Ned på Fredrikshald

For å feire at jeg nylig gikk til anskaffelse av et speilreflekskamera og at Tweeds derfor kun om få år kan gå igjennom en kvalitetsendring hva gjelder egenfotograferte bilder, dro stipendiaten og jeg forleden dag til Halden. Byen, som i disse dager er i ferd med å begynne feiringen av sine første 350 år, er etter min mening Østfolds vakreste. Ihvertfall om man begrenser seg til den eldre bebyggelse, empirebyen og det sydlige Halden, men også området langs innkjøringen forbi Rød Herregård fremstår med et gjennomført kvalitetsmessig uttrykk.

Det var imidlertid ikke bare byen som viste seg som et takknemlig objekt for min nyfunne fotointeresse. På Halden torv ble vi anropt av en for oss ukjent kvinne, som nok må ha antatt vi var for et slags Humans of Halden (sic) å regne, genreriktig kledd i tweed og sixpence som vi var begge to, og med fotografiapparatet klart for hånden. –Vil dere ta et bilde av meg, spurte kvinnen, hvorpå jeg vantro og ikke, noterer jeg meg nå i ettertid, spesielt verdensvant spurte tilbake om hun mente med mitt kamera. Det gjorde hun selvsagt, og hun stilte seg opp ved et utstillingsvindu og lot seg avfotografere. Jeg gjengjelder velvilligheten ved å publisere bildet på Tweeds i den tro at hun ville ønsket en slik løsning.

Fotografering gjør underverker for appetitten, og vi fant raskt å kunne stille den hos Butt's Bistro & Tandori – byens indiske restaurant, et sjarmerende lite sted som ikke stod mye tilbake for hverken byen for øvrig eller dens mystiske kvinner på torvet. Bak den anspråksløse fasaden skjulte det seg et fargesprakende indre som nok kunne vekke hverdagsgleden i den kjedsommeligste haldenser, og som utgjorde rammene for en aldeles utmerket restaurantopplevelse helt blottet for generisk interiør, soltørkede tomater og fullkornbrød.

Glade og fornøyde kjørte vi derfor hjemover mot den gamle by, mettet med inntrykk og inspirert av provinsbylivet i andre hjørner enn vårt eget. Og slik fikk altså fotokameraet sin jomfrureise til det beste av Fredrikshald.

Problematiseringer fra en chaiselongue

Normalt på en søndags formiddag pleier jeg å slå ihjel tiden etter frokost med å slå opp Pinterest og studere ulike bilder av gin. Eller av Paris, de to kategoriene lokker begge frem endorfinene og slår ihjel antydningen til søndagsdepresjon som uten unntak forstyrrer helligdagsidyllen her i provinsen. Men ikke når årets første vårdag avlyses på grunn av sludd, regn og vind og ødelegger alle planer om uteliv og istedrikking på balkongen, drømmene om en sval søndags ettermiddag over de grønne vollverkene eller et adspredende pétanque-spill ved Kongsten forts sletter akkompagnert av den lystige klirringen av en gruppe isbiter i et glass pastis. Hvem finner trøst i et Paris utenfor rekkevidde i en sådan stund?

Riktignok klarer jeg å fremkalle et snev av optimisme ved å kikke litt på utvalget av brilleforretninger i London, siden det er dit påsketuren går i år og jeg alltid har planer om å tilegne meg nye briller når jeg er på reise. Men samtidig skulle jeg også gjerne hatt en paraply. En paraply i heltre jeg kan flanere med, først med den ene hånden og så med den andre hånden, og helst aldri er nødt til å bruke, noe jeg forstår i det jeg tenker det er en umulig tanke, all elendigheten med sludd, regn og vind på utsiden av vinduet tatt i betrakning.

Valgets kval har alltid skremt bort de endorfiner som måtte ha forvillet seg i min retning, og når det gjelder paraplyer versus briller er kampen ubehagelig jevn. I Paris forrige høst, da kampen stod mellom briller, paraply eller en Borsalino-hatt, var tingene enklere, for den egentlige kampen stod om hvilken Borsalino jeg skulle ende opp med, så paraplyen eller brillene hadde i virkeligheten få eller ingen sjanser. Nå står én av dem uungåelig for tur, dersom det ikke skulle dukke opp en uimotståelig slåbrok i størrelse telt et sted på veien mellom meg og de to, helst i det samme mønsteret som min nye nattskjorte. Da sitter jeg virkelig fint i det.