Den mørke, tunge tiden.

Nå er det en liten stund siden mitt siste innlegg, og det er i grunnen bare sløvt. Jeg har riktignok vært "under the weather", som de sier på kontinentet, for jeg har for alvor begynt å merke at den grusomme vinteren kommer over oss. Bakteriene er allerede bak murene, og de har ikke tenkt til å gi seg før ut i april, kan jeg tenke meg. Og da kommer snart sommerforkjølelsen. Vel, nok av det. Jeg skulle snakke om at det var slapt å ikke skrive blogginnlegg. Jeg skylder litt på inspirasjon også, men det er visst ikke lov. Min gode journalistvenninne/bloggrådgiver sier at det hele dreier som om hardt arbeid og disiplin, og at inspirasjon er for pyser. Dette liker mitt katolskvennlige sinn, med sans for regler og rutiner. Det er jo nemlig litt soveputefilosofi å gå rundt å vente på inspirasjon hele tiden! Inspirasjon kommer egentlig aldri, derfor hadde jeg bloggpause på halvannet år. Litt upraktisk er det egentlig også, med regler, altså. For jeg er jo ikke bare kotalskvennlig og regeldrevet. Jeg har jo en libertiner i meg også, som ikke bryr seg så mye om regler. Det er han som egentlig er fet. Sålibertineren i meg skriker, for han liker å ligge på sofaen. Hva skal man gjøre?

Skal man tenke litt dagbokblogg (eller heter det bloggdagbok?), som jeg ikke er fremmed for, selv om jeg nok bekymrer meg litt for stilartene her i bloggen min, så vil den kommende uken bestå av endel møter, blant annet nominasjonsmøtet i Fredrikstad Høyre. Det blir et høydepunkt, uansett hvordan det går. Jeg gleder meg til det.

Nå kan jeg ikke skrive mer, for libertineren skal ha kaffe og Storbynatt. Hils!

"There are no American soldiers in Baghdad"

Så er det endelig offisielt, Fredrikstad Høyres nominasjonskomité har lagt frem sin enstemmige innstilling til kommunevalget i 2011, med Rune Grundekjøn på kumulert førsteplass. Synspunktene på dette er mange, har vi lest, og spesielt trekkes det frem at Grundekjøn er et relativt ubeskrevet blad, som kanskje ikke er profilert nok eller samlende nok for dagens Fredrikstad Høyre. Som jeg har skrevet før synes jeg det er svært spesielt av en nominasjonskomité å sette partiets gruppeleder såpass langt nede på listen. Wenstøb foreslås satt på en 18. plass, og har dermed i praksis fått beskjed om at hans bidrag til partiet er uønsket. Dette er på sitt beste eiendommelig, og jeg tror ikke partiet deler komitéens mening. I det hele tatt tror jeg det som skjer i Fredrikstad Høyre nå irriterer og opprører mange, noe som i beste fall fører til at folk engasjerer seg frem mot nominasjonsmøtet, og i verste fall fører til at Høyre mister anledningen til å anvende den nasjonale (og internasjonale) høyrebølgen til å gjøre et godt valg. Fremskrittspartiet ligger per idag an til å tape mandater, og Høyre må altså gjøre det betraktelig bedre enn forrige gang dersom man skal kunne ha håp om å beholde posisjonen. Den nåværende situasjonen er ikke et skritt i riktig retning.

Høyres leder Victoria Gjelstad sier idag til Demokraten at det ikke er noen splittelse i Høyre, og minner dermed mest om den irakiske informasjonsministeren Muhammad Saeed al-Sahhaf, som med kanondrønn i bakgrunnen erklærte at "I triple guarantee you, there are no American soldiers in Baghdad". Gjelstad sier at det ikke finnes noen fløyer eller fraksjoner i Fredrikstad Høyre, og hun mer enn antyder at alle konflikter i Fredrikstad Høyre den senere tiden er medieskapt. Dette er en forunderlig og gjennomsiktig forestilling, og at hun med dette avstedkommer noe særlig mer enn komiske Ali gjorde, har jeg egentlig ingen tro på.

Hvem som nå blir partiets ordførerkandidat blir svært spennende. Grundekjøn har støtte fra Gjelstad, som nok må overbevise nominasjonsmøtet selv om at hun er tilliten verdig. Peter Kuran kommer ikke til å gi seg før siste stemme er talt, og jeg tror ikke at Fredrikstad turnforening kan regne med å få Bengt Morten Wenstøb på heltid før valgresultatet er endelig klart i 2011. Heldigvis.

Nominasjonskomitéen har gjort sitt merkelige valg. Nå er det opp til oss andre.

Si innskild!

Arbeiderpartiets Hadia Tajik kalte igår Fremskrittspartiets Mette Hanekamhaug for nødhjelpsposør, fordi hun som friviliig bøssebærer samlet inn penger for TV-aksjonen, samtidig som partiet hennes er imot u-hjelp. For KrFs Knut Arild Hareide var dette for hardt å fordøye, og han kastet seg inn i debatten til forsvar for den unge stortingsrepresentanten. I tillegg til å anklage Tajik for å komme med "politisk vissvass", vil han nå at hun skal gi Hanekamhaug en unnskyldning. Tajik på sin side mener at dersom det er noen som bør be om unnskyldning her i gården, så er det Fremskrittspartiet, overfor all verdens fattige.

Skolegårdsretorikken til Tina og Bettina er altså kommet til politikken.

Livsnyternes dag er kommet

Idag er dagen for den store TV-aksjonen, og når jeg nevnte i et annet innlegg at offentliggjøringen av skattelistene er et litt rutinepreget mediesirkus, så gjelder det dobbelte for idag. Helt siden den første TV-innsamlingen i 1974 har vi latt oss rive med, hygget oss med kjendiser på fjernsyn -artister og humorister skaper deilig stemning i studio, og kombinert med noen tårevåte innslag fra Afrika blir dette en fullkommen TV-opplevelse. Kaffekosen er sikret, og selv Fremskrittspartiet benytter anledningen til å skaffe seg litt positiv PR, kan vi lese. Og vi er ikke overrasket.

Nå lar vi oss egentlig bare delvis rive med. For akkurat det å gå med bøsser, for eksempel, det gidder ikke de fleste av oss. Hvert eneste år mangler man bøssebærere, og selv om man får oppfordringen sikkert fem ganger i løpet av de siste dagene før den store dagen, skal det visst ikke være mulig å røre oss til tårer før vi faktisk sitter med kaffekoppen i hånden. Når sant skal være sagt så er det tydeligvis ikke så lett å røre oss da heller, for selv om det riktignok blir samlet inn en god del penger gir vi ikke mer enn rundt 35 kroner hver på landsbasis. Er ikke dette litt rart?Er det slik at vi virkelig ikke har mer penger å gi? Jeg vet jo det at det finnes mennesker som ikke er istand til å gi i det hele tatt, men det er tross alt ikke flest av dem. Faktisk er det svært få av dem, med tanke på hvor rike vi sammenlignet med de aller fleste andre er. Før i tiden het det at man som god kristen skulle gi tienden sin. Det blir vel en ca. 50.000 kroner for et gjennomsnittlig ektepar, tenker jeg, hvis man ikke tar litt i. Nå er det ikke mange som kunne tenke seg å gi bort 50.000 kroner til fattige i året, men hva med 25.000? Eller 10.000? 10.000 av en inntekt på 300.000 skulle vel gå bra. Da virker det litt rart med 35 kroner per innbygger til landets største innsamlingsaksjon.

Til sammenligning dro jeg med kone og barn på badeland idag. Jeg elsker nemlig boblebad, og er sjelden så fornøyd som når jeg kan duppe og riste legemet i 35 grader. Bortsett fra når jeg spiser, kanskje. Søndagsdepresjonen behandles med en liten dose pengekjøpt lykke, for uten å dra inn dette med global vannmangel, et voldsomt energibruk som ødelegger klimaet etc, så kan jeg jo bare nevne at vår lille famile betalte 375 kroner for å komme inn. De fleste tar seg litt mat i forbindelse med utflukten også, ihvertfall jeg, og vips er man oppe i 500 kroner på en helt vanlig søndag.

Det kan vi tåle, 500 kroner er ikke mye for å ha det hyggelig. Jeg er nemlig en livsnyter, og jeg tenker meg egentlig sjelden om to ganger når jeg får tilbud fristelser - det være seg god mat, snacks, søtsaker, brus eller alkohol. Eller boblebad. Jeg kjøper meg aviser, bøker, mellommåltider, musikk på iTunes, og bruker generelt altfor mye penger, og ofte bare på impuls.

Dette er min oppfordring til livsnyterne: la oss være like rause med andre som vi er med oss selv idag. Er du som jeg, som synes at 500 kroner er en grei investering for å slippe å kjede seg en søndag? Vel, tenk litt over hva du har råd til å gi idag. Tenk på de enorme summene vi bruker på oss selv, hele tiden, og vei dette opp mot hva du vil gi til mennesker som ikke har noenting.

Forhåpentligvis blir det mer enn 35 kroner.

God søndag!

Posten skal frem

De våte snøfnuggene lander tungt på frakken hans og suger seg inn i det mørke stoffet. Han kjenner at han er kald nå, men det er langt igjen. Vinden pisker snøen mot ansiktet, hvor huden er blitt kjølig og våt og utgjør en skarp kontrast til de peisvarme stuene han sleper seg forbi med den stadig fuktigere bunken sin. Han ser inn. Nei, han må videre, alltid videre. Kasse etter kasse åpnes med frosne fingre og fores med hvert sitt hvite, lille ark. Det har blitt hundrevis nå. Han ser på ett. Snøen faller raskere og dekker papiret, og han må børste for å kunne lese det som står der. "Invitasjon til foredrag i foreningen Gamle Fredrikstad." Han nikker megetsigende og legger den ned i den grønne postkassen, og overser visst fullstendig klistrelappen der det står "NEI til reklame, JA til Biltema".

Han går videre, videre helt til kveldens siste lapp tørker trygt i den lune kassen sin og alt blir varmt og stille. Han kan hvile seg nå.

Knut - alltid i samfunnets tjeneste.

Demokrati og VGTV

Det er trygt og godt å være norsk. Her i landet er det meste ganske forutsigbart, og selv den offentlige debatten går sin vante gang etter klokken. Eller nærmere bestemt tiden på året. Her om dagen ble jo skattelistene lagt ut, og i år som ifjor og året før der igjen ruller debatten på fjernsyn, i radio og i aviser hvorvidt det er en styggedom at man kan sniktitte på naboens ligning eller ikke, eller om superoffentlig innsyn er bra for demokratiet. VG Nett er plutselig blitt demokratiets forkjempere, og slår seg stolt på brystet i beste sendetid fordi de kjemper den lille manns krig for å kunne sjekke hva sjefen tjener. Eller svigerfar, for den saks skyld. Professor William Brochs-Haukedal hevder at skattenysgjerrigheten koster samfunnet millioner i tapt arbeidstid, og Høyre, som aldri svikter, har foreslått at man kunne innføre et system der man måtte legge inn navnet sitt dersom man ville sjekke noen, og at de som ble sjekket fikk en gjenpart. Dette er jo litt krydder i hverdagen, og jeg tror vel at noen hver ville tenkt seg om to ganger før man sjekket kollegaen av ren nysgjerrighet. Og VG Nett kunne fremdeles sove godt om natten, for selv om de kanskje ikke tjente penger på skatteklikk lenger, så var demokratiet sikret.

Forøvrig kan vi i Fredriksstad Blad under samme tema lese at "rikingen" Lars Ole Johansens formue er borte, og VG Nett, i demokratiets tjeneste selvsagt, kan melde om at prinsesse Märtha Louises arv etter kong Olav har lidd samme skjebne. VG Nett har dermed en glimrende anledning til i VGTVs form å vise oss hvordan de to med åndenes hjelp sammen finner igjen pengene sine. Bedre blir det ikke i VG, det kan jeg love deg.

Natta bloggen.

"En amerikansk tragedie"

Den hårde kjerne av mine faste lesere, da tenker jeg bestemt på de ni som leste meg selv da jeg ikke skrev noenting, har helt sikkert fått med seg at jeg er en pasjonert tilhenger av gammel norsk revy, og kanskje i særdeleshet Dag Frøland. Min sønn på tre år kommer nok til å se tilbake på en litt rar barndom, innbiller jeg meg, med Elisabeth Grannemans portrett på sjenken og Frølands parodier og viser rungende ut i stuen ihvertfall ukentlig. Dag Frøland har jo forøvrig skrevet på denne bloggen, en kommentar til den lille kjærlighetserklæringen jeg hadde til Granneman i juli 2009. Blått og Godt er nå altså også foretrukket blant revykjendisene.

Jeg bare nevner det.