2012 oppsummert. På en måte.

I anledning avslutningen av 2012 og på oppfordring fra Tweeds' Mor, som er en ivrig bloggleser, tenkte jeg nå å oppsummere året som har gått ved hjelp av en hel del spørsmål, som jeg likesom uformelt stiller meg selv. Vi later som at dette er normalt. For å slippe å finne på nye spørsmål bruker jeg spørsmålene til en populær svensk blogger, UnderbaraClara, selv om det muligens ikke er henne jeg har mest til felles med i bloggsfæren. OK, here goes.

Gjorde du något 2012 som du aldrig gjort förut?
Nei. Ihvertfall ikke noe som egner seg på trykk.
Blev någon/några av dina vänner föräldrar i år?
Underlig spørsmål, Clara må være en kvinne. Jeg liker jo egentlig ikke barn, og pleier å si at jeg er mer begeistret for småbarnsmødre enn småbarn. Men siden spørsmålet først kommer: Det har kommet ihvertfall ett barn inn i bekjentskapskretsen i 2012 og det later til å bli minst et halvt dusin til iløpet av året som kommer. Et halvt dusin.
Vilka länder besökte du?
Fantasimessig delte jeg året mellom Frankrike og USA, med deilige, kulturelle og avslappende besøk i både Paris, Antibes, Florida og New York. I virkeligheten fikk jeg to uker på Gran Canaria og festlige Sverige.
Är det något du saknar år 2012 som du vill ha år 2013?
Jeg har alltid ønsket meg pels, en slik stor en som Dag Frøland hadde. Atle Ottesen i Fredrikstad Arbeiderparti synes jeg skal skaffe meg en, men kona sier nei.
Vilket datum från år 2012 kommer du alltid att minnas?
Nå føler jeg meg tom og kjedelig.
Vad var din största framgång 2012?
Stipendiaten og jeg etablerte Tweeds Kulturfest og fikk sparket igang Christiansteen Private Croquet-Club, og mottok behørig presseomtale og oppmerksomhet for begge initiativ. Om det var en suksess får andre bedømme, men det var morsomt og inspirerende.
Största misstaget?
Med selektiv hukommelse og dårlig selvinnsikt bekymrer jeg meg uendelig mye mer for fremtiden enn jeg dveler ved fortiden.
Bästa köpet?
Underbara Clara svarer her "Lockttång". Jeg blir svar skyldig.
Vad spenderade du mest pengar på?
Meg selv, dessverre. Jeg er et uforbederlig pengesluk, og er det ikke klær, hatter, briller eller velvære, så er det iPhone, iPad eller bøker. Mat og alkohol kommer i sin helt egen kategori.
Vilka låtar kommer alltid att påminna dig om 2012?
Jeg tror det må bli Gud bevare vårt stakkars fedreland med Lalla Carlsen eller Einar Roses Orker ikke det.
Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år?
Jeg tror Clara er et følelsesmenneske. Jeg siterer Bodil Malmsten: Jag är en ledsen människa, men jag är glad att jag lever. Men jeg er blid og fornøyd flere ganger om dagen. Kompleks der altså.
Vad önskar du att du gjort mer?
Skrevet, skrevet ordentlig.
Vad önskar du att du gjort mindre?
Ätit socker. Jeg spøker, det var Clara som talte.
Blev du kär i år?
Alle med egen blogg som skriver om seg selv flere ganger i uken, poster bilder og koketterer på Twitter er tydelig forelsket.
Bästa boken du läste i år?
Det blir nok Min kamp, selv om jeg ikke har begynt på del 6 ennå. Brødrene Karamasov rekker ikke å bli 2012s beste, med mindre nyttårsaften blir svært kjedelig og jeg får lest de 700 sidene jeg har igjen.
Största musikaliska upptäckten?
Monica Zetterlund. Jeg henger litt etter.
Något du önskade dig och fick?
Her sier Clara: "Vara frisk. Ett harmoniskt hem. Ett arbetsrum som är fint och inspirerande." La det være et eksempel til etterfølgelse.
Något du önskade dig och inte fick?
Hahaha, ja.
Vad gjorde du på din födelsedag 2012?
Jeg fløt store deler av dagen i et spa på Gran Canaria, resten av dagen druknet jeg i champagne og fois gras. Jeg sovnet på balkongen og våknet med hodepine.
Finns det någonting som skulle gjort ditt år ännu bättre?
Javisst, men jeg har det bra og sier det til meg selv så ofte jeg kan.
Vilken kändis var du mest sugen på?
Ble dette plutselig litt vulgært?
Vem saknade du?
Linnea Myhre og Per Fugelli, jeg skulle gjerne hatt dem med på Tweeds Kulturfest begge to. Jeg håper de blir med neste år.
De bästa nya människorna du träffade?
Jeg tror ikke jeg kan ha truffet noen nye mennesker. Det hele er ganske uklart.
Högsta önskan just nu?
At jeg får flytte til Paris eller i det minste Frogner og at noen betaler meg for å skrive om det nye livet mitt. Jeg lover å være interessant.

Brødrene Karamasov

Mozarts Requiem fra høytalerne og Brødrene Karamasov på bordet ved chaise longuen. Man skulle ikke umiddelbart tro dette var noe særlig til romjul, men dyster kormusikk og romaner fra 1800-tallets Russland er begge deler lystigere enn man først tenker seg. Det er en stund siden jeg skrev noe om litteratur, og inspirert av denne leselisten fra ferske(n)muffins synes jeg det kunne passe å ta opp tråden nå i juletiden. Brødrene Karamasov sies å være en av verdens største romaner. Det er jeg så ingenlunde kvalifisert til å bedømme, men at sidene flyr avgårde og at jeg liker den veldig godt kan jeg fortelle. Etter å ha lest vel 270 av dens 989 sider tør jeg dra visse paralleller til Thomas Manns Trolldomsfjellet, og selv om jeg foreløpig opplever Dostojevskij som noe lettere i stilen mot de lange meningsutvekslingene til Thomas Manns disputerende karakterer, er det lettere å sammenligne Dostojevskij med Mann enn med Tolstoj, selv om sistnevnte kanskje skulle være mer nærliggende. Karakterene er mer interessante hos Dostojevskij, som skildrer både mørkere og mer sammensatte personligheter enn sin samtidige landsmann. Her, som i livet, kan vellystinger kan være gudfryktige og gode, og den unge Aleksej Karamasov kan selv som aspirerende munk forestille seg at han står på det første trappetrinn på den karamasovske trapp av synd og vellyst, der hans bror Dimitrij allerede står på det trettende trinnet.

Brødrene Karamasov har fremdeles relevans, og jeg tar meg plutselig i å tenke på hvilket trinn jeg er kommet til? At jeg står på trappen er det neppe noen tvil om i. Det bor en Karamasov i oss alle.

...until the fat lady sings.

Hvem føler seg vel ikke som Mr. Pickwick etter fem dager med avnytelse av mat og drikke? Nå har jeg i og for seg, sett bort fra det manglende håret lignet ham en god stund, men selv for meg var det er kjærkommen avveksling å ta en liten tur på kontoret for å se om verden har endret seg stort siden sist jeg var innom. Men nå er det på tide å vende hjemover til chaise longuen og Brødrene Karamasov, nye julemiddager og leskende drikker. Mr. Pickwick har heldigvis god tid ennå.

Juletradisjoner

Julen ringer kanskje ikke offisielt inn før klokken 17 på julaften, men for meg er det jul når korene i Glemmen kirke lille julaften synger julen inn med Egil Hovland og Britt G. Halqvists julespill "Gutten som englene sang om". Så langt tilbake som jeg kan huske har dette innledet høytiden, og det er en tradisjon jeg håper å videreføre til min egen sønn. Selv om han nok var like urolig under julesangene igår som jeg var da jeg var på hans alder. Og det er kanskje ikke så rart? Julens budskap og høytidens ro når en vel egentlig ikke før en virkelig er voksen. Likevel er det gjerne barndommens jul man husker tilbake til med glede. Ihvertfall gjør jeg det.

Gledelig jul til alle sammen!

Det ligger i detaljene

Et hyggelig og personlig julekort fra ordføreren i år, og ikke minst fin bruk av det staselige byseglet. Takk for kortet og gledelig jul, herr ordfører!

Om smørrebrød og kjærlighet

Jeg har alltid likt meg godt i Palmehaven på Grand Hotel, eller Palmen Restaurant som de kaller seg etter en omgjøring for snart 100 år siden. Det er et utmerket sted for hvile under julehandelen, og jeg passer alltid på å legge lunchen dit når jeg er i Oslo. Palmehaven serverer gode tartarsmørbrød, og igår styrket jeg meg på hele to stykk, for jeg skulle tross alt holde ut hele dagen. Ihvertfall frem til middagstider. Siden middagen ikke skulle inntas før sent på kvelden, og siden jeg har en tendens til å miste både motet og mitt gode humør om det går lang tid mellom hver matservering, bar det avsted til Dr. Kneipp for et lite mellommåltid og et glass champagne. Til min store fornøyelse viste det seg at de serverte østers, som jo tilfeldigvis er mitt favorittmellommåltid, og følgelig var det ikke annet å gjøre enn å la det stå til, før tiden var inne for avreise mot Kampen. Der ventet nemlig et andebryst med rødkål.

Slik gikk det til at julehandelen ble en kulinarisk oppdagelsesreise i Oslos ulike bydeler. Og selv om jeg på én måte blir fattigere av å gjøre julehandelen i Oslo, så blir jeg på en annen måte desto rikere. Voilà! Balanse i regnskapet.

Desember

Kalde dager utnyttes som regel bedre av barn enn voksne. Spesielt i vollgraven.

Sent på året

De tilhørerne som måtte ha møtt frem til årets siste møte i sosial- og omsorgsutvalget i den overbevisning at de kunne sitte avslappet og uten frykt for egeninnsats følge den politiske debatten, tenker seg nok om to ganger før de overværer neste seanse i nevnte organ. De måtte nemlig pent stå oppreist og stemme vakkert i idet utvalgets blandede kor bød på både Deilig er jorden og allsang av Prøysen, iherdig akkompagnert av strengemusikken, for anledningen representert ved Kristelig Folkeparti. Det la merkelig nok ingen videre demper på stemningen, og i tillegg til avnytelse av årets julekoldtallerken fra kommunekjøkkenet samt sirupsnipper til kaffen, ble det tid til både orienteringssaker og budsjettdebatt. Posisjonspartiene var elskverdige nok til på forhånd å forsikre om at vi ikke ville få vårt forslag vedtatt, men klarte likevel å mobilisere en viss interesse da Høyre la frem sine tanker om hvordan pengene for 2013 skulle fordeles. Vi takker hjerteligst for oppmerksomheten i 2012.

Betraktninger fra Café Cicignon

Verden går fremover. En kald onsdags ettermiddag i desember kan man finne et lite hjørne av Frankrike når man spaserer nedover Ferjestedsveien på vei mot Nygaardsgaten, og dette lille hjørnet av Frankrike kan bety forskjellen på en god og en dårlig ettermiddag, eller kanskje forskjellen på en god og en dårlig by. Går man forbi vet man ikke hva man går glipp av; for dem som går forbi er verden den samme og byen stadig en vanlig norsk småby som er i ferd med å trekke dynen over hodet for kvelden, for det er så kaldt. Men går man inn døren, er det, om man er heldig, som man forflytter seg til et annet land, der selv tomatsuppe føles eksotisk og en dobbel espresso ikke er en dobbel espresso men en fransk dobbel espresso. Man blir der en stund, det kan være kort tid eller lang tid, det kan være den tiden det tar å spise en skål suppe og drikke en kaffe. Og når man setter hatten på hodet, sier farvel og går tilbake ut i den alminnelige verden, merker man at den har forandret seg. Byen er en smule større, og vi lar dynen ligge selv om det er mørkt og selv om det er kalt. Vi lever litt til.

Og verden var et hus med fire vegger

Etter bystyremøtet sist torsdag, som i alle mulige tolkninger av ordet vel må kalles relativt tørt, var jeg i førjulsselskapeligheter og huskonsert på Trara, en kjærkommen kontrast til møtevirksomheten tidligere på dagen. Huset var breddfult av venner og publikummere som hadde trosset vinterkulde og reflekshysteri for å overvære den andre semihalvårlige intimkonserten med det svært lokale jazzbandet, og for å nyte godt av vertskapets gjestfrihet og kokekunster. Hjemmelaget fingermat og håndlaget konfekt, en dram under flygelet, portvin, jazz og Julekveldsvisen som allsang. Ikke så underlig da kanskje at jeg satt godt i lenestolen hele kvelden. Forøvrig var det bare jeg som hadde møtt opp i kronetøfler. Typisk.

Herfra går det bare en vei

Fredrikstad Høyres helsepolitikk er i trygge hender når representanten Lie Christensen og jeg styrer etter de ideologiske grunnprinsippene. Dessuten har den ikke bare fått to nye ansikter men også en helt ny kropp, her avbildet under bystyrets budsjettdebatt, hvor Arbeiderpartiet valgte å ignorere vårt ønske om å bruke mer penger på brukerstyrt personlig assistanse. Alle skal med!

Foto: Representanten Terese Troy Prebesen (Arbeiderpartiet).

Essensen

Følgende utsagn gjelder neppe for alle tredveåringer: Av og til er det sannelig ikke godt å si når de gamle revyslagerne stopper og ens egen livsfilosofi begynner. Det er mye man kan si om ideologi og overbevisning, og ofte sier jeg det også. Men av og til er det greit å bare kaste inn håndkledet og si det med Leif Juster.

Fleskepølse, øl og akevitt.

Dét er idealet mitt.

Kulturfordeling

Før neste snefall. Det var fristen for når jeg skulle ha skaffet førerkort. Ikke at førerkort er så mye å ha, jeg synes egentlig at dette med bilkjøring er ganske ukultivert. Men når det er 14 kuldegrader og man må bevege seg utendørs, bevares hvor man er villig til å kompromisse med kulturen. Jeg har ennå ikke førerkort og må i et slikt ekstremvær foreløpig belage meg på drosjer og elskverdige mennesker i omgangskretsen. Man skal jo hjelpe hverandre, er det noe som er kultivert er det nettopp dét, og det får også bli noe av trøsten i det hele. De er kultiverte som kjører meg og jeg er kultivert fordi jeg ikke kjører selv.

Gjengangeren

Så kom den næsekolde tid.
Hvor alle, som har underbid,
I smug går rundt og blæser
Lun luft på frostblå næser