Jeg er visst ikke helt norsk. Ikke ble jeg født med ski på bena, og da jeg først fikk dem på meg var det under tvang og trusler og kun ved hjelp av Kvikk-Lunch og kakao lot jeg meg lokke ut i løypen. Spesielt morsomt var det heller ikke, på flat mark gikk det naturlig nok svært sakte, for jeg var ikke mer glad i fysisk besvær da enn jeg er nå, og nedfor bakkene gikk jeg som regel bare overende eller satte meg på baken midtveis og skle motvillig nedover.
Og ikke liker jeg snø. De fleste gleder seg over snøen, for det blir lyst og pent og de bryr seg åpenbart ikke om skjerfet blir vått og sikten forsvinner og man går for langt eller støvlene tunge, nei snøen er så pen og det er sånn det skal være på vinteren.
Jeg søker trøst i bilder fra fremmede land og fjernsynsserier fra Florida og Hovedøen Social Club fra øreproppene og tanken på at jeg bare er noen få uker unna en varm kanariøy.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar