal det avholdes møte i Indre Østfold Eggelikørforening, og i den forbindelse har jeg skrevet en liten hilsen som foreningens generalsekretær vil frembringe kollegiet, et kollegium som foruten den nevnte generalsekretær består at en stabsadmiral og minst fire kommandører. Nå har ikke jeg noen formell tilknytning til eggelikørforeningen, men mine tidligere omtalte disipler i indre Østfold har etter hva jeg har forstått i stor grad dét, og jeg velger fra min side å se hele etablissementet som en slags Tweeds-forening, ja i all beskjedenhet en hyllest til alt det jeg står for. Hvordan de nå måtte velge å definere seg tok jeg ihvertfall oppgaven med ærbødighet da jeg ble spurt om jeg hadde en hilsen å komme med, for det viktigste man gjør som politiker og foregangsmann er selvfølgelig å holde god kontakt med ens tilhengere.

Jeg oppfordrer alle lesere til etter beste evne å nyte litt ekstra denne helgen, og mer enn gjerne følge de unge østfoldingenes gode eksempel og stifte en forening til livsnyteriets fremme.

God lørdag!

Hvorfor gode politikere ikke kjører bil

Mange mennesker lever i den villfarelsen å tro at det er upraktisk ikke å ha førerkort, og at man blir bundet av ikke å kunne kjøre bil. Dette forundrer meg stadig, og jeg kan ikke skjønne annet enn at man her snakker om tidlig indoktrinerte uttrykk for selvfornektelse. Det er da visselig når man kan kjøre bil at man blir bundet. For kan man først kjøre bil, da forventes det gjerne at man skal kjøre bil hele tiden. Når jeg nå etterhvert får førerkort, da er mitt 15 år lange frikvarter er over for alltid, for dette vet jeg av erfaring. Riktignok ikke egenerfaring, men man lærer nå engang best av andres feil. "Kan du kjøre dit og hente dét?" Et spørsmål jeg aldri får, og som jeg i grunnen ikke savner å få, og den som får det blir aldri glad. "Hvem av dere kjører idag (som jo kun er avklaring om hvem som må drikke farris til maten)?" Et nitrist spørsmål. Man er i selskap; begge burde selvsagt kjøre drosje, så slipper vertskapet å forholde seg til en halv forsamling av klinkende edru, nedslåtte og rastløse sjåfører. Å kjøre bil skaper kort sagt kjedelige mennesker, som alltid er på farten og som aldri kan ha det så hyggelig de egentlig vil.

Som politiker er det dessuten et uvurderlig aktivum å stadig kjøre rundt i en drosje, for eksempel når jeg leverer barn i barnehagen.  Jeg får et utmerket innblikk i hva "folk flest" mener om saker og ting, for det er virkelig ingen som mener så mye om samfunnet rundt oss som drosjesjåførene og som kommuniserer det såpass klart og tydelig til andre. Hvordan det står til med veibrøytingen i byen for eksempel, hvilke politikere som er idioter, hvordan trafikkproblemer egentlig skulle løses og i det store og hele svaret på de fleste kommunale problemer, alt dette får man råd om i hopetall om man jevnlig sitter i baksetet på en bil.

Min hypotese er derfor: Bikjøring gjør en til en dårligere politiker og det er i tillegg på ingen måte kompatibelt med en rendyrket livsnytertilværelse. Jeg lærer meg nå (dessverre) å kjøre bil, for å få se om denne min sørgelige hypotese kan verifiseres. Jeg håper jeg tar feil.

Riktig god fredags ettermiddag!
Og du som skal bort i helgen: La bilen stå.

Le Petit Prince

Igår hadde jeg selskap av min sønn på kontoret, en engasjert, ung assistent som tidlig viste interesse for kontorarbeid og stempling av papirer. Jeg husker hvor spennende det var å være med min egen far på jobb, sitte i en ledig kontorstol og være opptatt med imaginære telefonsamtaler og tegne kompliserte organisasjonskart og gi direktiver ingen senere skulle bry seg om. Om det begynte i en alder av omtrent fem vet jeg ikke, men min sønn har ihvertfall for lenge siden bestemt seg for å følge i mine fotspor; han skal bli politiker og sitte på politikerstasjonen. Der vi som kjent sitter en hel del.