Livet sett fra en sykkel

 Selv om søndager i alminnelighet, ihvertfall på sitt aller kjedsommeligste, må regnes som et direkte problem mot den psykiske folkehelsen behøver sykkelturene på en søndag slett ikke være så helt ille. Byen består av så mye liv, eller rettere sagt så mange liv, liv man i liten grad berører eller berøres av, men som tilsammen utgjør helheten av den byen vi elsker. Ta deg tid til å se etter en søndag. På sykkeltur. Jeg så en mann foran en grav, hvis kone hentet vann et stykke unna. Jeg så en far og tre barn på et lekestativ. Jeg så en svært gammel dame på rullator som snakket i mobiltelefon. Det finnes det visst ikke regler for.

Bilister undrer seg alltid et lite sekund over hvem som sykler avsted der på den andre siden av gaten med sixpence og tweed. Så rettes blikket mot en møtende bil, og jeg er ute av livet deres. Kanskje for alltid. Selv føler jeg meg jo evig present.

Søndager på våren er også den tiden da man stanser for å plukke hestehov. Små og knudrete planter der de vokser uforholdsmessig langt nede på bakken.

Derfor plukker jeg dem ikke. Men min mor lar ikke anledningen gå fra seg. Hun har en vase der hjemme på skjenken som skal fylles.

Memento Mori

Ah, deilige vår, tiden på året når selve livet våkner i en skinndød vinterkropp og man for første gang kan nyte en kopp kaffe på trappen i selskap med en oppbyggelig avis. Hvor vi er lite bortskjemte med livet her i norden, tenker jeg hver vår, her vi svømmer i penger og olje og folkelige underholdningsprogrammer, når vi halve året setter livet på vent mens vi luller oss inn i den sørgelige villfarelse at telys og peis på noen som helst måte være godt for sjelen eller at noen virkelig skulle kunne bli lykkelige av å gå på ski. Den som når som helst i stedet kunne knyte sin tversover, sette sixpencen på hodet og spankulere ut i Paris' gater, hvor vinteren kun er et løfte om vår og livet og fellesskapet alltid fortsetter inn i nærmeste café eller bistro. Selv i februar.

Men den som kjekt setter sixpencen på hodet og spankulerer avsted må huske at livet alltid er på sitt mest elegante der ute i gatene. Vel på innsiden har man nemlig uten unntak luesveis, i Paris som i Gamle Fredrikstad.

Akk, hvor medaljen alltid har en bakside. Livet var aldri blott vårsol og glede.

Den meditative tilstand man oppnår i toppen av et epletre.

Det deilige med å bestige epletreet hver vår for å trimme og klippe de grener man ikke vil ha, det vil i vår familie si de grenene som har potensiale til å ødelegge for kveldssolen i de sene sommertimer, er at livet virker mindre komplisert desto høyere opp man kommer. Ikke uten grunn er beskjæring av trær i sin enkelhet nærmest for meditasjon å regne.

Denne forenklede livsførsel kommer til uttrykk gjennom de tanker som der oppe i epletreet tenkes, om man nå kan bruke ordet «uttrykk» om ren tankevirksomhet. Jeg kan nemlig forsikre om at jeg aldri snakker med meg selv der oppe.

Vel, nesten aldri. Det forekommer dog at jeg synger.

«Klippe alle grener som peker oppover, sa mannen.»
«Men her peker jo alle grenene oppover. Her kan jeg bli stående.»
«Hvor lenge har jeg stått her egentlig? Jeg må ha en kopp kaffe.
«Denne grenen peker også oppover. Den må jeg klippe.»
«Eller kanskje en snack?»
«Huf, denne grenen peker visst oppover. Den må jeg klippe.»
«Definitivt snart en snack.»
«Denne grenen peker oppover. Den må jeg klippe.»
«Au, denne grenen peker hatten av meg. Den klipper jeg ihvertfall.»
«Dør man av et fall på tre meter ned på en gressplen?»
«Her ser jeg rett i til naboen. Undres hva de driver med. Oi, se der ja. Fiskekaker.»

Det er ikke like inspirerende å luke i bringebærbusken.

Alby gård / F15

Jeg har alltid vært begeistret for søndagsturer. Jeg har imidlertid ikke alltid vært så begeistret for å gå dem selv som å legge dem bak meg pr. bil, og derfor er det for min del helt ideelt å finne hyggelige steder i mine fjernere nærområder som man kan kjøre til. Enda bedre er det å kjøre en tur til et sted der man kan promenere en liten runde og la det lokale landskapet synke inn før man setter seg med noen forfriskninger og en utført søndagsturs gode samvittighet. Slik som deilige Alby gård på Jeløy, der Galleri F15 har holdt til siden 1966.

Den oppvoksende generasjon har ifølge den tweedske tradisjon godt av både frisk luft og moderne kunst,  og er derfor gjerne med på søndagstur.

Mor i trappen. Utstillere på Galleri F15 er frem til 30. mars John David Nielsen Det malte bilde, og Christian Messel The Voice of Authority.

Blott til plaisir for en ørkesløs almenhet.

Europeer og østfolding

Hvor langt er det fra Eidsberg til de parisiske salonger? Jeg kan tenke meg at det på en helt vanlig lørdag i mars på Høytorp fort må føles uendelig langt, midt inne i skogene som man relativt sett er, til tross for Mysen bys iherdige forsøk på å omkranse fortet fra alle kanter. Akkurat denne lørdagen ville skjebnen det imidlertid annerledes, da jubilumskomitéen i Eidsberg bestemte seg for å vise hva de var gode for og inviterte til seminar om Grunnlovens nye verdiparagraf i nevnte skoglige omgivelser. Og ikke bare viste jubileumskomitéen hva de kunne, de dro hele Østfold med seg hundrevis av kilometer nærmere Paris og Europa og gav publikum der oppe på fortet en helhetlig opplevelse av refleksjon en kulturfestarrangør med sans for diskusjoner om livet og kunsten bare kan ta av seg tweedhatten for.

Virkelig som en inspirasjon for større byers markering av jubileumsåret 1814 klarte Eidsberg kommune å løfte den omdiskuterte grunnlovsparagraf to og vise dens relevans i dagens samfunn, belyst av de fire innlederne Henrik Syse (filosof og fredsforsker), Inga Bostad (filosof og direktør ved Norsk senter for menneskerettigheter), Mohammed Bouras (leder for Islamsk Råd Norge) og Atle Sommerfeldt (biskop i Borg). Sammen klarte de å by på intellektuelle tilnærmingsmåter til de problemstillinger som er forbundet med mange av valgene man i et moderne samfunn ikke kommer utenom. Med alle forutsetninger til å kunne se innover vendte vi rundt 50 fremmøtte østfoldinger med innledernes hjelp således blikket utover, til Europa og til menneskerettighetene, til menneskers egenverd og religioners samforståelse. Og våre bryst, for å hilse Jan P. Syse, ble nærmest fylt med hornmusikk. I sannhet, ikke en parisisk salong kunne bydd på bedre samtaler og tanker enn Dag Mysen og resten av Eidsberg kommunes jubileumskomité denne lørdagen i mars. Midt ute i skogene.

For en god sak

Jeg byr gjerne på mitt glade corpus når det kommer til en god sak og et beskjedent honorar. Her sist for Netron og WWF.

WWF SPU 2014 from Netron on Vimeo.

For ikke å snakke om sex

Er det ikke egentlig, tenker jeg ofte, å kaste perler for svin å tvinge trassige små tenåringer til å lese Agnar Mykle? Mykle, som i Lasso rundt fru Luna beskriver et smørbrød så vakkert som noen som helst annen og hvorledes et stykke med ost bør plasseres på nevnte smørbrød, Mykle fortjener da å bli lest med tålmodighet og velvilje og kanskje med en god pipe til.

«For livet skulle være rikt og frodig og fullt av kjærlighet!

Et stykke smørbrød skal omhyggelig belegges med et tykt lag av gult smør; det skal smøres vakkert på, smøret skal til slutt glattes til og stusses så ikke noe kommer utenfor skorpekanten. På dette gule, oppmuntrende, korrekte leie skal så pålegget plaseres (sic). Og pålegget skal være tykt. Tykt! Til ost må der aldri brukes ostehøvel, kun kniv er tillatt. En skive hvit ost skal være en tomme tykk, og osteskiven skal fortrinsvis rage en smule ut over brødkanten, som et flatt, solid tak. Når dette er gjort, skal man se på verket, og ærbødig mediterende skal man så avgjøre om det på toppen av osten skal legges en prikk persille, en dråpe tomat-puré, en skive sur-søt pickles eller en reddik. Kanskje bestemmer man seg for å la osten pryde brødet alene, i ensom majestet – således alltid når det dreier seg om schweitzerost – men tanken på en ekstra, avsluttende kjærlighets-dekorasjon skal ha vært tenkt.»

Og altså et stykke smørbrød med en god bete ost på toppen.

Southern Living à la Tweeds

Jeg har begynt å forberede meg til sommeren. Det gjør jeg siden vinterhalvåret normalt bare er en pine som må utholdes i og for seg allerede i oktober, men nå som morgenene er lyse igjen, dagene blir lengre og man på enkelte solfylte dager kan gå uten de tykkeste klærne på, ligger forholdene ekstra til rette for å glede seg.

Og det er meget å gjøre når man gleder seg. Hva uttrykker for eksempel overfloden av varme sommerdager som et glass isthé? Som en del av sommerforberedelsene har jeg i det små  eksperimentert litt med ulike oppskrifter på det som de amerikanske sørstatsboerne kaller sweet tea, siden jeg jo har en forkjærlighet for de amerikanske sørstatene og i særdeleshet Louisiana. Det er kanskje ikke så rart, for som frankofil med inklinasjon mot det amerikanske er de kulinariske eventyrligheter Louisiana har å by på helt ypperlige, og spesielt godt egnet som hverdagsflukt fra et forfrossent og stivbent provinsliv.

Sweet tea er sørstatenes stolthet og har lange tradisjoner. Fascinasjonen for sweet tea har i sørstatene sin naturlige forklaring – både thé, sukker og ikke minst is var for noen hundre år siden svært eksklusive råvarer som kun de rikeste kunne unne seg. I et område som i tillegg tidvis er svært varmt ble det etterhvert uhyre populært å meske seg med denne drikken på de tusen verandaer, en tradisjon som har holdt seg levende opp til idag hvor drikken av ignorante helsefanatikere uforvarent kan forveksles med andre leskedrikker i amerikansk tradisjon og alene av denne grunn avstedkomme enkelte hevede øyenbryn. Det er tross alt forskjell på sukker og dannet sukker.

Oppskriften er svært enkel, og så kan man i tillegg eksperimentere litt med hva slags thé man ønsker å bruke, hvor meget sukker og hva som kan passe av smakstilsetninger. Selv gikk jeg på en smell da jeg laget det sist, det viste seg nemlig at smaken min ved evolusjon har utviklet seg forbi dagligvareindustriens ferdigposer, som satte sitt preg på opplevlesen. Mitt personlige råd er derfor å bruke thé i løsvekt som man deretter siler vekk.

Den løselige oppskriften er som følger (finnes rundt om på hele Internettet for den detaljorienterte):

Kok opp vann til en kopp eller to. Ha i nok thé til seks til åtte kopper og la dette stå under lokk i femten minutter. Noen liker her å ha en bitteliten klype bakepulver for å runde av smaken og for å motvirke bitterheten som kan oppstå. Ha sukkeret oppi, du trenger kanskje en kopp sukker til denne mengden, og rør rundt. Når sukkeret er løst opp heller du omtrent en liter kaldt vann i blandingen, siler av og setter til avkjøling. Smak til med fersken, sitron, mynte eller hva hjertet ellers måtte begjære. 

Nå er sommeren kommet! Selv i mars.

Bildet er lånt fra The Scrumptious Pumpin. Merci!

My Kind of Town

Hver gang jeg besøker Lund har jeg følelsen av å ha kommet hjem. Riktignok trives jeg som regel i ethvert bysentrum med et minimum av kontinental urbanitet, men ingen steder har jeg som i Lund opplevd å høre hjemme, ja til og med møte så mange ulike variasjoner over meg selv. For meg som bor i en mindre norsk provinsby hører det til sjeldenhetene å treffe andre mennesker i tweed, sixpence, fedora eller tversover, mens her i Lund finnes slike som meg overalt. Velkledde og snurrige mennesker fyller gatene i all sin hverdagslighet; de sykler sine klassiske sykler, promenerer med sine paraplyer eller lufter sine irske settere. Og når vi ser hverandre, Lundaborna og jeg, nikker vi gjenkjennende og smiler til den fremmede og for oss selv. Og betrakter hverandre i gjensidig beundring.