Snøens mørke

Heisann! Der var det visst litt i overkant mye vinter for mitt vedkommende - jeg fryser nå langt inn i den dypeste sjelen, som enkelte mener er mer enn kald nok fra før. Jeg har funnet ut at jeg foretrekker mørke fremfor snø og kulde, for depresjonsantydningene kom med mørket, de kom ikke før snøen dalte ned og folk flest syntes det ble så lyst og fint.

For ordens skyld - antall hele dager til jeg for et par ukers tid forlater vinteren: Tre.

Circus Gamlebyen

Det er ikke det at jeg ikke synes det er morsomt med tog og tivoli og plastikk og alt det der. Neida. Jeg synes drømmen om Amerika er fin, ja jeg liker det til og med i visse doser. Når det er vinter, for eksempel, drømmer jeg om å flytte til Florida, for der er det så godt og varmt og folk går i skjorter og stråhatter og røker cigarer og har det fint. Det kunne sikkert vært alright å sette seg på en lite tog der, i Florida, og kjøre strandpromenadene rundt så man kunne slippe å gå. Det å gå er for meg nemlig kontraintuitivt; jeg stritter imot og lar meg kjøre omkring der det faller seg naturlig. I Fredrikstad sentrum har man til og med en "gågate". Der kunne man hatt tog, for er det et sted man ikke har lyst til å gå, er det paradoksalt nok i gågaten i Fredrikstad. Relativt folketom og usjarmerende skriker den etter oppmerksomhet, circus og positive tiltak. Men folk vil visst ikke blåse liv i den, det er ikke noe morsomt å blåse liv i noe livløst, det er mye enklere å blåse liv der hvor det er en del liv fra før. Joda, jeg liker tog og tivoli og plastikk og alt det der. Men i Gamlebyen i Fredrikstad, der er det annerledes. I Gamlebyen i Fredrikstad, der er helheten alt og enkeltelementene ingenting. Der er det ikke kontraintuitivt å gå for noen, tvert imot, der kan til og med jeg, en mann i størrelsen drøy regulær, sykle eller flanere omkring og komme meg fra A til Å på fem minutter. I Gamlebyen i Fredrikstad, der er charme og esprit selve livsgrunnlaget, det er derfor folk kommer til Gamlebyen i Fredrikstad. Plastikk og sjelløshet er heldigvis foreløpig bare enkeltelementer. Men når plastikk og sjelløshet en dag ikke lenger er enkeltelementer, men helheten, da er det ikke Gamlebyen lenger, men den lille kardemommebyen bak vollene, et iscenesatt plastikkidyll folk besøker for å se seg rundt og for å dra igjen. Jeg liker den Gamlebyen der folk ønsker å leve og bo. Javisst er det morsomt med tog og tivoli og plastikk og alt det der. Men det kan jeg få i Florida. Der er det i det minste godt og varmt.

Jeg snører min sekk

Når jeg går avsted til kontoret eller til møter i byen, bruker jeg gjerne en svart dokumentmappe. I den ligger iPaden min, som jeg har blitt så glad i, noen papirer og ting jeg synes er trivelig å ha med ut på tur. Det kan være et skojern, det er vel ingenting som er så utgjort som å stå i en eller annens gang og ikke få på seg skoene sine. Det kan være mat, for det er heller ingenting som er så utgjort som å være halvveis til byen og bli grepet av akutt hunger. Jeg går ikke med ryggsekk. Jeg er ikke så begeistret for ryggsekker i grunnen, noe jeg må være ganske alene om dette i landet, for sekken, den er riktig heilnorsk. Den finnes på alle slags rygger - skolebarn og ungdommer, prustende syklister på vei til jobb, gamle damer i byen og byråkrater på toget. Hva som skjedde med bowlerhatt, paraply og koffert er et mysterium, for man trenger selvfølgelig ikke se ut som man har en anstendig jobb lenger, bare man er sporty. På trikken eller bussen er det ekstra irriterende med sekken. Folk tar den selvfølgelig ikke av seg bare fordi det er fullt, nei sekken er jo en del av kroppen. Som en gravidmage bare at den sitter bak, med all den bevegelsesuførhet dette måtte medføre. Den kan godt slenges inn i sidemannen eller rett og slett brukes til å klemme livsgnisten ut av tilfeldige medpassasjerer, det rynkes det så vidt jeg har kunnet se slett ikke på nesen av. Dette har jeg personlig erfaring med, jeg har nemlig såvidt klart å unnslippe å bli klemt livsgnisten ut av ved flere anledninger. Om jeg skulle begynne å slenge magen min rundt omkring på tilfeldige forbipasserende, hadde jeg nok snart fått høre det. Jeg skjønner godt at det er greit med sekk når man er på skitur for den som måtte like denslags, for der ute har man tross alt staver å base med, og ett sted må jo kvikklunsjen og kakaoen og alle appelsinene oppbevares. Men det går vel an å ta seg litt ut når man er ute i dagliglivet? 

Bill. mrk. "Konservativ, snart 33 år."

Hva var det jeg skulle si..

Jeg blir liksom ikke helt klok på hva jeg skal skrive. Det er tross alt så mye som egentlig skal skrives, og i hvilken rekkefølge skal det komme? Jeg kunne skrevet om Festningsballet som ble avholdt i helgen, men det gjorde jeg liksom i fjor. Det er grenser for hvor morsomt det er å skrive en slik journal om fyll og fanteri to år på rad, for ikke å snakke om å lese den, så det frir jeg oss fra. Bortsett fra at jeg vel kan nevne at aftenen var særdeles vellykket og at enkelte av oss ikke har kommet oss ennå. Jeg nevner ikke navn, for jeg er tross alt folkevalgt og conduite betyr alt i en by som Fredrikstad. Jeg kunne også skrevet om tøffetoget, som i et forsøk på å plastifisere omverdenen om noen måneder inntar Gamlebyen, men det passer seg liksom ikke her hvor man alltid har det så hyggelig. Det samme gjelder en tekst jeg gjerne skulle skrevet om asylsøkerrettigheter og saksbehandlingstid, den har vel også begrenset underholdningsverdi kjenner jeg mine livsnyterske lesere rett. Det får bli et annet sted. Jeg kunne skrevet om snø og kulde, men vi har nesten ikke hatt noe og det lille som er bare gjør at jeg gleder meg til å reise til Kanariøyene om en 10, 9, 8 dagers tid, så det er liksom ikke mye oppgitthet å slå i bordet med, til en forandring. Kryss i taket.

Jeg går heller en tur og hører på Mozart og tenker på noe fint.

Rystet. Ikke rørt.

Torsdag 26. januar skal jeg på årsmøte i Fredrikstad Høyre. Den samme dagen skal Fuglen arrangere sin aller første Cocktails & Oysters-aften, hvor de serverer tre forskjellige typer østers og noen ulike cocktails som passer til disse. Alternativt kan man velge Dry Martinis eller et glass musserende, står det i invitasjonen. Men jeg gjentar, jeg skal altså på årsmøte i Fredrikstad Høyre.

Planen klar

Jeg var nok inne på noe igår, for ikke før hadde jeg omtalt Høyre-folk som de nye hipsterne før en rapport om Høyres fortreffelighet ble offentliggjort av TV2, en rapport ført i pennen av selveste Arbeiderpartiet. Nå sier jeg ikke at det nødvendigvis er Høyre-folks charme og esprit som gjør Høyre til en så vanskelig motstander, men bevares, det må da være lov å leke med tanken om at man ihvertfall har litt av æren. Samtidig må det være lov å spørre seg om det i det hele tatt er en nyhet at Høyre har en viss appell, og enda viktigere - om det er en nyhet at et stort parti legger strategier for å vinne valget. Jeg kan forsikre om at dette er vår plan også i Høyre.

Ekte Høyrefolk - de nye hipsterne?

Etter Spellemannsprisen sist lørdag oppfattet jeg mye snakk om hipstere, for såkalt hipstersveis er blitt så hipt og det var mange av prismottagerne som hadde en slik en. Nå kan jeg ikke mye om hipstere, tvert imot, jeg lurer faktisk litt på hva det er og om det er muligheter for at jeg er en selv. Jeg har skjønt at skjegg, sveisen frisyre og briller kan være indikasjoner på en hipster. Jeg har alle tre. Kan det være mulig at jeg er en? Jeg har også tversoversløyfe, og det har jeg skjønt er blitt veldig in. Samtidig er jeg Høyre-mann, og selvom det rent umiddelbart høres feil ut, lar det seg kanskje kombinere med hipstertilværelsen? Jeg vet ikke. Det er ikke alltid like mainstream å være konservativ heller, kan jeg fortelle, så noen likhetstrekk må det bare være. Jeg, for eksempel, er i de fleste rom jeg kommer inn i den mest konservative, ihvertfall om man forstår ordet ut fra et bevaringsperspektiv og ikke som et moralbegrep. Jeg har også sixpence og støvler og ulljakke med slag. Det er i det store og hele ikke lett for meg å se forskjell på en hipster som er retro og en Høyre-mann av utseende lik en engelsk lord, så her må man nesten bare velge det som passer. Jeg velger å definere meg selv utfra den mest fordelaktige vinkelen med følgende konklusjon: Erkekonservativ er det nye hipster. Og der har du meg.

Fredagsdrøm

Fredag. En deilig dag, spesielt når solen skinner og det er pent og stille på vei til kontoret. Jeg har støvlene på i respekt for årstiden, men jeg trenger dem ikke - veien er så tørr og fin at jeg blir rent rørt. Denne vinteren har foreløpig vist seg fra sin aller beste side. Og om tre uker er jeg på vei til sydligere strøk, på vei til et helt annet liv. Et liv med sløving i skyggen, spaserturer i vannkanten, stråhatt og paraplydrinker. Da skal støvlene av.

"Det er finkultur, det"

Det var utdeling av ulike kulturpriser i den lille byen vår for noen dager siden, og alt oppstyret det medførte fikk meg av en eller annen grunn til å tenke på det sjarmerende lille foredraget til fru apoteker Vinni Knarkerud, fra en revy på 1980-tallet. Kultur er visst så mangt. Den utålmodige finner det på 5:16 i klippet.

Jeg tror på sommeren

Duft av kaprifol og syndere i sommersol, og alt det der. Det liker jeg. Vinteren kan være en utfordring, men når alt kommer til alt er det vel egentlig bare å følge regelen som gjelder for alle ubehageligheter, nemlig å bite tennene sammen og tenke på noe hyggelig. Jeg, for eksempel, jeg logrer med halen og halvt danser bortover de snøfylte gatene når jeg hører sommermusikk med cubanske rytmer. Så jo, det gjelder å tenke på noe hyggelig. Da kommer visst sommeren innenfra.

Jeg blir så glad når solen skinner

Jeg er visst ikke helt norsk. Ikke ble jeg født med ski på bena, og da jeg først fikk dem på meg var det under tvang og trusler og kun ved hjelp av Kvikk-Lunch og kakao lot jeg meg lokke ut i løypen. Spesielt morsomt var det heller ikke, på flat mark gikk det naturlig nok svært sakte, for jeg var ikke mer glad i fysisk besvær da enn jeg er nå, og nedfor bakkene gikk jeg som regel bare overende eller satte meg på baken midtveis og skle motvillig nedover.

Og ikke liker jeg snø. De fleste gleder seg over snøen, for det blir lyst og pent og de bryr seg åpenbart ikke om skjerfet blir vått og sikten forsvinner og man går for langt eller støvlene tunge, nei snøen er så pen og det er sånn det skal være på vinteren.

Jeg søker trøst i bilder fra fremmede land og fjernsynsserier fra Florida og Hovedøen Social Club fra øreproppene og tanken på at jeg bare er noen få uker unna en varm kanariøy.

Fredrikstad Bears skaper stemning i byen

Det var ikke engang halvfullt i den lille kinosalen og de fleste fremmøtte hadde på seg fullt baseballutstyr. Slik sett var premieren på filmen Moneyball en tanke smalere enn jeg hadde regnet med. Men hva gjør vel det? Filmen var bra, og sammen med Fredrikstad Bears, byens eminente baseballklubb, hadde stipendiaten, Ellen og jeg en aldeles utmerket helaften. Ja, for sammen med klubben feiret vi baseballens dag på Verdenspeilet i etterkant, og det er vel aldri å forakte en fredagskveld.

Som lojale støttestpillere til den smalere idretten møtte alle tre opp en time før filmen startet. I kinoens foyer var det nemlig den reneste tivolistemning;  en såkalt batting cage var blåst opp, baseballkledte mennesker gestikulerte og forklarte, vervet, delte ut lapper og skapte etter beste evne interesse for sporten sin. Og der var popcorn.

Stipendiaten, som vararepresentant i kulturutvalget, måtte selvsagt forsøke seg i batting cagen, for disse historikerne skal nå alltid stikke seg ut. Her mottar han instrukser fra klubbens pater familias.

Og DER kommer ballen. I forrykende fart. Til informasjon for bekymrede lesere: Ballen var laget av skumgummi, og hverken fotografer eller historikere kom til skade under forsøket.

Ellen og jeg spiste popcorn og var moralsk støtte. Alle kan tross alt ikke bare leke og ha det morsomt.

Vil du slå et slag for Fredrikstad Bears? Send dem en e-post.

Tallet er tretten

Idag er det fredag den trettende! Riktignok ikke per kalender, men det er allikevel fredag den trettende, for dem som liker å gjøre noe ekstra ut av slike dager. Det er nemlig fredag den trettende juledag, og med dét er julen faktisk over, selv om vi her til lands har en del ekstremister av noen tyvendedagsfolk, som tviholder på høytiden en liten stund til. Der har vi det altså - julen varer ikke helt til påske. Jeg skal feire med kino og forfriskninger ikveld, det er nemlig premiere på baseballfilmen Moneyball, og som assosiert medlem av Fredrikstads eneste baseballklubb er det både en plikt og glede å stille opp ved festlige anledninger. Det skulle da også blott mankere.

Riktig god fredag!

Ingenlunde gressrot

Som mange vet er jeg en habil idrettsmann. Som kommandant for Christiansteen Private Croquet-Club nyter jeg en viss status i idrettsmiljøet ved Kongsten Haveby generelt, og ved den for Fortressen Christiansteen vestenfor liggende Place d'Armes spesielt, som jo som kjent er der Cluben utøver sitt spill. I croquet, som er en typisk livsnytersport,  skal man etter vår erfaring ta livet med ro og nyte forfriskningene og det skjønne været, ja for som i alle dannede idrettsforeninger er det selvsagt nedfelt i lovene at spillet kun skal utføres i godt og tjenelig vær. Noe annet ville kunne få uheldige skadevirkninger både for sinnsstemning og den lovbestemte bekledning, og hva var vel poenget med en livsnytersport om alt dette skulle kunne settes på spill sånn helt uten videre? Nei, nettopp.

Man kunne forresten lese i Fredriksstad Blad her om dagen om en i navnet beslektet forening som mottok 350.000 kroner i gressrotmidler fra Norsk Tipping, og jeg vil gjerne presisere at dette ikke gjelder vår ærverdige club. Da ville man nemlig antagelig kunne finne Clubens kommandantskap makelig plassert i Syd-Frankrike store deler av sesongen, og man har rett og slett ikke funnet dette formålstjenelig. Man skal tross alt bygge opp et helt miljø, og da er tilstedeværelse en såkalt succéssfaktor.

Se dét? Litt av noen idrettsmenn der, altså.

Som i en drøm

Når jeg går bortover mot kontoret er det som om det ikke er januar, som om det ikke er vinter i det hele tatt. Lever jeg i en av mine egne dagdrømmer fra 2011?

Jeg ser på en av vollene idet jeg kommer inn i byen, og jeg ser at den er akkurat slik den bør være. Selv på vinteren.

Grønn.

Tilståelsen

Jeg må stå frem. Idag bestod frokosten min av et bløtkokt egg, to skiver roastbiff med en liten tanke remulade på, samt en avocado fylt med reker og majones. Ikke noe brød. Joda, jeg er klar over at det er politisk ukorrekt og at jeg som politiker burde ta avstand fra dette lavkarbohysteriet. Jeg burde tenke på signaleffekten, for det er tross alt dette kostholdet alene, og ikke vår noe proteksjonistiske holdning til import av landbruksvarer, som hadde skyld i at hele befolkningen manglet smør rundt juletider. Det var til og med krise, man snakket om det overalt, og jeg må ta min del av skylden.

Men det er nå engang så mye lettere å nyte livet med egg, reker og majones enn med en grovbrødskive med magerost..!

En fornuftig mann

Jeg ser bort på den nye iPaden, den første iPaden jeg har kjøpt. Min julegave til meg selv, i tillegg til et par hansker og en skotskrutete slåbrokk. Jeg forsøker å overbevise meg selv om at det var fordi det var fornuftig at jeg kjøpte den, tenk bare på alle papirene jeg sparer både kommunen og miljøet for, tenk for en innsats jeg egentlig gjør. Men når jeg drar fingeren over den og bestiller skinndeksel til den og ser på Stjärnorna på Slottet på nett-tv fra den, da vet jeg, innerst inne. Ikke var den så praktisk å lese dokumenter på heller, men jeg skal bite det i meg, det skal jeg, jeg skal ikke klage, for denne iPaden er min og den er praktisk og fornuftig og jeg liker den.

Veldig.

Et nytt og bedre liv

Ja, så var man igang igjen.

Første nyttårsdag, Alle Søndagers Mor, passerte relativt smertefritt, og det er hverdag - årets aller første. Blanke ark, rett og slett, og er det noe en livsnytende nevrotiver liker, så er det vel blanke ark. Om man bare fra nå av arbeider hardt og samvittighetsfullt, utviser måtehold og standhaftighet, da kommer alle bekymringer etterhvert til å vike vei for suksess. At det ikke blir slik, det er en annen dags bekymring, for anger er tross alt livsnyterens dessert, som vi vet så altfor godt. Idag er de blanke arks dag.

Eller som Jakob Sande sa det:

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv.

Trur eg.