Grønn glede

Før, da vi bodde i Oslo og bare hadde en liten balkong å lufte oss på, drømte jeg alltid om en have. En frodig og grønn oase, et fristed for tankene og et sted der man kunne nyte livet, og aller helst uten sko på. Jeg drømte meg vekk i haveprogrammer på fjernsynet, jeg gikk lange turer i Botanisk have, for leiligheten vi hadde lå like ved og jeg hadde ikke stort å drive med den gangen, utover å tenke på meg selv og haven jeg en gang kom til å få. Det var da jeg bestemte at botanikk skulle være en av mine hobbyer, og jeg meldte meg til og med inn i Botanisk haves venner, leste Palmebladet som var venneforeningens medlemsblad, og dro på Vårtreff en gang i året for å se på haveentusiaster og kjøpe nye planter til den lille balkongen vår. Vi kjøpte et tre på et av disse vårtreffene, et tempeltre som var en avlegger fra det 150 år gamle tempeltreet i Botanisk have og som stod i en potte og som skulle stå der til vi fant et sted å bo der treet også kunne bo. Det fikk så vidt plass på balkongen sammen med oss, vokste, fikk en ny potte og overvintret der på balkongen innpakket i strietøy og klarte seg helt fint. Det vokste mer, fikk enda en potte, en mye større denne gangen, og overvintret igjen, før det flyttet sammen med oss til Frogner og fikk en noe større balkong, og var på mange måter på vei oppover her i livet. Så en dag, da den tredje vinteren var over og vi hadde kjøpt hus og fått en have å sette treet i, da var treet plutselig dødt. For en konservativ sjel er dette ganske besnærende. Her har man kultivert tanken om å bringe med seg en liten del av en historie fra Tøyen via Frogner og helt til Fredrikstad, og så er historien død og alt som er igjen er en sørgelig liten pinne, livløs i en altfor stor potte. Dette er over tre år siden, og vi har ikke kjøpt noe nytt tempeltre. Vi har ikke engang vært på vårtreff, og Palmebladet eller haveprogrammer på fjernsyn er det stort sett ingen som ser på lenger. Botanikk er fremdeles en hobby, men kanskje mer på det teoretiske planet, og selv om jeg gleder meg hver vinter til tiden da jeg kan klippe gressplenen kommer, viste det seg at jeg er mer den type haveentusiast som sitter i den blå stolen min mens ugresset gror frodig omkring meg og kjøkkenhaven skriker etter oppmerksomhet. Naboen min spurte meg forleden dag om jeg ikke hadde annet å drive med enn å sitte i den stolen, og dessuten hadde hun nok lagt merke til at vi hadde vaskehjelp også.

I den store potten etter tempeltreet står nå en rød kløverplante. Det er kanskje ikke noe tempeltre fra Tøyen hovedgård, men den er pen og se på og dessuten ligger tempeltreets stamme begravet nede i jorden og gir kløverplanten næring og sikrer kontinuitet til neste generasjoners haveentusiaster. Så lever historien videre likevel.