Rødvin, torsk og valgflesk

Middagen fra igår sitter ennå i kroppen. Fredagsmenyen bestod av karrikydret torsk med smørdampet spinat og hjemmelaget remulade, og selvsagt en flaske bedre rødvin. Det ble noen gin & tonic også, så når jeg tenker etter så kan det godt være det faktisk er drikken fra igår som fortsatt sitter i kroppen, men hvilken forskjell utgjør da det? Gode ting sitter godt. Planen var å slappe såpass mye av at jeg var helt utvilt til å dele ut de siste par hundre flyvebladene idag, men noe må ha gått galt, siden jeg fremdeles er sliten. Her må det altså eksperimenteres videre for å finne den rette oppskriften på avslappelse. Jeg prøver igjen ikveld.

Snart bærer det ut i Fredrikstads gater for å overbevise nærmiljøet en siste gang om at jeg er den rette bystyrekandidaten - på tvers av partilinjene.

Imorgen går jeg avsted for å stemme. God ettermiddag!

80 timer igjen - tid for hvile

Da var det fredag igjen, og den aller siste fredagen før valget. Det betyr at man ikke kan ta helt helg, for mange velgere har ikke bestemt seg, og de har ihvertfall ikke tatt siste beslutning om hvem de vil gi ekstra personstemmer til. Jeg setter derfor fremdeles pris på alle de stemmer mine venner og lesere kan gi meg, men jeg er først og fremst ganske fornøyd med den valgkampen som er ført. Jeg tror rett og slett ikke jeg kunne gjort ting stort annerledes, med de forutsetningene en relativt ukjent livsnyter langt nede på Høyres liste hadde i utgangspunktet. Takk for din stemme!

Ikveld skal det selvsagt slappes ekstra godt av, slik at man er forberedt til siste innspurt imorgen. Og hva passer da bedre enn å ta litt god drikke mens man forbereder aftenens middag?

Riktig god fredagskveld!

Den tunge veien tilbake fra "bruker" til "borger"

Staten, det er deg.

Det høres pompøst ut, men brutt ned er det faktisk slik det er. Eller kanskje enda riktigere: Staten, det er oss. Og enten vi snakker om statlig ansvar, fylkeskommunalt ansvar eller kommunalt ansvar - den som betaler er du og jeg. Det er så lett å tenke at kommunen skal ta ansvar, og spesielt nå i valgkampen mangler det ikke akkurat på løfter om hva kommunen skal drive med. Men regningen, den kommer til deg i form av skatter og avgifter.

Vi hører ofte folk si at ting var mye bedre før. Eldre mennesker trekker frem at den gangen, under krigen, var man engasjert i samfunnet, man snakket med mennesker og deltok i foreningsliv. Nå om dagen sitter man bare hjemme og ser på TV. Sier de. Gamle folk. Men er det slik? Jo, kritikerne har kanskje et poeng. Jeg kjenner endel mennesker og bevares, mange er aktive, men du verden som giddeløsheten også tilsynelatende fanger en når man kommer hjem fra jobben etter en lang dag. Men det må vel være greit, tenker jeg, la nå mennesker gjøre hva de vil?

Men så tenker jeg enda mer. Det er så mye som skal gjøres rundt forbi, så mange mennesker som ikke har det bra, så mange korps- og idrettslag som skal holdes vedlike og andre ting som er avhengig av private initiativ. Og videre, hva med de oppgavene som strengt tatt er andres oppgaver, men som ikke blir gjort? Veier som skal måkes eller strøs, kommunale plener som skal klippes eller til og med gamlehjem som skal drives. Er det vår jobb da, å sørge for dette?

Hm. Før var man kanskje litt mer engasjert i samfunnet enn vi er idag. Selv om vi blogger. Selv om vi leser bildeaviser som aldri før. Jeg kan godt tenke meg at folk før, gamle folk, klippet den kommunale plenen dersom den var sjenerende høy. Eller strødde litt utenfor huset sitt dersom folk datt overende til stadighet. Eller andre ting. Nå om dagen strekker ansvarsfølelsen seg så langt at folk flest rygger unna bare man snakker om å flytte i generasjonsbolig med en ensom mor. Men hva kommer det av?

I gamle dager var man borgere. Borgere av Fredrikstad by, het det. I gamle dager fikk man til og med borgerbrev som bevis på at man var borger, for det var liksom noe ekstra stas det, å være borger. Og i enda eldre dager var det å være borger ikke noen selvfølge i det hele tatt, men et privilegium med visse forpliktelser med på lasset. Som borger hadde man en plikt til å bidra, til å hjelpe til når det skulle tas i et tak, når viktige oppgaver skulle utføres. I Roma, for eksempel, var det en dyd å forsøke å arbeide seg oppover, å skape seg en bedre tilværelse enn den man kom fra i utgangspunktet, og klarte man ikke å nå det man strakk seg etter, gikk det på æren løs. Går det på æren løs om man ikke streber idag? Nei, og det skal det da ikke heller. Men idag er det ikke noe poeng å strebe i det hele tatt.

Idag er vi nemlig ikke borgere lenger, men brukere. Du er bruker av NAV, du er bruker av kommunale tjenester - du mottar ikke ytelser eller deltar aktivt i noe, nei værsågod, bare bruk. Trekk puten godt innunder armene. På sykehuset er du en bruker. Og på gamlehjemmet. Som ikke heter gamlehjem lenger heller forresten, men sykehjem, siden det å være gammel er blitt en sykdom. Til og med på den gamle ferjen i Fredrikstad er man blitt brukere, og den som tror at man er betalende passasjer som sørger for å holde liv i en historisk institusjon i byen vår må bare tenke seg om. Værsågod. Bare bruk.

Men hvordan gikk det slik da? Hvordan gikk det fra å være vårt ansvar til en udefinert skikkelse som heter "samfunnet"s ansvar? Eller staten, eller kommunen? Altså, deres ansvar at vi har det bra? Velferdssamfunnet har vel ikke blitt til en sovepute, tenker jeg. Velferdssamfunnet som alle er så glade i bidrar vel ikke til at folk regner med at staten plukker opp restene når man har brukt seg opp litt? Men tenk litt på det. Kanskje hvis vi feier for vår egen dør og litt for naboens også, så slipper kommunen eller staten eller samfunnet unna litt billigere. Og kanskje det etterhvert ikke går så dårlig, tenker jeg, hvis folk bare tar litt ansvar.

Kanskje vi burde prøve å snu trenden. Kanskje vi skulle finne oss en forening eller et idrettslag eller en gammel tante å hjelpe, før alt blir enda mer giddeløst og vi er brukere bare vi legger oss på sofaen og skrur på fjernkontrollen.

Kanskje vi rett og slett burde bli litt mer borgerlige.

Under én uke igjen

Om én uke er valgresultatet klart! Ihvertfall i det store og hele. Akkurat hvem som skal sitte i bystyret blir nok ikke kjent før utover uken, men jobben er uansett gjort. Den har gått veldig fort, denne lille valgkampen. Igår delte jeg ut hundrevis av flyveblader med mitt eget bilde på, i postkasser og til alle som gikk forbi. Det var en riktig så amerikansk følelse i nabolaget mitt, med mitt eget bilde på flyvebladet og besøk til alle naboer og mer eller mindre kjente, for å promotere mitt eget kandidatur. Dessuten gikk jeg over en mil på kryss og tvers, så om jeg ikke blir valgt inn, blir jeg i det minste slank.

Hver eneste stemme teller, og jeg håper selvsagt også på noen Tweeds-stemmer, for de er ekstra hyggelige å få. En eller annen ukjent som leser og som driver valgkamp. For meg. Kom igjen! Noen få dager igjen.

Vi haster videre.

Croquet-spill må komme innenfra

Som noen kanskje husker, startet stipendiaten og jeg en svært ekslusiv croquet-club tidligere i år, Christiansteen Private Croquet-Club. Nå har det foreløpig blitt med denne hobbyen som med mange andre, at de best praktiseres innenfra og i teorien, for så mye spill har det ikke blitt denne saisonen, som nå ubønnhørlig går mot slutten. Vi avslutter nemlig vårt spill ved Mikkelsmess (sic).

Så veldig dårlig samvittighet har vi enda ikke, lovene slår nemlig fast rammene for spillet, og der står det svart på hvitt: "Cluben avholder sitt croquet-spill regelmessig ved godt og tjenelig vær. Det er utelukkende commandantskabet som definerer hva som er godt og tjenelig vær for croquet-spill." Og commandantskabet har i grunnen ikke funnet været godt eller tjenelig, og slik er dét. Ikke desto mindre skal vi snart avholde vår høytidelige souper for avslutning av spill-saisonen, for vi er tross alt en seriøs forening og etterstreber å følge vedtektene så langt det er praktisk mulig.

Bildet ovenfor viser at dette med sport og spill må ligge i genene. Det er fra Fredriksstad Blad i 1986, og viser min far lengst til høyre, som assosiert medlem av den ekslusive krokketklubben på Rubingen Camping. På camping heter det forresten krokket, og ikke croquet. Forstå det, den som kan.

Fredag i provinsen

Det har gått mye i frivillig arbeid de siste dagene, og derfor har det heller ikke blitt særlig mye tid til min på papiret svært interessante hobby; hagearbeid og botanikk. Dette er en hobby jeg praktiserer best på vinteren, sittende i chaise longuen i trygg avstand fra haven. Når tiden først kommer er det så altfor mye annet som krever min oppmerksomhet. Når jeg idag endelig fikk klippet gresset var det derfor den rene flukten fra dyreskogen, idet en hel gjeng med frosker, edderkopper og andre krypdyr løp i skrekk for å slippe unna gressklipperen, i det de trodde var en trygg skog av høyt gress.

Gressklipping ble det forøvrig igår også, det var nemlig dugnad i et av mine tidkrevende frivillige prosjekter, foreningen Gamle Fredrikstad, som jeg oppfordrer hver og en av dere til å melde seg inn i. Om du bor i Harstad, Råde, Oslo eller i Gamlebyen; nordens festningsby er i stadig behov for mennesker som bryr seg om den. Og i tillegg er det en dannet og vital forening, ja kort sagt - liker du meg, liker du Gamle Fredrikstad. Hvem vet, kanskje du til og med vil feste med meg på vinterens Festningsball?

Det andre som tar mye tid om dagen er selvsagt valget, og der regner jeg med at dere arbeider iherdig for å få meg inn i bystyret. Husk - hver stemme teller!

Nå er det fredag, gresset er klippet og froskene ligger atter til ro under bringebærbusken:

Tid for en gin & tonic. God kveld!

Gamlebyen - turistmål og nærområde

Gamlebyen er Fredrikstads mest besøkte turistmål. Det er ikke så rart – 16 kvartaler med brostensbelagte gater, sjarmerende hus tilsynelatende uberørt av tidens tann, vollgraver og torvhandel og stort sett hva en turist måtte behøve. Men Gamlebyen er også nærområdet mitt, et nærområde jeg kjenner godt, både gjennom jobb og foreningsengasjement. Og nærområdene, det er der vi har livene våre til daglig, det er der vi treffer menneskene vi lever side om side med – og det vi bryr oss aller mest om. Det er nærområder politikk handler om.

Rett som det er kommer det noen og skal "redde" Gamlebyen. Det kan dreie seg om å bygge et badeland inntil et unikt festningsverk, det kan være å grave opp deler av festningsanlegget for å få en småbåthavn hit, eller det kan være noen som bare har bestemt seg for at her er alt feil og vi må omorganisere og tenke nytt for at alt ikke skal forsvinne. Jeg er i utgangspunktet skeptisk til tankegangen om at Gamlebyen behøver å reddes, og jeg er i hvertfall skeptisk dersom man skal redde et kulturminne ved å gjøre det til et mindre kulturminne. Gamlebyens “redning” er dette: Kommunal tilstedeværelse, et moderat forhold til forandringer og felles respekt for retningslinjer.

Gamlebyen er unik fordi moderniseringen er underlagt visse regler. Forandring av husene skal skje i henhold til hvordan husene har sett ut tidligere; man kan tilbakeføre men ikke lage nytt. Når man ser igjennom fingrene med disse reglene, som vi stadig ser eksempler på, vil gatebildet gradvis endres og det unike vil etterhvert forsvinne. Den største frykten i Gamlebyen er brann, og det av åpenbare grunner; man kan nemlig ikke gjenoppbygge gamle hus. Modernisering og forandring kan satt på spissen kalles en langsom brann, idet man ikke lenger kan gå tilbake på de endringene man har gjort. Det er politikernes ansvar at retningslinjene blir overholdt og at administrasjonen utfører sitt arbeid i henhold til vedtatte regler.

Trafikkplan for Gamlebyen ble for noen år siden vedtatt i Bystyret, men deler av denne er ennå ikke iverksatt. Dette betyr parkeringsproblemer for beboere og besøkende, og det er ukjent hvorfor administrasjonen ikke på nytt er pålagt å fullføre denne planen. Skjøtselsplan for vedlikehold av voller, bro, krakker og kanoner er ikke endret etter at Forsvaret gikk ut av Gamlebyen, og vedlikeholdet oppleves som tilfeldig og utilstrekkelig. Som et eksempel står den gamle vanntroen, det første en besøkende ser når man kommer inn i byen, fremdeles ødelagt etter en påkjørsel. Enhetlige skilter for å unngå moderne gatebukker og reklame for hver enkelt butikk er ennå på skissestadiet, etter flere år. Huseierne har her også et særlig ansvar, men å utvikle tydelige retningslinjer og sørge for at de blir overholdt, hviler på kommunen.

Fredrikstad er en stor by, og det er viktig å se helheten. Men av og til virker det som om Gamlebyen ikke er en del av denne helheten - Gamlebyen kan tilsynelatende godt overlates til kommersielle aktører som gjerne vil tjene penger, men som naturlig nok ikke føler det samme ansvaret for å bevare og for å drive virksomhet på Gamlebyens egne premisser. Gamlebyen kunne vært så godt som selvfinansiert, dersom kommunen hadde vært mer tilstede, tatt betalt for tjenester som for eksempel filminnspilling og andre hendelser som stenger gatene, strengere administrasjon av frimarkedet, for å nevne noen mulige grep. Jeg ønsker meg derfor større politisk bevissthet rundt Gamlebyen, og en bevissthet som strekker seg langt forbi representasjonsmiddager og besøk av cruiseskip. Jeg vil ha fokus på dagliglivet.

Gamlebyen er Fredrikstads mest besøkte turistmål nettopp fordi det er et unikt nærområde. Jeg vil beholde det slik.