Helgardering

Skovalgene denne sesongen vitner om at jeg til tross for mitt rykte er ganske optimistisk anlagt; her er det ikke rom for regn.
Smart, for da har ikke sommeren noe valg.

Sommer fra en liten kasse

Da den trivelige jingelen til Reiseradioen trillet over radioen, da var det endelig sommerhelg, late dager og Nutella på loffskiven. Det var liksom noe helt eget med akkurat det programmet, det var sommer fra en liten kasse. -Sussebass, du er så søt som en stor karamell, sang de på Reiseradioen før i tiden. Og Knut Borge, som fikk frem ferie- og sommerstemningen som ingen andre, småpludret om undulater og hengekøyer og slo gladelig et slag for ryggsvømmingen.

Nå er det ingen forskjell på Reiseradioen og P4 lenger. Nå står bare den trivelige lille jingelen tilbake.

Morn, du!

 Igår: Cocktails, vin, østers, hummer, kongekrabbe og reker, politikk og passiar, planlegging av rederi og potensielt innkjøp av tyvefots trebåt.

Idag: Søknad om båtplass, finlesning av KNS' lover og googling av kapteinsluer med ekeløv på bremmen.

Sommeren kan trygt komme. Jeg er klar.

Kreativ pølsefest

Jeg deler ikke lenger kontor med de fantastiske folkene i reklamebyrået Netron, men jeg blir heldigvis fremdeles invitert på sommerfestene deres. Hvert år viser disse sjarmerende menneskene hva slags materiale de er laget av og demonstrerer gjestfrihet på høyt nivå, når venner og bekjente, kunder og leverandører blir invitert på pølser og øl, i år for første gang i De-No-Fas ærverdige parkanlegg ved Hydrogenfabrikken i Fredrikstad. Javisst er det vemodig å ikke se dem hver dag på kontoret, men desto mer setter jeg pris på å tilbringe noen timer i ekstra festlig lag sammen med dem - og spesielt når pølser står på menyen, som vel har blitt en slags fellesnevner for oss opp igjennom årene. Og når pølser er fellesnevneren, da vet man at faktorene er utmerkede på alle vis. Når det nå er tale om fellesnevnere er det naturlig å komme inn på kveldens fellesprosjekt, nemlig det kollektive kunstverket vist ovenfor - et maleri som ihvertfall rent teoretisk er malt av alle kveldens festdeltagere. Jeg mistenker at noen i sin iver malte over mitt bidrag, men velger å ikke ta det personlig og heller tenke at det jeg malte som førstemann ligger som selve fundamentet oppe i det venstre hjørnet. Dette er godt å tenke på.

Takk for festen - jeg kommer igjen neste år!

Det er forøvrig utgjort at jeg når jeg en sjelden gang ikke har stråhatten på skal avbildes som en Skagen-maler. Er det rart jeg er en oppgitt person.

En selskapelig herre

Her om dagen ble jeg medlem av en herreklubb. Medlemskapet kom pr. korrespondanse, og jeg har ikke vært på min første klubbaften ennå, men brevet om at jeg var akseptert som medlem kom altså her om dagen. Det lyder kanskje noe gammeldags med en herreklubb, men siden jeg har konservative tilbøyeligheter synes jeg det passer ganske bra inn i resten av meg. Dessuten, når Klubselskapet Phønix sender meg et brev og ønsker meg velkommen som medlem, kan dette etter min mening kun tolkes som en slags attest på at jeg er selskapelig. Og det kan være kjekt å ha; dersom noen skulle anklage meg for å være kjedelig eller vrang kan jeg altså bare slenge klubbmedlemskapet mitt på bordet og triumfere i min selskapelighet. Siden det er en herreklubb må også flere enn jeg synes at jeg er noe av en herre, dersom herrer da ikke er en slik mangelvare her i byen at man må invitere inn varianter av secunda kvalitet. Som en ihuget tilhenger av positiv tenkning velger jeg altså det første, og tar med meg alle de fordelaktige kategoriseringer jeg kan få med meg.

Klubselskapet Phønix står på stedet der et dampbakeri engang stod. Bakeriet brant ned i 1871, og J. N. Jacobsen, en av byens rike herrer, forærte tomten til en planlagt herreklubb etter engelsk modell. Klubselskapet reiste seg som en fugl Phønix i dampbakeriets aske, og fikk følgelig navnet Phønix. Siden åpningen i 1876 har selskapet bidratt til mye av byens kultur og historie, og det håper jeg det skal gjøre i fremtiden også. Det har ihvertfall jeg som nytt medlem tenkt til å bidra med. Takk for tilliten!

På den grønne plen

Slik så den ut, den for Fortressen Christiansteen vestenfor liggende Place d'Armes, da Christiansteen Private Croquet-Club i all sin prakt åpnet croquet-saisonen lørdag ettermiddag. Utstyrt med fluktstoler, forfriskninger, forskriftsmessig bekledning og et for anledningen svært godt humør tok Clubens medlemmer turen ut i det grønne og avholdt den første kampen etter reglene Association Croquet. Seks av medlemmene deltok, oppdelt i to lag. Laget bestående av Clubens Skjænkemester, Intendant og Vice-Intendant vant den historiske kampen. Vi andre hang imidlertid ikke med hodet - vi skålte i forfriskningene og ropte hurra så dannet vi klarte, og det var en nærmest utslitt samling idrettsfolk som etter den strabasiøse kampen gikk hjemover for å innta det etterlengtede åpningstaffelet, hvor saisonen etter en vellykket kamp ble erklært åpnet og vinnerne gratulert med høytidelig skål og æresbevisning. Cluben er klar for en innholdsrik saison.

La lekene begynne

Hver dag er en fest i den tweedske filosofi, men det er ikke hver dag det er åpning av croquet-sesongen slik som idag. Dette bør feires ekstra, og det har jeg og den engere krets av idrettsfolk tenkt til å gjøre idag. Constitutionen for den lille croquet-cluben vår fastslår at sesongen varer fra Kristi Himmelfarts dag til Mikkelsmess, men sesongåpningen har altså ikke offisielt kunnet finne sted før idag. Nå slår Constitutonen også fast at croquet-spill skal skje i godt og tjenelig vær, og hvorvidt været idag er godt og tjenelig kan vel diskuteres idet flagget på fortressen Christiansteen viser minst frisk bris og stemningen rent værmessig er grå. Men det viktigste er altså å åpne sesongen, og ikke minst avholde årets første taffel - Clubens Sildebord. Jeg gleder meg.

Damen på bildet er forøvrig kun en illustrasjon og representerer ikke vår club. Hun er nemlig ikke forskriftsmessig kledd i lys jakke og stråhatt.

Syk eller bare glad i mat?

Hvem skal egentlig bestemme over din helse og hva du får i deg - er det du eller staten? I 2003 kom "Lov mot vern av tobakkskader", en lov de fleste er enige om var bra for samfunnet, altså flertallet. Men var den bra for enkeltindividene? Neppe; hensynet til samfunnet gikk foran hensynet til den enkeltes rettigheter, og resultatet ble at man ikke kan bruke et lovlig nytelsesmiddel på en eiendom man selv eier. Det var også åpenbart hva som kom som en naturlig konsekvens av dette - fedme og fokuset på det som defineres som en usunn livsstil. I 1948 bestemte Verdens Helseorganisasjon at definisjonen på helse er en tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyter - sosialdemokratisk tankegods som åpner for at staten stort sett kan gripe inn der den finner det nødvendig. Helsedefinisjonen er så vid at stort sett ingen av oss er friske. Er du melankolsk av natur, eller kanskje temperamentsfull eller enda verre - eksentrisk? Det finnes diagnoser for alt dette. Eller er du, slik som jeg, glad i usunn mat og derfor veier i meste laget? Sykelig overvekt kalles det, og sykelig overvekt er en sak for staten. Derfor overrasker det meg ikke særlig at den sosialdemokratiske regjeringen nå vurderer en lov som vil forby varer som Kinderegg og HappyMeal, fordi de henvender seg til barn og unge. De definerer forresten også barn og unge som "alle under 18 år." Rart, sier du? Vide definisjoner hjelper på i kampen for en statlig god helse, forstår man vel. Jublet du kanskje for røkeloven da den kom? Dette er bare en helt naturlig fortsettelse.

Men alvorlig talt

Hvor langt kan man egentlig dra dette med verdens rikeste land, når det er tredje juni og man holder på å fryse ihjel og sommeren bare virker som et fjernt minne fra fem eller seks år tilbake? Vi har hatt familieråd og jeg tapte fanesaken min: Utflagging til Frankrike. Det viser seg at både kone og barn er såpass begeistret for å bo her til lands at de ikke vil flytte, noe jeg har begrenset med forståelse for men likevel liten innvirkning over. Jeg må altså bli her og vente på de få soldagene vi blir tilgodesett med i år, og alt jeg kan gjøre i den grå kulden er å tenke positivt. Noe som er synd, det er nemlig beviselig bare et visst antall positive tanker man gjøre seg om klima i løpet av et år, og dette med å tenke positivt har egentlig vært tilnærmingsmåten min til vinteren. Uten muligheter til å bekjempe depresjonen, står jeg derfor i fare for å gå på en skikkelig smell ved neste snøfall. Det er da jeg skulle vært trygt plassert på Korsika eller i Syd-Frankrike, ja kanskje til og med på Kanariøyene i de verste ukene, minimalt utsatt for kulde og blest i livsnyterens naturlige habitat. Jeg planlegger altså en klimaflukt. Hvem blir med?