Søndagsdeprimert positivisme

Jeg har egentlig aldri vært spesielt glad i søndager. Faktisk liker jeg dem ikke i det hele tatt, og dette er, har jeg skjønt, stikk i strid med de flestes oppfattelse av søndagen. Der andre synes det er deilig at det er stille og avslappet, synes jeg det er kjedelig og trist. Slik har det i grunnen alltid vært - jeg kan huske min barndoms søndager som drepende kjedelige, med lange bilturer til slektninger (middag hos farmor i Rakkestad klokken 13), stengte forretninger (man har jo så mye å kjøpe som barn) og titalls håpefulle men akk, så nedslående oppringningsforsøk til venner som også hadde en farmor eller tante å besøke denne dagen og som derfor ikke kunne være sammen med meg. Nå var jeg muligens et nevrotisk barn, men spesielt mye bedre ble det jo ikke av å gå på veggen av kjedsomhet! Da jeg ble eldre fant min enda mer nevrotiske bestevenn og jeg på et navn på syndromet, for han hadde det selvsagt også, nemlig "søndagsdepresjon". Denne spesielle depresjonen kom jo ikke bare på søndager, neida, det hadde blitt for enkelt. Alle "første et-eller-annet dag" var utbregede søndagsdepresjonsdager, og den verste av dem alle sammen var selvfølgelig første nyttårsdag. Snakk om motbydelig søndag! Jeg husker en første nyttårsdag spesielt godt, da min venn og jeg kjørte rundt i tussmørket etter å ha sovet for lenge etter en altfor lite kjedelig nyttårsaften. Vi endte opp på Solli veikro, et svært lite sjarmerende trailerstoppested ved E6 nær Sarpsborg, for hva kunne vel passe bedre enn å være litt deprimert på en veikro på en søndag? Vi syntes inderlig synd på oss selv, bestilte oss en pinnekjøttmiddag, og når alt kom til alt hadde vi det egentlig ganske bra oppe i all elendigheten.

Uansett. Idag er det søndag, og for å holde mot og humør oppe har familien vært på søndagstur. Jada, jeg skrev her for noen innlegg siden at jeg ikke er spesielt glad i fysisk aktivitet, og kombinert med søndager skulle en tro at resultatet var bare sutring. Men når man først kommer seg ut i marka (en setning jeg i ettertid aldri kommer til å vedkjenne meg) er det egentlig ganske greit, med treåringen virrende rundt bena, hatten på hodet og kona noen meter foran. Hun er mye mer sporty og positiv enn meg, og godt er det iblant.

Vi gikk et lite stykke innover, og etterhvert sniffet hun seg frem til en egnet rasteplass, hun er nemlig gammel speider, og etter litt rekognisering og plukking av noe tørt kvistmateriale dro hun frem et par kubber ved fra sekken sin. Og tror du ikke hun til alt overmål klarte å bygge seg et lite bål også? Svært imponerende, og et mesterstykke jeg med stor overbevisning kan hevde aldri å kunne klart dersom jeg hadde blitt forlatt der oppe i lyngen. Nå var jeg selvfølgelig litt i tvil om bålet kom til å holde, positiv som jeg er, men bålet holdt, og pølser, brød, ketchup og brus ble tryllet ut av sekken og mette ble vi alle sammen. Sjokolade og kaffe hadde hun også greid å pakke med seg uten at mitt årvåkne blikk hadde klart å fange det opp, og i det hele tatt hygget vi oss ganske så mye, altså midt oppe søndagsdepresjonen.

Har dette blogginnlegget noen moral, spør du deg sikkert. Ja, bevares! Selv søndagsdepresjon kan kureres med god mat og hyggelig selskap. Hvis ikke dette hjelper prøver jeg alltid med alkohol.

Og idet drinken min nå er tømt avslutter jeg for idag, og går ned i første etasje til de ventende elgkarbonader i brun saus, og tenker at nå er dagen heldigvis snart over. God søndag!