Hvordan setter man spor for evigheten?

Hva er vel sommeren, om ikke et kompromissløst bilde på tidens gang? Vi sitter i våre hager med jordbær mellom tennene, mette av sol eller lengtende til sol alt ettersom hvor man befinner seg i verden, vi leser lange bøker med minimalt innhold for virkelig å få avkobling, helt uten øye for at det er påkobling de fleste av oss egentlig trenger. Ferien er likesom nettopp begynt, og man har akkurat senket skuldrene idet bjerken plutselig er gul. Og vips! Så er det jul.

Dyp er det forgangnes brønn, skriver Thomas Mann. Må man ikke kalle den uutgrunnelig? Uansett hvor langt ned man dykker i historien kommer man aldri til begynnelsen, for ved hvert tilsynelatende endepunkt speider man nedover i nok et uendelig dyp, fylt av liv og historier. Og man kan saktens undre seg om det føltes slik den gangen også, i det forgagne, at sommeren var kort og at livet gikk fort?

Man forsøker kanskje å ikke tenke så mye over tidens gang, der man nyter sine jordbær og sine husmorromaner og med sine tre ukers tilmålte ferier som helst skal vare i en liten evighet. Lev i nuet! Grip dagen! Mantraene kastes mot oss fra ukeblader og fra sosiale medier, og selv om vi vet at lykken ligger i øyeblikket, sniker fremtiden seg på oss bakfra og vi blir oss bevisst tungsinnet over at solen snur allerede ved midtsommer. Winter is coming. Så leser vi videre.

Ingenting varer evig. Men noe varer lengre enn annet. Byer for eksempel, byer har nærmest evig liv sammenlignet med den lille tiden vi mennesker oppholder oss i dem, og selv om et hus eller en bydel eller en hel by skulle gå opp i brann, lever byen fremdeles videre med nye hus og med nye mennesker. Ta Gamlebyen, for eksempel, de fleste av de gamle husene i Gamlebyen er ikke stort eldre enn 200 år, mens Gamlebyen selv snart feirer sine 450. En gang lå torvet i Gamlebyen et helt annet sted, gatene vi spaserer i idag fantes ikke, og den fremtiden man tenkte seg og bekymret seg over den gangen, i Gamlebyen for lenge siden, ble aldri noe av. Og plutselig var ikke Gamlebyen engang den virkelige byen, plutselig en dag befant byen seg på den andre siden av elven og kom aldri tilbake.

Byutvikling kaller man det, når gater flyttes, gårder eller bydeler går opp i brann eller når gamle hus rives for å vike plass for noe nytt. Byutvikling er vårt ubehjelpelige forsøk på å lede tidens gang i den retningen vi vil i de få minuttene vi er tilstede i en bys uendelighet, i et nesten forgjeves håp om å utgjøre en forskjell. Kikker vi ned i det forgangnes brønn, viser den oss at det ikke er lett. Uendelighetens flyktighet bærer bud om branner, kriger og uforutsette hendelser som griper inn i byens liv og endrer retningen for en stakket stund inntil en ny tid igjen melder sin ankomst. Og den nye tiden er alltid moderne. Den nye tiden er alltid nå.

Dersom aktiv byutvikling i et langt perspektiv skal ha noe for seg, ja dersom man virkelig skal klare å utgjøre noen forskjell om enn i en liten del av byens evige liv, kan ikke hver generasjon være seg selv nok. Hver generasjon må smake på den korte sommeren og vite at tiden vi har er begrenset. Vi må ta fremtidige generasjoner til hjelp i byens utvikling, på samme måte som vi må hjelpe generasjonene før oss. Byutvikling må handle om noe mer enn bare noen generasjoner, dersom det virkelig skal nytte. For tidens gang klarer seg utmerket alene.

For hundre år siden så byen annerledes ut enn den gjør idag. Ikke bare byen, nei hele livet så annerledes ut. Det som har skjedd de siste hundre årene, etter to verdenskriger og med en teknologisk utvikling man ikke kjenner rekkevidden av, gjør at vi ikke lenger er i stand til å se for oss det livet som ble levet i Fredrikstad i 1914.

I 1924 stod hovedbiblioteket ferdig på Cicignon. Bygget, som i snart 100 år har vært byens stolthet, tjener avslutningsvis som et godt eksempel, for byggingen av det som fremdeles er et signalbygg må sees i et byutviklingsperspektiv. Hvem hadde i 1924 klart å se for seg livet til en bibliotekbruker i 2024? Hundre år senere er også bygget rent bibliotekfaglig dømt til døden. Men hvor langt frem klarer man å se idag, med tanke på byens og bibliotekets behov om hundre år?

Spurt på en annen måte: Hvor mange utdaterte og gamle hovedbibliotek skal byen ha i fremtiden? Hvis svaret er at vi ikke vet, må vi løse utfordringene der de er. Oppskriften er enkel: Vi må endre for å bevare. Vi må forsterke og forbedre. Og om vi er heldige blir det kanskje igjen noen spor etter oss til slutt.

Nyt jordbærene og ha en god lørdag.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 12. juli 2014. Illustrasjon: Camilla Billett

–Bør telle publikum under Tall Ships' Races

Tall Ships’ Races besøkstall for 2005 er et stadig tilbakevendende tema i diskusjonen om hvorvidt det er en god idé for lavinntektskommuner som Fredrikstad nærmest å fullfinansiere lignende arrangementer for fremtiden. Det er derfor tilsynelatende uforståelig at man ved første mulighet velger å belage seg på den samme usikre fremgangsmåten for telling, til tross for at Østfoldforskning fremholder at man relativt enkelt kan fremskaffe nøyaktige tall mens arrangementet står på. Tellingen kunne fastslå en gang for alle hva et slikt arrangement egentlig betyr for byen, og det er grunn til å stille seg spørsmålet om hvorfor man ikke er interessert i å få korrekte tall når disse er innen rekkevidde.

Fredrikstad kommune bruker betydelige ressurser på Tall Ships’ Races, både i form av rene arrangementsutgifter og ved kulturseksjonens flerårige engasjement i planlegning og administrasjon av prosjektet. Byens innbyggere, som betaler gildet, bør vises såpass respekt at arrangørene tar seg bryet med å finne ut hvor mange som faktisk møtte opp.

Trykket som replikk i Fredriksstad Blad, 11. juli 2014. 

På ryggen i det søndre Sverige

Jeg har alltid fulgt den gode Knut Borges oppfordring fra Reiseradioen om å slå et slag for ryggsvømmerne. Hvor er vel livet bedre enn der ute i havet, flytende på ryggen i fullstendig avslappethet og endelig på lag med tyngdekraften? I ferien befatter jeg meg derfor ikke med adspredende ballspill eller plagsomme mosjonsturer i omegnen. Jeg oppdaterer meg sjelden på fagområder jeg fra før kjenner dårlig til, og det er med mildt rødmende skam å melde knapt så jeg leser en avis. Likevel vil jeg, av mitt hjertes skjære godhet, for en liten stund trede opp av fluktstolen for å gi noen ganske få tips til ryggsvømmende nordmenn i Skåne.

Tips I – Skanör. Befinner man seg i Skåne er man nesten i Danmark, og ligger man riktig vei i havet utenfor Skanör er det nesten så man kan skimte kysten av Danmark ute i horisonten. Dansk kulturlandskap og svenskenes utmerkede sans for kundeservice er en herlig kombinasjon, og i Skanör kan man velte seg i sanddyner og bølgeskvulp vel så godt som hos våre naboer i syd. Prikken man kan skimte langt der ute på bildet min for anledningen ryggsvømmende madame.

Tips II – Lomma. Meget nærmere Lund og Malmö er stranden i Lomma, og med den malmöske skyline mot den tettbefolkede stranden kan man nesten forestille seg et skånsk lite Coney Island, dog uten circustivoli og brautende amerikanerinner. Ønsker man å kombinere by og land er Lomma-bukten et utmerket alternativ. Men inte blev vi av med lukten, som det synges i drikkevisen.

Tips III – Stadsparken i Lund. Erfaringsmessig kan man ikke ligge på ryggen hele dagen, og befinner man seg i tørr og relativt oppegående tilstand i nærheten av Lund kan man uten fare for stor mosjonsfaktor spille en omgang eller to med pétanque, eller boule som de lokale borgerne feilaktig liker å omtale spillet. Rett i nærheten finner man også en trivelig liten café, hvis kelnere velvillig bistår med å fremskaffe både øl og smørbrød. For husk, det er ferie og man skal endelig ikke overanstrenge seg.

En vänlig grönskas rika dräkt

Om du som jeg befinner deg i den skånske byen Lund en julidag med passe deilig vær og i tillegg inklinerer mot havehold, bør du la turen gå innom botaniska trädgården. Å si at den ligger som en oase midt i byen ville være en vag overdrivelse, for selve Lund er en oase i det skånske landskapet, en slags dansk-engelsk enklave omgitt av Sverige, men likevel er det en oase den botaniske haven virkelig er. En tur innenfor gjerdene, og alt annet ligger rent tankemessig på utsiden.

Jeg aner ikke hva de heter, alle små blomstene, men i botaniska trädgården i Lund som i botaniske haver i alminnelighet har man fordelen av å kunne lese navnene på små skilt i forkant av beplantningen. Man både har ferie og lærer navn på plantene. Et barns drøm, der altså.

Slik som denne: «Pil.» Denne pilen har stått der i ganske mange år, men dessverre var den uheldig og mistet kronen sin i orkanen i 1999. Likevel kjemper den på, og selv om det ikke fremkommer har den skaffet seg en ny. Krone altså.

Når man er lei av plantenes hemmelige, men relativt stillestående liv, kan man slå seg ned ved denne dammen. Her er det nemlig en café, og i selskap med en kaffe og en bedre bakelse kan man nyte synet av et velordnet villmarksliv for en stakket stund. Før livet atter tar deg med utenfor gjerdet.

Vår fedrene by

Hvor Glommen har suset fra sagaens gry, skrev Arne Svendsen i sin patriotiske Fredrikstad-sang til byjubileet i 1917. At tidens store revykonge med dette gav et ærbødig nikk oppover elven til selve opprinnelsen kan det ikke være mye tvil om, og han hadde da også sin grunn: Det var ved Sarpsborg at det hele for vår del begynte. Men kan historien om de to byer som egentlig er én noengang slutte?

Fredrikstads historie begynte i 1016, da byen Borg ble grunnlagt et stykke oppe i elven av ingen ringere enn Norges evige konge Olav Haraldsson. Der lå den i et halvt årtusen, inntil byens borgere en dag så seg mektig lei av svenskenes utidige plyndring og nedbrenning av byen, og søkte danskekongens velsignelse til å flytte. Så ble gitt, og 12. september 1567 flyttet Sarpsborg med byprivilegier, mann og mus ned til Glommens munning. Og der har den ligget siden.

Byen ved Glommen kalte seg også Sarpsborg, men tok etterhvert istedet navn etter kongen som ratifiserte flyttingen. Og dette er viktig: Sarpsborg er fra dette tidspunkt Fredrikstad. Fredrikstad er Sarpsborg. At tingenes iboende elendighet understreket saken ved å la restene av gamle Sarpsborg forsvinne ned i fossen i 1702, skal man kanskje ikke gjøre et for stort nummer ut av. Forvirringen oppstod imidlertid når bosettingen oppe ved Gleng utover 1800-tallet igjen vokste seg så stor at den søkte om byprivilegier. Et historieløst Storting fattet i 1839 et skjebnesvangert vedtak: Privilegiene innvilges og byen kalles Sarpsborg. Sarpsborg, som i 1567 lå ved Glommen, fantes nå altså to steder, og ble på samme tid både far og lillebror til seg selv. Ikke så underlig at det oppstod en identitetsforstyrrelse.

Siden den gang har de to byene rivalisert og småkjeklet som bare søsken kan, og kranglet om alt fra fotball til lokalisering, togtraséer, tilknytning til hovedveier og skattekroner. Bypatriotisme er viktig for utvikling av identitet, og rivalisering mellom søsken og byer i sin alminnelighet er naturlig. Men i en tid der regioner blir stadig viktigere og konkurransen om tilflytting hardere, er det på tide å tenke annerledes: Sarpsborg og Fredrikstad må sammen gjøre seg sterke og ta posisjonen som den viktigste regionen i Oslofjord-området. Lokaliseringspørsmål av relevans er nemlig ikke lenger Rolvsøy eller Grålum, det er Sarpsborg/Fredrikstad eller Vestfold og Akershus.

Sarpsborg/Fredrikstad har som region mye å tilby næringslivet. Tilknytning til E6, som brukes som forklaring på at Fredrikstad sakker akterut i næringspolitikken, finnes allerede i Sarpsborg. Om en bedrift med behov for slik tilknytning kan ligge ved E6 i Sarpsborg, samtidig som dens ansatte er bosatt i en av byene og bruker penger i hele regionen, er dette bra for alle. Problemet oppstår når et kunstig skille for økonomi og skattekroner skaper konkurranse der man burde ha samarbeid. Borg Havn er et tilsvarende eksempel, og dertil kommer byenes store ledige arealer, hovedstadsnærheten og ikke minst utviklingen av kompetanseklynger som Øra Industripark, som i seg selv bidrar til å tiltrekke seg et næringsliv som ønsker gode bomiljøer for sine ansatte.

På toppen kommer byutviklingsområdene på Værste, det store potensialet ved Paddekummen med drømmen om elvemetro fra Sarpsfossen til havgapet, en deilig skjærgård å tilbringe fritiden, og i det hele tatt to blomstrende byer med alle muligheter til fredelig sameksistens med hvert sitt urbane sentrum. Den kritiske suksessfaktoren er evne til samarbeid, vilje til å lykkes og ikke minst raushet rettet mot hverandres byer. Kort sagt kan min partikollega Truls Velgaard trygt siteres fra en konferanse nylig: Det som er bra for Sarpsborg er bra for Fredrikstad.

La sirkelen skapt av den historiske runddansen til søskenbyene komme til ende i en ny og felles Borg kommune, slik at vi sammen kan løfte regionen og bli et sterkt urbant sentrum folk fra alle kanter vil være en del av. Søskenrivaliseringen bør ikke lenger legge føringer for byutviklingen. Den kan vi la ligge igjen på fotballbanen.

Trykket som kronikk i Fredriksstad Blad, 25. juni 2014.

Kongene av Kongsten Haveby

Journalist og Fredrikstad Kings-spiller Are Bye og meg selv foreviget før kampstart.  
Foto: Morten Marius M. M. Apenes.

De små sportsopplevelsene viser seg ofte å være de største. Ihvertfall gjelder det for meg, som har mine beste idrettsgleder på croquetbanen iført stråhatt og tversoversløyfe og i selskap med en håndfull likesinnede, og som syntes fotballkampene var best på gamle Fredrikstad Stadion da FFK spilte i tredje divisjon. Ikke at jeg noengang har vært direkte fotballinteressert, min far mente alltid at jeg fulgte mer med på hvor pølsemannen befant seg på tribunene enn på fotballen, men selve opplevelsen rundt blir større om omgivelsene er mindre, og det er lettere å være engasjert. Bare det at det finnes en pølsemann løfter tross alt enhver idrettssituasjon. Derfor hadde jeg et aldri så lite idrettsmomentum da Fredrikstad Kings møtte Olavs Menn i det som var et veritabelt nabobyderby på en fotballbane knappe 30 meter fra der jeg bor tidligere idag. Pølsesalget var riktignok begrenset til en bod, men siden amerikansk fotball er en tanke smalere her til lands enn sin beskjedne europeiske navnebror var det likevel en spesiell stemning blant dem som hadde møtt opp, og som forholdene tatt i betraktning var mange flere enn jeg på forhånd hadde tenkt. I fluktstoler og med bikkjer, koner ektefeller og døtre på slep heiet publikum frem favorittlagene sine, tyggende på pølser og vafler og i vennskapelig overbærenhet overfor sine nabomenn i tversoversløyfer, som fordi amerikansk fotball er bort imot umulig å forstå seg på ikke var helt oppdatert på reglene. Kampen endte 28-6 til Olavs Menn, men spør meg ikke hvorfor. På den annen side er det da heller ikke poenget.

Prosjekt Dialekt

Min mormor, som bodde i Fredrikstad i nært opptil hele sitt liv og hvis mor også var fra byen, lærte seg dessverre aldri å snakke helt korrekt. Dette til tross for at hun det meste av tiden bodde i gode arbeiderstrøk. –Adjø, sa min mormor til meg, helt uvitende om at man ikke skulle si adjø i datidens arbeider- eller middelklasse, men uttrykke seg i langt mer folkelige vendinger. Hun sa gummistøvler istedenfor pælær, boken istedenfor boka, omforlatelse istedenfor ynnskyld (sic!) og syv i stedet for sju, og det var ikke før i voksen alder jeg forstod at hun ikke bare gikk på akkord med seg selv og sin egen plass i samfunnet, men sågar overførte denne ulykksaligheten til generasjonene etter seg og antagelig er skyld i at jeg nå, mer enn 60 år senere, heller ikke snakker korrekt.

Situasjonen er heldigvis en annen for den oppvoksende generasjon, ikke minst takket være den store dialektiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land og kanskje i særdeleshet byen Fredrikstad. Nå skal det nemlig være slutt på at Fredrikstad-folk ikke snakker slik Fredrikstad-folk skal snakke, og man har endelig satt seg fore å rette opp en språkutvikling som lenge har gått i uønsket retning. Byens ledende avis kommer tidvis ut på vaskeekte Fredrikstaddialekt, til tross for dialekt ikke er et skriftspråk og vi fra før har to skriftspråk stadig flere har problemer med å mestre. På fjernsynet sendes tåredryppende programmer om folk som har vært så uheldig å få vannet ut dialekten sin.

I det hele tatt, vi skal tilbake til opprinnelsen. Men hvor langt tilbake må vi? Jeg kjente få mennesker i min oppvekst som snakket korrekt Fredrikstad-dialekt. Jeg kjente ingen som brukte ordet pælær, men jeg kjente en gammel mann som sa kakeskive når han mente brødskive og en dame som sa ista når hun mente etterpå. Jeg skjønner ikke annet enn at dette bare fører til forvirring og elendighet, men i likhetens navn må man tross alt være villig til å forsøke.

Det er nemlig likhet det egentlig handler om, og dialektprosjektet er i så henseende ikke akkurat nytt. I de glade 1970-årene stod tvert imot denne slags prosjekter høyt i kurs i de sosialistiske kretser, der idealet selv for ungdom oppvokst på Oslos beste vestkant var å snakke som ekte arbeidere. På denne måten ville man oppnå den nødvendige kredibilitet for å styrke samholdet i arbeiderklassen, og man ville kaste av seg det åk som en fortid i overklassen tross alt må sies å være i norsk moderne tid. I Norge skal det ikke være forskjell på Jørgen hattemaker og kong Salomo, og dessuten heter det heretter bare Salomo. Etternavn er i likhet med riksmål et uttrykk for dekadanse, og noe vi bestreber oss på å la ligge hjemme.

Tilbake til opprinnelsen. Jeg som ikke behersker korrekt Fredrikstad-dialekt er alltid usikker på hvor langt tilbake man skal gå for å finne den ekte dialekten. En liten gutt jeg hørte tidligere i dag, bosatt på Kongsten og således forpliktet til å snakke korrekt Fredrikstad-dialekt, ropte til sin mor. –Jeg tråkket i vann, ropte han, og han mente det ikke stakkars, han visste jo ikke at et-endelser er fy-fy når det kommer til dialekter. Han hadde sikkert bare hørt det gjennom høytlesning av feil slags skjønnlitteratur, bøker av den sorten som bruker konservativt bokmål og som egentlig ikke gavner Fredrikstad-dialektens utvikling. Snakk dialekt, skriv nynorsk, heter det. Da sier den nevnte gutten i fremtiden i hvert fall ikke tråkkET, selv om han i stedet kanskje kan komme i skade for å si vatten.

Konservativt bokmål er altså en kilde til problemet, og hjelper oss litt på vei for å anslå hvor langt tilbake man skal gå. Bokmål kommer som vi alle vet fra dansk, og dansk er ikke mye å stå etter om man ikke er riksmålsmann og per definisjon både bakstreversk og flau over dialekten sin. Har vi kommet til dansketiden har vi altså gått for langt. Svensketiden derimot, kan være nærmere sannheten. Tett på grensen som Fredrikstad ligger er det umulig å ikke la seg påvirke av naboene, og mye tyder også på at haldenserne, som er nærmere det svenske språket, er enda hardere angrepet av dette fenomenet.

Oppsummeringsvis er det altså i utgangspunktet negativt å la seg påvirke av dansk, mens det er mer plausibelt å ta etter svenskene. At det ene skal være mer genuint enn det andre, kan være vanskelig å forstå. Det samme gjelder de uskrevne regler for når man snakker om naturlig utvikling kontra en villet forfining av egen dialekt. Dette skal man ikke ta så tungt. Det viktigste er å følge strømmen og gå i takt.

God lørdag!

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 14. juni 2014. Illustrasjon: Nina Klausen