Ironisk distansert fra snø og kulde

Trygt plassert på europeiske pensjonisters svar på Florida, eller kanskje heller Karibien, sender jeg noen tanker hjem. Det er klart, når man flanerer strandpromenaden til en liten havneby og tilfeldigvis passerer en svensk avis hvis overskrift er "Ekstremkylan lammar Sverige", da vet man ihvertfall at februar var et bra tidspunkt å forlate Norden. Når det er sagt, vi er langt fra de eneste som tenkte den tanken. Går man inn i den lille lokale Spar-butikken i området vi bor og det er noen andre der, kan man anta at vedkommende er norsk. Nordmenn har tydligvis fått nok penger og nok av kulden, nå er det 20 grader pluss og ettermiddagsdrinker i solen som gjelder. Jeg kan nevne at jeg var innom en mobiltelefonforretning tidligere for å skaffe Internett til huset, og mannen som snakket spansk med ekspeditøren der inne gjorde det med nordnorsk aksent. Jeg kunne fortsette med eksempler, men velger å la bildet under tale for seg selv.

Jada. Men gjør det noe om det er fullt av nordmenn her? Nei, bevares. Folk er høflige og blide og det virker som om varmen gjør sitt til at alle er på sitt lykkeligste, ihvertfall midt på dagen når vi treffer dem. På kvelden holder vi oss for oss selv, i et sjarmerende og stille boligstrøk. Og når det gjelder valg av feriested, vel. -Med litt ironisk distanse kan man hygge seg overalt, sier stipendiaten, og har i grunnen rett i det. Derfor kjøpte jeg meg et par hvite solbriller og lot det stå til - jeg er tross alt i Syden.

Så med en bitteliten smule ironisk distanse nyter vi altså livet her nede, i deilig varme og med parasol på stranden, stråhatt og cubanske cigarer, med Margaritas i strandbaren og kontinantale drikkevaner hjemme på terassen, og hilser hjem til alle der hjemme i Norge. Vi er tidsnok tilbake i virkeligheten. Nå nyter vi drømmen!