Det er kveld i provinsen

Møtefri kveld. Men ikke arbeidsfri, for det ligger brev på kontoret, og e-poster skal sendes og folk skal engasjeres, for Gamlebyen hviler ikke selv om den er gammel, og da går det ikke an å ligge på en chaise longue og dra seg, ikke om man er ung og vil bevare verden. På vei med sykkelen ned til kontoret traff jeg stipendiaten som handlet middagen sin, for den er ikke stor den verdenen vi vil bevare, den er ikke større enn at vi møter hverandre på vei til kontoret og når vi handler middag. Og på vei opp trappen, inne i det gamle huset hvor kontoret mitt ligger, der så jeg ut av vinduet og inn i nabohuset, rett på damen som vasker huset vårt og som vasket huset vårt så sent som idag, som nå vasket nabohuset. Så liten er den.
I koppen på skrivebordet er det te med fløte og honning, selv om det ikke er bra og selv om jeg burde heller drikke vann med villbringebærsmak, som er det eneste vannet jeg virkelig liker, men skal man være på kontoret en kveld man har møtefri bør man gjøre noe mer ut av det, da bør man drikke noe annet enn vann.

De som beveger verden

Noen som har oppdaget Path ennå, det "nye" app-baserte sosiale mediet? Vel, jeg har det, og det konkurrerer på en måte med Tweeds, fordi det er lagt opp til en tanke mer øyeblikksbilder fra livet enn Facebook og det er langt mindre kommersielt. Faktisk er det foreløpig ganske smalt, og det har en viss appell til oss lidende kunstnere. Så selv om jeg kun har et titalls venner der publiserer jeg bilder og morsomheter stadig vekk, morsomheter som kanskje hører til her, men som på den annen side også kanhende er i overkant ærlig og usensurert sett fra mine kritikeres ståsted. Joda, jeg har noen kritikere også.

Men da jeg var på Østfold Høyres årsmøte nå i helgen møtte jeg faktisk en representant for det som begynner å fortone seg som en tilhengerskare i Indre Østfold; en dannet ung herremann som både er politiker og som har en eggelikørforening med eget slips og våpenskjold. Hvor stor denne gruppen er, og i hvilken grad jeg kan omtale den som mine disipler, sa den unge formannen lite om, og jeg tillater meg følgelig å overtolke signalene en tanke. Hvem vil vel ikke ha disipler? Jeg hilser derfor med dette til mine ukjente venner i Mysen og oppmuntrer til videre forening og arbeid.

At man trenger unge og engasjerte mennesker er jeg fremdeles overbevist om etter helgens årsmøte, der de yngre delegatene måtte slite hardt for å få årsmøtet til å debattere en resolusjon som gikk mer på verdivalg enn veivalg (det kan da aldri bli for mye samferdsel). Tross innsatsen tapte de, og samferdsel og forsvar er atter Østfold Høyres hovedfokus. I en situasjon der alle fylkets Høyre-foreninger har et overraskende lavt antall betalende medlemmer i forhold til stemmetall, og hvor det åpenbart er et problem å engasjere sine velgere i den grad at de melder seg inn, synes jeg det er synd at Unge Høyre ikke blir hørt i sitt ønske om mer innholdsfylte og engasjerende debatter. Det viser også hvorfor vi trenger dem.

Takk for det!

Det som gjelder

Hvis et tre faller i skogen.
Sånn er det med en nettside også, eller en blogg eller en artikkel. Ikke bare trær. Man kan skrive, men motoren eller tilbyderen av publiseringsverktøyet eller det infrastrukturen til en blogg måtte hete, kan ha en feil. Og konvertering til andre infrastrukturer eller motorer eller publiseringsverktøyer med større tilbøyelighet til å rette feil må utføres av mennesker med doktorgrader i publiseringsverktøys- konvertering eller i det minste av mennesker med interesse og forståelse for saken og samtidig estetisk sans, for det er kunst det er snakk om, ikke bare en blogg.
Først da kan man snakke ikke å vokse på trær.
Så når treet faller i skogen.
Eller man skriver. Så kan det bråke så mye man vil. Men får man ikke publisert det på Facebook hører ingen det jo.

Å våkne før tiden

Sykkelen har vært på vårsjekk idag og fått justert bremser, rettet bakhjul og strammet eker og ikke minst satt inn en ny slange etter en stillestående punktering av mistenkelig karakter tidligere i vinter. Det er vår for sykkelen, selv om det er februar, selv om den skulle stått inne i garasjen eller i kjellerrommet sammen med den sykkelen som aldri ble solgt ifjor, og forvirret av grønt gress og våryre mennesker er den mer enn klar for avslappede lystturer i varmere vær. Lett triller den avsted og jeg sitter oppå og lar meg trille med.

Til kongen på fødselsdagen

Tenk på det, i gamle dager, ihvertfall i de gamle dagers Frankrike, kunne kongen ved en såkalt Lit de Justice tre inn i det lovgivende Parlementet og selv registrere sine dekreter og gjøre dem til lover. Det var ganske logisk, domstolene hadde i utgangspunktet fått sin makt av kongen og utøvet sine gjerninger på vegne av ham, og når han møtte opp selv var forutsetningene for delegert makt ikke lenger til stede. Adveniente principe, cessat magistratus, som kjent.
Idag er det helt annerledes, idag har ikke Frankrike  noen konge engang og de få landene som har en konge er svært forsiktige med å la ham tre inn i lovgivende forsamlinger for at han skal vedta saker og ting på egen hånd, ihvertfall land man gjerne vil sammenligne seg med. Det er i det hele tatt mindre stas å være konge idag, i land man gjerne vil sammenligne seg med og i vårt eget, og vi får ta vare på dem mens vi har dem. - Når vi kommer hjem fra reiser pleier vi å bestille fiskeboller, sa kongen vår en gang, og stilt opp mot en Lit de Justice i tide og utide må vi vel si at vi slipper billig unna. Gratulerer med dagen.

Om å velge side eller mene selv

Refleks. Å tilhøre høyresiden og lese en kommentar fra en Dagbladet-journalist, og instinktivt være uenig fordi den kommer fra venstresiden.
Jeg, som ikke vet ikke hva som er venstreside og høyreside i en debatt om kvalitet og viktige eller uviktige samfunnstemmer, jeg uten refleks, befant meg plutselig i den merkverdige situasjonen å være enig med Dagbladet. For hadde ikke jeg også tenkt de samme tankene, og hadde jeg ikke fortalt om dem ved et middagsbord til og med? Men jeg visste jo ikke da at det var sensur og knebling av høyresiden jeg drev med, og jeg som tilhører høyresiden og alt.
Det er ikke den første gangen det skjedde heller, forrige gang jeg var enig med Dagbladet var en kommentar om en lettkledd popsangerinne, hvor den samme journalisten, kall det tilfeldig eller ikke, betok meg med setningen "(..) popmusikken, hvis dionysiske snarere enn apollinske natur forklarer både fortørnelsen og forakten den historisk sett er blitt møtt med" og fikk meg til å glemme at det var Dagbladet jeg leste. Jeg ble så betatt av språket og ordene og da kritikken lød mot elitisme og at det faktisk må kunne gå an å skrive så folk forstår det i dette landet kom, glemte jeg helt å holde meg på høyresiden.

For spansk folkelighet har liksom litt mer charme

Noen mennesker elsker sjøen, mens andre foretrekker fjellet. Som østfolding er det kanskje ikke noen overraskelse at sistnevnte ligger mitt hjerte nærmest, og det har i grunnen aldri vært med særlig begeistrelser jeg har passert Minnesund bro på vei opp i den norske fjellheimen. Det er klart, holder man seg foran peisen med en bok er det begrenset hvor ille det kan bli, men helt generelt synes jeg sjøluft og blått hav er en god del mer forlokkende.

På Gran Canaria tok vi oss noen kjøreturer opp i fjellene, og når det bare er for noen timer går det liksom an å nyte utsikten på en helt annen måte; det er ingen fare for at jeg skal tvinges ut på tur og at jeg må overnatte i en hytte på den golde norske ødemarken folk kaller påskeidyll, nei jeg kan bare se ut av bilvinduet og nyte synet av fremmed natur og vite at jeg er tilbake ved sjøen og komforten innen kort tid. Ekstra spennende er det når vi kommer til fjellbyene, der tiden nesten har stått stille og der man nesten ikke kan kjenne lukten av turisme og masseproduksjon. Sjarmerende hus i spansk kolonistil, en liten kirke, et makelig tempo og en velassortert kolonialforretning. En restaurant og en bar. Finner man slik i fjell-landet Norge? Nei, til nød får man en hamburgertallerken og en dose folkelighet på en sliten pub i Sjusjøen.

Med høydeskrekken min er det ikke alltid like lett på de spanske fjellveiene, spesielt ikke når jeg ikke kjører bil og det kun er et lite autovern, en bildør og en god porsjon flaks mellom meg og de 400 meterne ned i døden.. Og siden jeg i tillegg har en noe uheldig høydeskrekk på vegne av objekter kan jeg heller ikke med enkelhet stikke hånden med kameraet ut for å fotografere.

Men jeg holdt ut, ja jeg nøt det til og med, for jeg er tross alt litt av et naturmenneske.