Fredrikstad Bears skaper stemning i byen

Det var ikke engang halvfullt i den lille kinosalen og de fleste fremmøtte hadde på seg fullt baseballutstyr. Slik sett var premieren på filmen Moneyball en tanke smalere enn jeg hadde regnet med. Men hva gjør vel det? Filmen var bra, og sammen med Fredrikstad Bears, byens eminente baseballklubb, hadde stipendiaten, Ellen og jeg en aldeles utmerket helaften. Ja, for sammen med klubben feiret vi baseballens dag på Verdenspeilet i etterkant, og det er vel aldri å forakte en fredagskveld.

Som lojale støttestpillere til den smalere idretten møtte alle tre opp en time før filmen startet. I kinoens foyer var det nemlig den reneste tivolistemning;  en såkalt batting cage var blåst opp, baseballkledte mennesker gestikulerte og forklarte, vervet, delte ut lapper og skapte etter beste evne interesse for sporten sin. Og der var popcorn.

Stipendiaten, som vararepresentant i kulturutvalget, måtte selvsagt forsøke seg i batting cagen, for disse historikerne skal nå alltid stikke seg ut. Her mottar han instrukser fra klubbens pater familias.

Og DER kommer ballen. I forrykende fart. Til informasjon for bekymrede lesere: Ballen var laget av skumgummi, og hverken fotografer eller historikere kom til skade under forsøket.

Ellen og jeg spiste popcorn og var moralsk støtte. Alle kan tross alt ikke bare leke og ha det morsomt.

Vil du slå et slag for Fredrikstad Bears? Send dem en e-post.

Tallet er tretten

Idag er det fredag den trettende! Riktignok ikke per kalender, men det er allikevel fredag den trettende, for dem som liker å gjøre noe ekstra ut av slike dager. Det er nemlig fredag den trettende juledag, og med dét er julen faktisk over, selv om vi her til lands har en del ekstremister av noen tyvendedagsfolk, som tviholder på høytiden en liten stund til. Der har vi det altså - julen varer ikke helt til påske. Jeg skal feire med kino og forfriskninger ikveld, det er nemlig premiere på baseballfilmen Moneyball, og som assosiert medlem av Fredrikstads eneste baseballklubb er det både en plikt og glede å stille opp ved festlige anledninger. Det skulle da også blott mankere.

Riktig god fredag!

Ingenlunde gressrot

Som mange vet er jeg en habil idrettsmann. Som kommandant for Christiansteen Private Croquet-Club nyter jeg en viss status i idrettsmiljøet ved Kongsten Haveby generelt, og ved den for Fortressen Christiansteen vestenfor liggende Place d'Armes spesielt, som jo som kjent er der Cluben utøver sitt spill. I croquet, som er en typisk livsnytersport,  skal man etter vår erfaring ta livet med ro og nyte forfriskningene og det skjønne været, ja for som i alle dannede idrettsforeninger er det selvsagt nedfelt i lovene at spillet kun skal utføres i godt og tjenelig vær. Noe annet ville kunne få uheldige skadevirkninger både for sinnsstemning og den lovbestemte bekledning, og hva var vel poenget med en livsnytersport om alt dette skulle kunne settes på spill sånn helt uten videre? Nei, nettopp.

Man kunne forresten lese i Fredriksstad Blad her om dagen om en i navnet beslektet forening som mottok 350.000 kroner i gressrotmidler fra Norsk Tipping, og jeg vil gjerne presisere at dette ikke gjelder vår ærverdige club. Da ville man nemlig antagelig kunne finne Clubens kommandantskap makelig plassert i Syd-Frankrike store deler av sesongen, og man har rett og slett ikke funnet dette formålstjenelig. Man skal tross alt bygge opp et helt miljø, og da er tilstedeværelse en såkalt succéssfaktor.

Se dét? Litt av noen idrettsmenn der, altså.

Som i en drøm

Når jeg går bortover mot kontoret er det som om det ikke er januar, som om det ikke er vinter i det hele tatt. Lever jeg i en av mine egne dagdrømmer fra 2011?

Jeg ser på en av vollene idet jeg kommer inn i byen, og jeg ser at den er akkurat slik den bør være. Selv på vinteren.

Grønn.

Tilståelsen

Jeg må stå frem. Idag bestod frokosten min av et bløtkokt egg, to skiver roastbiff med en liten tanke remulade på, samt en avocado fylt med reker og majones. Ikke noe brød. Joda, jeg er klar over at det er politisk ukorrekt og at jeg som politiker burde ta avstand fra dette lavkarbohysteriet. Jeg burde tenke på signaleffekten, for det er tross alt dette kostholdet alene, og ikke vår noe proteksjonistiske holdning til import av landbruksvarer, som hadde skyld i at hele befolkningen manglet smør rundt juletider. Det var til og med krise, man snakket om det overalt, og jeg må ta min del av skylden.

Men det er nå engang så mye lettere å nyte livet med egg, reker og majones enn med en grovbrødskive med magerost..!

En fornuftig mann

Jeg ser bort på den nye iPaden, den første iPaden jeg har kjøpt. Min julegave til meg selv, i tillegg til et par hansker og en skotskrutete slåbrokk. Jeg forsøker å overbevise meg selv om at det var fordi det var fornuftig at jeg kjøpte den, tenk bare på alle papirene jeg sparer både kommunen og miljøet for, tenk for en innsats jeg egentlig gjør. Men når jeg drar fingeren over den og bestiller skinndeksel til den og ser på Stjärnorna på Slottet på nett-tv fra den, da vet jeg, innerst inne. Ikke var den så praktisk å lese dokumenter på heller, men jeg skal bite det i meg, det skal jeg, jeg skal ikke klage, for denne iPaden er min og den er praktisk og fornuftig og jeg liker den.

Veldig.

Et nytt og bedre liv

Ja, så var man igang igjen.

Første nyttårsdag, Alle Søndagers Mor, passerte relativt smertefritt, og det er hverdag - årets aller første. Blanke ark, rett og slett, og er det noe en livsnytende nevrotiver liker, så er det vel blanke ark. Om man bare fra nå av arbeider hardt og samvittighetsfullt, utviser måtehold og standhaftighet, da kommer alle bekymringer etterhvert til å vike vei for suksess. At det ikke blir slik, det er en annen dags bekymring, for anger er tross alt livsnyterens dessert, som vi vet så altfor godt. Idag er de blanke arks dag.

Eller som Jakob Sande sa det:

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv.

Trur eg.