"There are no American soldiers in Baghdad"

Så er det endelig offisielt, Fredrikstad Høyres nominasjonskomité har lagt frem sin enstemmige innstilling til kommunevalget i 2011, med Rune Grundekjøn på kumulert førsteplass. Synspunktene på dette er mange, har vi lest, og spesielt trekkes det frem at Grundekjøn er et relativt ubeskrevet blad, som kanskje ikke er profilert nok eller samlende nok for dagens Fredrikstad Høyre. Som jeg har skrevet før synes jeg det er svært spesielt av en nominasjonskomité å sette partiets gruppeleder såpass langt nede på listen. Wenstøb foreslås satt på en 18. plass, og har dermed i praksis fått beskjed om at hans bidrag til partiet er uønsket. Dette er på sitt beste eiendommelig, og jeg tror ikke partiet deler komitéens mening. I det hele tatt tror jeg det som skjer i Fredrikstad Høyre nå irriterer og opprører mange, noe som i beste fall fører til at folk engasjerer seg frem mot nominasjonsmøtet, og i verste fall fører til at Høyre mister anledningen til å anvende den nasjonale (og internasjonale) høyrebølgen til å gjøre et godt valg. Fremskrittspartiet ligger per idag an til å tape mandater, og Høyre må altså gjøre det betraktelig bedre enn forrige gang dersom man skal kunne ha håp om å beholde posisjonen. Den nåværende situasjonen er ikke et skritt i riktig retning.

Høyres leder Victoria Gjelstad sier idag til Demokraten at det ikke er noen splittelse i Høyre, og minner dermed mest om den irakiske informasjonsministeren Muhammad Saeed al-Sahhaf, som med kanondrønn i bakgrunnen erklærte at "I triple guarantee you, there are no American soldiers in Baghdad". Gjelstad sier at det ikke finnes noen fløyer eller fraksjoner i Fredrikstad Høyre, og hun mer enn antyder at alle konflikter i Fredrikstad Høyre den senere tiden er medieskapt. Dette er en forunderlig og gjennomsiktig forestilling, og at hun med dette avstedkommer noe særlig mer enn komiske Ali gjorde, har jeg egentlig ingen tro på.

Hvem som nå blir partiets ordførerkandidat blir svært spennende. Grundekjøn har støtte fra Gjelstad, som nok må overbevise nominasjonsmøtet selv om at hun er tilliten verdig. Peter Kuran kommer ikke til å gi seg før siste stemme er talt, og jeg tror ikke at Fredrikstad turnforening kan regne med å få Bengt Morten Wenstøb på heltid før valgresultatet er endelig klart i 2011. Heldigvis.

Nominasjonskomitéen har gjort sitt merkelige valg. Nå er det opp til oss andre.

Si innskild!

Arbeiderpartiets Hadia Tajik kalte igår Fremskrittspartiets Mette Hanekamhaug for nødhjelpsposør, fordi hun som friviliig bøssebærer samlet inn penger for TV-aksjonen, samtidig som partiet hennes er imot u-hjelp. For KrFs Knut Arild Hareide var dette for hardt å fordøye, og han kastet seg inn i debatten til forsvar for den unge stortingsrepresentanten. I tillegg til å anklage Tajik for å komme med "politisk vissvass", vil han nå at hun skal gi Hanekamhaug en unnskyldning. Tajik på sin side mener at dersom det er noen som bør be om unnskyldning her i gården, så er det Fremskrittspartiet, overfor all verdens fattige.

Skolegårdsretorikken til Tina og Bettina er altså kommet til politikken.

Livsnyternes dag er kommet

Idag er dagen for den store TV-aksjonen, og når jeg nevnte i et annet innlegg at offentliggjøringen av skattelistene er et litt rutinepreget mediesirkus, så gjelder det dobbelte for idag. Helt siden den første TV-innsamlingen i 1974 har vi latt oss rive med, hygget oss med kjendiser på fjernsyn -artister og humorister skaper deilig stemning i studio, og kombinert med noen tårevåte innslag fra Afrika blir dette en fullkommen TV-opplevelse. Kaffekosen er sikret, og selv Fremskrittspartiet benytter anledningen til å skaffe seg litt positiv PR, kan vi lese. Og vi er ikke overrasket.

Nå lar vi oss egentlig bare delvis rive med. For akkurat det å gå med bøsser, for eksempel, det gidder ikke de fleste av oss. Hvert eneste år mangler man bøssebærere, og selv om man får oppfordringen sikkert fem ganger i løpet av de siste dagene før den store dagen, skal det visst ikke være mulig å røre oss til tårer før vi faktisk sitter med kaffekoppen i hånden. Når sant skal være sagt så er det tydeligvis ikke så lett å røre oss da heller, for selv om det riktignok blir samlet inn en god del penger gir vi ikke mer enn rundt 35 kroner hver på landsbasis. Er ikke dette litt rart?Er det slik at vi virkelig ikke har mer penger å gi? Jeg vet jo det at det finnes mennesker som ikke er istand til å gi i det hele tatt, men det er tross alt ikke flest av dem. Faktisk er det svært få av dem, med tanke på hvor rike vi sammenlignet med de aller fleste andre er. Før i tiden het det at man som god kristen skulle gi tienden sin. Det blir vel en ca. 50.000 kroner for et gjennomsnittlig ektepar, tenker jeg, hvis man ikke tar litt i. Nå er det ikke mange som kunne tenke seg å gi bort 50.000 kroner til fattige i året, men hva med 25.000? Eller 10.000? 10.000 av en inntekt på 300.000 skulle vel gå bra. Da virker det litt rart med 35 kroner per innbygger til landets største innsamlingsaksjon.

Til sammenligning dro jeg med kone og barn på badeland idag. Jeg elsker nemlig boblebad, og er sjelden så fornøyd som når jeg kan duppe og riste legemet i 35 grader. Bortsett fra når jeg spiser, kanskje. Søndagsdepresjonen behandles med en liten dose pengekjøpt lykke, for uten å dra inn dette med global vannmangel, et voldsomt energibruk som ødelegger klimaet etc, så kan jeg jo bare nevne at vår lille famile betalte 375 kroner for å komme inn. De fleste tar seg litt mat i forbindelse med utflukten også, ihvertfall jeg, og vips er man oppe i 500 kroner på en helt vanlig søndag.

Det kan vi tåle, 500 kroner er ikke mye for å ha det hyggelig. Jeg er nemlig en livsnyter, og jeg tenker meg egentlig sjelden om to ganger når jeg får tilbud fristelser - det være seg god mat, snacks, søtsaker, brus eller alkohol. Eller boblebad. Jeg kjøper meg aviser, bøker, mellommåltider, musikk på iTunes, og bruker generelt altfor mye penger, og ofte bare på impuls.

Dette er min oppfordring til livsnyterne: la oss være like rause med andre som vi er med oss selv idag. Er du som jeg, som synes at 500 kroner er en grei investering for å slippe å kjede seg en søndag? Vel, tenk litt over hva du har råd til å gi idag. Tenk på de enorme summene vi bruker på oss selv, hele tiden, og vei dette opp mot hva du vil gi til mennesker som ikke har noenting.

Forhåpentligvis blir det mer enn 35 kroner.

God søndag!

Posten skal frem

De våte snøfnuggene lander tungt på frakken hans og suger seg inn i det mørke stoffet. Han kjenner at han er kald nå, men det er langt igjen. Vinden pisker snøen mot ansiktet, hvor huden er blitt kjølig og våt og utgjør en skarp kontrast til de peisvarme stuene han sleper seg forbi med den stadig fuktigere bunken sin. Han ser inn. Nei, han må videre, alltid videre. Kasse etter kasse åpnes med frosne fingre og fores med hvert sitt hvite, lille ark. Det har blitt hundrevis nå. Han ser på ett. Snøen faller raskere og dekker papiret, og han må børste for å kunne lese det som står der. "Invitasjon til foredrag i foreningen Gamle Fredrikstad." Han nikker megetsigende og legger den ned i den grønne postkassen, og overser visst fullstendig klistrelappen der det står "NEI til reklame, JA til Biltema".

Han går videre, videre helt til kveldens siste lapp tørker trygt i den lune kassen sin og alt blir varmt og stille. Han kan hvile seg nå.

Knut - alltid i samfunnets tjeneste.

Demokrati og VGTV

Det er trygt og godt å være norsk. Her i landet er det meste ganske forutsigbart, og selv den offentlige debatten går sin vante gang etter klokken. Eller nærmere bestemt tiden på året. Her om dagen ble jo skattelistene lagt ut, og i år som ifjor og året før der igjen ruller debatten på fjernsyn, i radio og i aviser hvorvidt det er en styggedom at man kan sniktitte på naboens ligning eller ikke, eller om superoffentlig innsyn er bra for demokratiet. VG Nett er plutselig blitt demokratiets forkjempere, og slår seg stolt på brystet i beste sendetid fordi de kjemper den lille manns krig for å kunne sjekke hva sjefen tjener. Eller svigerfar, for den saks skyld. Professor William Brochs-Haukedal hevder at skattenysgjerrigheten koster samfunnet millioner i tapt arbeidstid, og Høyre, som aldri svikter, har foreslått at man kunne innføre et system der man måtte legge inn navnet sitt dersom man ville sjekke noen, og at de som ble sjekket fikk en gjenpart. Dette er jo litt krydder i hverdagen, og jeg tror vel at noen hver ville tenkt seg om to ganger før man sjekket kollegaen av ren nysgjerrighet. Og VG Nett kunne fremdeles sove godt om natten, for selv om de kanskje ikke tjente penger på skatteklikk lenger, så var demokratiet sikret.

Forøvrig kan vi i Fredriksstad Blad under samme tema lese at "rikingen" Lars Ole Johansens formue er borte, og VG Nett, i demokratiets tjeneste selvsagt, kan melde om at prinsesse Märtha Louises arv etter kong Olav har lidd samme skjebne. VG Nett har dermed en glimrende anledning til i VGTVs form å vise oss hvordan de to med åndenes hjelp sammen finner igjen pengene sine. Bedre blir det ikke i VG, det kan jeg love deg.

Natta bloggen.

"En amerikansk tragedie"

Den hårde kjerne av mine faste lesere, da tenker jeg bestemt på de ni som leste meg selv da jeg ikke skrev noenting, har helt sikkert fått med seg at jeg er en pasjonert tilhenger av gammel norsk revy, og kanskje i særdeleshet Dag Frøland. Min sønn på tre år kommer nok til å se tilbake på en litt rar barndom, innbiller jeg meg, med Elisabeth Grannemans portrett på sjenken og Frølands parodier og viser rungende ut i stuen ihvertfall ukentlig. Dag Frøland har jo forøvrig skrevet på denne bloggen, en kommentar til den lille kjærlighetserklæringen jeg hadde til Granneman i juli 2009. Blått og Godt er nå altså også foretrukket blant revykjendisene.

Jeg bare nevner det.

Prokrastinasjon - en lidelseshistorie

"Prokrastinasjon" er et av mine favorittord, og på samme måte som man kan få enkelte melodier på hjernen, har jeg fått "prokrastinasjon" på hjernen. Det høres jo dramatisk ut, å få prokrastinasjon på hjernen, men rent umiddelbart virker det nok betraktelig mer dramatisk enn det det egentlig er. Prokrastinasjon er et svært alvorlig ord, og man må liksom være litt fet og ha litt pondus for å bruke det, innbiller jeg meg. Uavhengig av betydningen, du slenger ikke rundt deg med ord som prokrastinasjon uten videre. Det må behandles andektig, og når jeg forsøker å se objektivt på ordet tenker jeg at dette må ha noe med Jesu lidelse på korset å gjøre.

Nå har jo ikke prokrastinasjon noe med Jesu lidelse på korset å gjøre. Prokrastinasjon, eller prokrastinering, som samnorsktilhengerne ville skrevet det, er et uttrykk fra psykologien som betyr at man skyver ting foran seg og gjør andre ting istedetfor det man egentlig skulle ha gjort, altså egentlig å utsette noe. Med referanse til det jeg skrev ovenfor om å få prokrastinasjon på hjernen er jo ikke dette uttrykket så halvgalt likevel, og jeg vil stå frem her i dag som prokrastinert. Jeg lider altså av prokrastinasjon, eller om dette er klønete formulert; jeg er psykelig disponert for prokrastinasjon og har det således altså på hjernen i dobbelt forstand. Dette er alvorlig. Jeg har jo innrømmet tidligere at jeg nok var et nevrotisk barn, og dersom jeg kjenner godt etter er jeg nok litt nevrotisk fremdeles. Og dette er ikke så rart, dersom man begynner å lese litt - wikipedia skriver nemlig om lidelsen min at den kan "føre til stress, dårlig samvittighet og minsket produktivitet", og videre at den kan "være et tegn på at en psykisk eller fysisk sykdom ligger bak. Eksempel på slike psykiske sykdommer kan være fobier, depresjon og angst." Det første som slår meg er selvsagt at jeg har lidd av høydeskrekk fra barndommen av og jeg tenker også med gru på edderkoppene i kjelleren og mitt anstrengte forhold til altfor store ting. Det andre som slår meg er at dette kommer til å bli umulig å komme ut av; prokrastinasjonen fører til stress og stress fører til depresjon, som jo igjen er selve årsaken til prokrastinasjonen. Her synes jeg det er på tide å dra inn helsemyndighetene.

Verdens Helseorganisasjon arbeider ut fra en definisjon av helse som "en tilstand av komplett fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyte", og i lys av dette mener jeg det bør være mulig å kreve hjelp fra storsamfunnet dersom man i større eller mindre grad lider av utsettelsesadferd, eller procrastinus vulgaris som jeg velger å kalle det. Det må da være samfunnets fordømte plikt å sørge for at jeg gjør jobben min og at jeg som en følge av dette blir glad? Det kunne for eksempel være aktuelt å få en coach eller kanskje heller en personlig assistent på blå resept, for på den måten å være bedre rustet til å takle hverdagen med lidelsen sin. Uten å ha gitt dette noen nærmere overveielse ser jeg jo her et potensiale i en tid med økende arbeidsledighet. Ja, hvem vet, kanskje en helt ny yrkesgruppe kan se dagens lys på grunn av slike som meg.

Ha en riktig fin kveld.

Naken skrivefeil

Grammatikk er noe jeg er meget opptatt av, og i bloggen min forsøker jeg alltid å skrive så korrekt som mulig. Det hender selvfølgelig hele tiden at det sniker seg inn en feil her og der, særlig dersom jeg er engasjert eller har knapt med tid, men i det store og hele legger jeg altså min ære i å føre et godt sprog her i Blått og Godt. Et eksempel på noen som tydeligvis ikke er like nøye på det er Blogglisten.com (Blått og Godt tar ikke ansvar for innhold på eksterne lenker). Nå er det sikkert mange bloggere som tenker "Blogglisten.no, mener han vel." Og det mente jeg også naturligvis, opprinnelig, da jeg fortalte en venninne om blogglisten for at hun skulle kunne utvikle sin egen blogg til noe nærmere det mirakel Blått og Godt i sannhet er. Uansett, nå er det kanskje mange av dere som allerede har klikket på lenken, men for dere andre kan jeg fortelle at min venninne ble noe overrasket over at jeg anbefalte henne nettopp denne siden, til stor del på grunn av det innholdet hun ble møtt med da hun besøkte den. Hun er tross alt en gift kvinne, og mannen hennes satt til overmål rett ved siden av, nippende til kaffen og småpludrende om meget og mangt. Nåvel, det jeg altså forsøker å komme frem til er at min venninne skrev .com istedetfor .no, og kom følgelig inn på en helt annen side enn den ganske så uskyldige blogglisten.no, hvor hun kunne se rett inn i en meget lite sjenert dame (og flere til), og når jeg sier rett inn så mener jeg rett .. inn. Hun ble jo nødvendigvis litt sjokkert av dette, frikirkelig som hun er, og snudde skjermen for å vise meg meg hvor galt det hadde blitt.

Og det var da jeg så det - idiotene hadde skrevet "blogg listen", i store, hvite bokstaver på blå bakgrunn, og hadde altså gjort seg skyldige i en kjempeflau ordelingsfeil!

At det er dette man legger best merke til i en blogg full av nakne damer får bli tema for et helt annet innlegg.

God middag!

Søndagsdeprimert positivisme

Jeg har egentlig aldri vært spesielt glad i søndager. Faktisk liker jeg dem ikke i det hele tatt, og dette er, har jeg skjønt, stikk i strid med de flestes oppfattelse av søndagen. Der andre synes det er deilig at det er stille og avslappet, synes jeg det er kjedelig og trist. Slik har det i grunnen alltid vært - jeg kan huske min barndoms søndager som drepende kjedelige, med lange bilturer til slektninger (middag hos farmor i Rakkestad klokken 13), stengte forretninger (man har jo så mye å kjøpe som barn) og titalls håpefulle men akk, så nedslående oppringningsforsøk til venner som også hadde en farmor eller tante å besøke denne dagen og som derfor ikke kunne være sammen med meg. Nå var jeg muligens et nevrotisk barn, men spesielt mye bedre ble det jo ikke av å gå på veggen av kjedsomhet! Da jeg ble eldre fant min enda mer nevrotiske bestevenn og jeg på et navn på syndromet, for han hadde det selvsagt også, nemlig "søndagsdepresjon". Denne spesielle depresjonen kom jo ikke bare på søndager, neida, det hadde blitt for enkelt. Alle "første et-eller-annet dag" var utbregede søndagsdepresjonsdager, og den verste av dem alle sammen var selvfølgelig første nyttårsdag. Snakk om motbydelig søndag! Jeg husker en første nyttårsdag spesielt godt, da min venn og jeg kjørte rundt i tussmørket etter å ha sovet for lenge etter en altfor lite kjedelig nyttårsaften. Vi endte opp på Solli veikro, et svært lite sjarmerende trailerstoppested ved E6 nær Sarpsborg, for hva kunne vel passe bedre enn å være litt deprimert på en veikro på en søndag? Vi syntes inderlig synd på oss selv, bestilte oss en pinnekjøttmiddag, og når alt kom til alt hadde vi det egentlig ganske bra oppe i all elendigheten.

Uansett. Idag er det søndag, og for å holde mot og humør oppe har familien vært på søndagstur. Jada, jeg skrev her for noen innlegg siden at jeg ikke er spesielt glad i fysisk aktivitet, og kombinert med søndager skulle en tro at resultatet var bare sutring. Men når man først kommer seg ut i marka (en setning jeg i ettertid aldri kommer til å vedkjenne meg) er det egentlig ganske greit, med treåringen virrende rundt bena, hatten på hodet og kona noen meter foran. Hun er mye mer sporty og positiv enn meg, og godt er det iblant.

Vi gikk et lite stykke innover, og etterhvert sniffet hun seg frem til en egnet rasteplass, hun er nemlig gammel speider, og etter litt rekognisering og plukking av noe tørt kvistmateriale dro hun frem et par kubber ved fra sekken sin. Og tror du ikke hun til alt overmål klarte å bygge seg et lite bål også? Svært imponerende, og et mesterstykke jeg med stor overbevisning kan hevde aldri å kunne klart dersom jeg hadde blitt forlatt der oppe i lyngen. Nå var jeg selvfølgelig litt i tvil om bålet kom til å holde, positiv som jeg er, men bålet holdt, og pølser, brød, ketchup og brus ble tryllet ut av sekken og mette ble vi alle sammen. Sjokolade og kaffe hadde hun også greid å pakke med seg uten at mitt årvåkne blikk hadde klart å fange det opp, og i det hele tatt hygget vi oss ganske så mye, altså midt oppe søndagsdepresjonen.

Har dette blogginnlegget noen moral, spør du deg sikkert. Ja, bevares! Selv søndagsdepresjon kan kureres med god mat og hyggelig selskap. Hvis ikke dette hjelper prøver jeg alltid med alkohol.

Og idet drinken min nå er tømt avslutter jeg for idag, og går ned i første etasje til de ventende elgkarbonader i brun saus, og tenker at nå er dagen heldigvis snart over. God søndag!

Politisk lørdagsanalyse

Det er ikke vanskelig å være Høyre-mann. Det er faktisk svært lett, ihvertfall for meg, for jeg kan sant og si ikke tenke meg noe bedre parti å være medlem av! Nå er jeg jo klar over at dette ikke er grensebrytende blogging, dette er tross alt en uttalt høyreblogg og alt det der. Men jeg ville bare si det, slik ved begynnelsen, så det er sagt liksom; det er ikke vanskelig å være Høyre-mann. Men av og til er det vanskelig å være medlem av Fredrikstad Høyre.

Nå er jeg heller ikke noe aktivt medlem av Fredrikstad Høyre, for helt siden jeg flyttet tilbake til min kjære hjemby for snart to år siden har Fredrikstad Høyre vært preget av personkonflikter og internt maktspill, som etter min mening fullstendig ødelegger partiet og folks vilje til å stemme Høyre lokalt. Redaktør Helge Solheim i Demokraten skrev i går på lederplass at Fredrikstad Høyre er versting i klassen når det gjelder oppførsel i Fredrikstad-politikken, og jeg kan i grunnen ikke gjøre annet enn å si meg enig. Jeg skal ikke gå i detalj på hva personkonflikten går ut på, men det hele er tydeligvis ganske sammensatt; hovedpersonene i dramaet er Bengt Morten Wenstøb, gruppeleder for Høyre i bystyret, Victoria Gjelstad, leder for lokalpartiet og Peter Kuran, mangeårig bystyrerepresentant og en av ordførerkandidatene foran neste års kommunevalg. Kuran og Wenstøb har begge intensjon om å være Høyres ledende mann de neste årene, og de siste årene har debatten vært hard mellom fløyene som har samlet seg bak de to. Victoria Gjelstad hamrer på sin side mer enn gjerne offentlig løs på begge to med sine egne synspunkter, selv om hun i begynnelsen ble oppfattet som Peter Kurans nikkedukke og antatt best egnet som lederkandidat fordi hun var lojal mot hans fløy. Her er det tilsynelatende alle mot alle, og ingen ser ut til å være villige til å ta skittentøyvasken sin på bakrommet for å redde partiet.

Det hele toppet seg denne måneden da Wenstøb av valgkomitéen ble plassert på en 14. plass, noe som unektelig virker som en merkelig plassering av dagens gruppeleder. Peter Kuran står på en trygg andreplass, og Victoria Gjelstad på tredje. Forklaringen på dette er ganske enkel, ifølge Monica Sinding i Fredrikstad Høyres valgkomité; Wenstøb har simpelthen ikke markert seg godt nok. Det paradoksale ved dette er jo at førsteplassen gikk til en person som ikke har markert seg overhodet, og som ifølge eget utsagn ikke en gang var klar over at han nå er partiets førstekandidat(!), nemlig den relativt ukjente Rune Grundekjøn. At Høyres gruppeleder skal ha markert seg mindre enn en person som ikke en gang vet at han er kandidat lyder urealistisk, og her lukter det svidd.

Det er to hovedmotstandere som nå helt klart sitter med nøkkelen til Høyres suksess i Fredrikstad, nemlig Bengt Morten Wenstøb og Peter Kuran. Disse oppfattes ofte som motpoler i lokalpartiet, og min mening er at Kuran og Wenstøb ikke bare er motpoler i Fredrikstad Høyre, de har også motsatt problem av hverandre: Der Kuran forsøker altfor hardt, forsøker Wenstøb altfor lite.

Peter Kuran har prøvd seg som ordførerkandidat før, nemlig i 2003, og alle var vel egentlig enige om at dette ikke gikk så bra. Han er en erfaren mann på snart 60 år, bevares, men han har også vært lenge i lokalpolitikken uten å lykkes med å lede Høyre til toppen, og han har også vært innom fylkeskommunen med samme resultat. På den annen side er han en utmerket politiker når det gjelder å fremme sin egen sak innad i partiet. Han mobiliserer venner og familie, og for dem som var på årsmøtet i kjøvannet av Apenes-eksklusjonen i 2009 var det lett å se at Kuran-leiren hadde rekruttert den velkjemmede Unge Høyre-troppen som var møtt frem. Denne mobiliseringen skader partiet. Kuran burde etter min mening forlengst ha insett at han aldri kommer til å bli den samlende kandidaten Fredrikstad Høyre trenger for å innta ordførersetet i byen. Tor Prøitz, som er oppfattet som lederen av Kurans motstanderfløy og en støttespiller til Wenstøb, går ut av politikken etter neste valg. Kuran burde gjøre det samme, eller samle seg bak yngre krefter.

Bengt Morten Wenstøb er på sin side ikke villig til å mobilisere for å overbevise partiet om at han er den rette kandidaten. Om dette er ren beskjedenhet eller ren taktikk vet jeg ikke, men i tilfellet taktikk tror jeg taktikken er helt feil, og beskjedenhet hos politikere har jeg i grunnen liten eller ingen tro på. Like viktig som å mobilisere velgere i en valgkamp og overbevise dem om at Høyre er det eneste riktige valget, er det å overbevise sitt eget parti om at Wenstøb er den eneste riktige førstekandidaten for Høyre. For det er han, ihvertfall akkurat nå. Han er en svært erfaren politiker, han er respektert i de politiske miljøene og han har mange år foran seg som partiets nummer én, dersom han får sjansen. Wenstøb er nemlig representant for en gruppe som Fredrikstad ikke har for mange av; relativt unge, velutdannede og kultiverte. Denne gruppen mennesker har jeg tro på, og jeg tror Bengt Morten Wenstøb kan forandre Høyre i Fredrikstad. Om han selv vil, vel å merke. Han skulle etter min mening ha stilt til valg som leder etter sin egen avgang i Apenes-saken og brukt de to siste årene til å profilere Høyre og seg selv både fra bystyregruppen og lokalpartiet. Å overlate ledervervet til Victoria Gjelstad tror jeg var et feilgrep, idet hun overhodet ikke makter å samle partiet, men kun bidrar til å skape forvirring og uro med sine utspill. Wenstøb bør mobilisere, og Wenstøb bør mobilisere nå.

Den 17. november avgjør Fredrikstad Høyre på sitt nominasjonsmøte hvem som blir partiets førstekandidat, og hvem som dermed skal få sjansen til å bruke Høyrevinden som nå blåser over landet vårt til å gjøre tidenes brakvalg i Fredrikstad. Mitt håp er at Wenstøb viser seg som en besluttsom og sterk politiker og vinner denne nominasjonsprosessen. Gjør han det, gjør han det også mye lettere å være medlem av Fredrikstad Høyre.

Lat, fet og god samfunnsborger

Tykke folk er så blide! Ihvertfall når de spiser.

Debatten raser om dagen hvorvidt fete folk er late eller ikke. En rekke profilerte personer går høyt ut, og senest er Høyres egen Bent Høie. Kari Jaquesson har nemlig tenkt litt på saken, og mener at det rett og slett er en sammenheng mellom hva man spiser og vekten man oppnår etterpå. Dette kom selvfølgelig som et sjokk på svært mange. Snart begynner de vel å si at det er en sammenheng mellom hvor mye man trener og hvor store muskler man får! Jeg har også tenkt litt på saken, og selv om jeg kanskje ikke kjenner så utrolig mange fete folk at jeg kan sies å ha drevet forskning på området så er jeg tross alt en av de desidert feteste menneskene jeg kjenner, og anser meg således som noe av en ekspert på området. 


Jeg liker ikke fysisk aktivitet. Det er klart det er deilig å gå tur i skogen og kjenne frisk luft og alt det der, men når alt kommer til alt så misliker jeg fysisk aktivitet, og vil mye heller være inne, halvt liggende på en sofa eller en chaiselong mens jeg spiser, drikker eller røker og blir underholdt av venner, fjernsyn eller bøker. Dette dør man av, det er jeg klar over, derfor innbiller jeg meg en sjelden gang at det kan være greit å diettere litt, drikke litt ekstra vann eller rett og slett mosjonere. Jeg drar med meg vennene mine ut for at det skal bli litt lettere å utstå, men jeg liker det ikke og jeg fortjener derfor alle de kiloene jeg klarer å bære. Kari Jaquesson har altså et poeng!


Dette erkjenner også Elin Ørjasæter, som i samfunnets navn ber Jaquesson om å krenke oss overvektige (Ørjasæter anser seg for å være i denne gruppen) så ofte hun klarer, slik at vi kommer oss ut og opp og kan spare samfunnet for den byrden vi rent bokstavlig legger på fellesskapet. Her mener jeg vi bør stoppe litt opp. Det er nemlig svært typisk for sosialdemokratiet å blande seg opp i folks liv og legge streker som "vores virkelyst kan snuble over", som Piet Hein så vakkert sa det om Det Offentlige. "Helse" defineres så til de grader vidt i sosialdemokratiske samfunn at Det Offentlige under dekke av folkehelsens fremme kan gripe inn nært sagt overalt, og tvinge forandringer nedover ørene på folk som i grunnen var fornøyde med slik ting var. WHO, som forøvrig ble grunnlagt av en sosialdemokrat, mener Norge bør forby røkning i private hjem. Det er allerede foreslått at det ikke bør kunne selges pølser på bensinstasjonen, og sukker er forlengst blitt den nye tobakken i folkehelsens øyne, selv om forskningen ennå ikke har funnet ut av hvor farlig kunstig søtningsmiddel faktisk er. Argumentet skal altså være at det blir dyrere for samfunnet dersom folkehelsen lider. Det er dyrt for samfunnet om folk røker og blir syke og det er dyrt for samfunnet om folk er fete og blir syke. Det hele koker ned til at syke mennesker koster for mye, en tanke de forsåvidt var innom i Tyskland en liten periode på tredve- og førtitallet også, uten at vi trenger å være ufine av den grunn. 


Sosialmedisinere hevder at det kan være en sammenheng mellom livsnytelse og psykisk helse, men dette blir det sjeldent snakket for høyt om. Heller ikke det faktum at sosialdemokratiet faktisk får sin egen filosofi litt i bakhodet ( og hvem kunne vel forutsett dét?) når de plutselig ser at velferdsstatsballongen de har blåst opp i over sytti år holder på å sprekke. Det er sosialdemokratiet som har bygget en helt enorm velferdsstat, en velferdsstat som umulig kan klare de utfordringene vi står ovenfor de neste generasjonene uten å kutte dramatisk på velferdstilbudet. Først sier man altså at alt skal være gratis, og så klager man på dem som mottar ytelser fordi de ikke lever sosialdemokratisk nok. Og hvem blir de neste? Skal slalomkjørere få dårlig samvittighet om de brekker benet? Skal isbaderne henges ut om de blir forkjølet? Nei, far. Det koster å leve og den kostnaden må vi nok være med å betale alle sammen, tykke som tynne, sykelige som friske.


Ørjasæter har absolutt rett i at folk bør ta samfunnsansvar - velferdsstaten har for lengst blitt en sovepute, og det er på høy tid at brukerne igjen blir borgere. Men så angrip dette! Det er velferdsstaten som er skyld i at folk sitter passive og venter på at andre skal ordne opp.


La den tykke blide mannen spise i fred.

Kjære dagbok

Eller kjære lesere av bloggen min, alle ni av dere. Det er ikke stort dere har fått å lese på det siste året, og det er en helt naturlig årsak til dette. Latskap. Bloggen er jo egentlig som en liten dagbok, selv om man optimalt sett bør være litt mer forsiktig med hva man sier (selv om det blir bedre om man ikke er det), og for dagboken min gjelder det samme. Jeg har ikke skrevet en bokstav i hele 2010, og med mitt til tider fantastisk innholdsrike liv ser jeg jo at dette er et overgrep mot ettertiden.

Jeg lover derfor offentlig (valgflesk er også flesk, og fete mennesker elsker flesk) at jeg skal skrive mer på bloggen min.

Mine ni lesere, deres dager i kjedsomhet er over.

Takk.