Alt kan gjøres vanskelig

Man blir ledd av fordi man snakker om Internett.
"Å gå inn på Internett" sier man og blir ledd litt av for det er jo ikke et sted å gå inn, Internett er rundt oss hele tiden og man kan bare se på mobiltelefonen så er man der.
Inntil man kommer til utlandet, da skjønner man at det er noe i det, når det koster tusenvis å se på mobiltelefonen og når man har vært innom en Vodafone-butikk fire ganger i løpet av 13 dager for å ordne mobilt bredbånd så man kan få wifi i feriehuset sitt. Når to mennesker som jobber i en Vodafone-butikk og som heter Anibal og Zulaika har ringt etter hjelp, sendt sms, ordnet simkort og pratet på spansk i mange minutter og man har stått i kø, fire ganger. Da skjønner man litt mer av Internettets mystikk. Internett er ikke bare bare, skjønner man da.
Du vet ikke hva du har før du ikke har det.

Når det er best

At borte er bra og at hjemme er best
det tenker jeg sjelden på når jeg er borte.
Hjemme er der jeg er, som regel slapper jeg av
hvor som helst bare jeg kan være meg selv.
Men når jeg ligger på min egen sofa,
i mitt eget hus og har skotskrutete slåbrokk
og tøfler og leser i Min kamps femte bok,
da er hjemme aller best. Først da.

Folksjälen

Dette er historien om en svensk familie på Gran Canaria og en panfløytespillende indianer på et lite torv. -Pappa, vi vil se på indianen, sier de to barna, et stykke unna. Mor sier ja, for det er varmt og det er folk overalt og hun er lei av å gå og hvem vil vel ikke se på en indianer når de er på reise. Men far, som er familiens fornuftige og som alltid tenker et godt stykke frem, han rister på hodet. -Nej, vi ser bra här. Annars måste vi ge pengar.

Og slik unngår man unødvendige utgifter når man hygger seg på ferie.

Livet på Kanariøyene

Tiden går fort i godt selskap, og nå er det allerede en uke siden flyet vårt landet og vår ferie i varmen begynte. Jeg lengter foreløpig ikke hjem; varme morgenstunder med kaffe og sol, deilige dager på stranden eller flanerende på strandpromenadene eller avslappet henslengt på en café, og utemiddager på terassen har alt sammen gjort sitt til at Gran Canaria er et sted jeg gjerne vil bli. Særlig i februar. Helst til våren kommer. Jeg byr gjerne på noen eksempler i bildeform, siden det er fredags kveld og vi er i så godt humør:

Den beste paellaen jeg hittil har smakt, ble inntatt igår, nesten samtidig som bystyret ble satt hjemme i Fredrikstad. Det var varmt, det var sol og maten smakte helt utmerket. Siden vi spiste friterte kongereker og brød med aioli først og jeg falt fro fristelsen til å ta en i mektigste laget sjokoladekake etterpå, ble det er deilig treretters, som sammen med alt ved siden av utmattet meg fullstendig. Som en operasanger jeg engang kjente sa da han skulle bestille hvalbiff på Restaurant Major-Stuen: "Jeg vil ha noe så jeg blir skikkelig mett og kvalm". Der var jeg igår, og det var aldeles nydelig. Bystyret seilte sin egen sjø og klarte seg etter hva jeg fikk med meg på Twitter helt utmerket.

Onsdag tok vi en tur til Kanariøyenes hovedstad, Las Palmas de Gran Canaria, en by omtrent på størrelse med Oslo. Der handlet vi i et varemagasin, El Corte Ingles, hvor connaisseurer av alle slag kan fryde seg blant gourmetmat, klær og luksusartikler. Bildet er fra gourmetmatdelen, og 90% av utvalget man kan se er foie gras. Jeg elsker foie gras, og vi kjøpte selvsagt med oss et lite knippe. I tillegg fikk familiens luksusdyr (gjett hvem) også kjøpt med et rødt kashmirskjerf, for det er da fremdeles vinter der hjemme og selskapslivet går sin gang, samt et par vår- og høsthansker.

Etter en ny dag med sol og varme tok vi et avbrekk i Palmitos Park, en zoologisk oase mellom de tørre fjellene litt innover i landet. Skyggefulle spaserstier ledet oss rundt en slags dyrepark, med fantastisk utsikt over området og som etter besøk til krokodiller, surikatter og alle slags fugler kulminerte i et delfinshow. Fire millioner liter vann og fem imponerende delfiner.

Samt en fornøyd familie som nå tar helg. Enda en uke igjen!

Ironisk distansert fra snø og kulde

Trygt plassert på europeiske pensjonisters svar på Florida, eller kanskje heller Karibien, sender jeg noen tanker hjem. Det er klart, når man flanerer strandpromenaden til en liten havneby og tilfeldigvis passerer en svensk avis hvis overskrift er "Ekstremkylan lammar Sverige", da vet man ihvertfall at februar var et bra tidspunkt å forlate Norden. Når det er sagt, vi er langt fra de eneste som tenkte den tanken. Går man inn i den lille lokale Spar-butikken i området vi bor og det er noen andre der, kan man anta at vedkommende er norsk. Nordmenn har tydligvis fått nok penger og nok av kulden, nå er det 20 grader pluss og ettermiddagsdrinker i solen som gjelder. Jeg kan nevne at jeg var innom en mobiltelefonforretning tidligere for å skaffe Internett til huset, og mannen som snakket spansk med ekspeditøren der inne gjorde det med nordnorsk aksent. Jeg kunne fortsette med eksempler, men velger å la bildet under tale for seg selv.

Jada. Men gjør det noe om det er fullt av nordmenn her? Nei, bevares. Folk er høflige og blide og det virker som om varmen gjør sitt til at alle er på sitt lykkeligste, ihvertfall midt på dagen når vi treffer dem. På kvelden holder vi oss for oss selv, i et sjarmerende og stille boligstrøk. Og når det gjelder valg av feriested, vel. -Med litt ironisk distanse kan man hygge seg overalt, sier stipendiaten, og har i grunnen rett i det. Derfor kjøpte jeg meg et par hvite solbriller og lot det stå til - jeg er tross alt i Syden.

Så med en bitteliten smule ironisk distanse nyter vi altså livet her nede, i deilig varme og med parasol på stranden, stråhatt og cubanske cigarer, med Margaritas i strandbaren og kontinantale drikkevaner hjemme på terassen, og hilser hjem til alle der hjemme i Norge. Vi er tidsnok tilbake i virkeligheten. Nå nyter vi drømmen!

Country Club

På vei ned fra feriehuset til butikken går jeg forbi en bygning som skiller seg fra de andre husene i boligområdet. Den er stor og lang og har vært staselig en gang, men nå er den i dårlig stand og står åpenbart tom. Et skilt på utsiden slår fast at dette er en "Country Club". Det må ha vært lenge siden, og siden en ny og moderne golfbane med et tilhørende leilighetskompleks er blitt bygget 50 meter lenger nede, tviler jeg på at det noengang gjenåpnes en Country Club i det store huset. Men jeg tenker på det hver gang jeg går forbi, på hvor fint det ville være å kjøpe det og åpne en club og ha en cocktailbar der og bare nyte de varme kveldene.

Vår mann på Kanariøyene

Jeg har vært i tvil om jeg skulle ta med meg en laptop nedover til det varme utland, og lenge helte jeg mot å la den være hjemme. Men så tenkte jeg, har jeg ikke en moralsk forpliktelse til å rapportere om varmere dager og alt man kan oppleve på en kanariøy? Jo, tenkte jeg, jovisst er dét min moralske plikt. Akkurat som at jeg ville likt å lese om en annens livsnyters reise til Paris, vil sikkert mine lesere sette pris på å lese om en paraplydrinker, cigarer og svømmebasseng mens gradestokken stadig blir mer blå.

Så nå kan man bare glede seg.

Antall hele dager til jeg drar: Én.