Hvor langt kan man egentlig dra dette med verdens rikeste land, når det er tredje juni og man holder på å fryse ihjel og sommeren bare virker som et fjernt minne fra fem eller seks år tilbake? Vi har hatt familieråd og jeg tapte fanesaken min: Utflagging til Frankrike. Det viser seg at både kone og barn er såpass begeistret for å bo her til lands at de ikke vil flytte, noe jeg har begrenset med forståelse for men likevel liten innvirkning over. Jeg må altså bli her og vente på de få soldagene vi blir tilgodesett med i år, og alt jeg kan gjøre i den grå kulden er å tenke positivt. Noe som er synd, det er nemlig beviselig bare et visst antall positive tanker man gjøre seg om klima i løpet av et år, og dette med å tenke positivt har egentlig vært tilnærmingsmåten min til vinteren. Uten muligheter til å bekjempe depresjonen, står jeg derfor i fare for å gå på en skikkelig smell ved neste snøfall. Det er da jeg skulle vært trygt plassert på Korsika eller i Syd-Frankrike, ja kanskje til og med på Kanariøyene i de verste ukene, minimalt utsatt for kulde og blest i livsnyterens naturlige habitat. Jeg planlegger altså en klimaflukt. Hvem blir med?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar