Sangen forplikter

Jeg leste idag morges at operasangeren Anders Vangen er død, 53 år gammel. Jeg møtte ham første gang da han var i Fredrikstad for å spille operetten Orpheus i Underverdenen i 1996, den gang jeg var en ung jypling med sangerambisjoner. Vangen gav meg kompliment for min røde genser, og forklarte meg at det å være sanger forpliktet. Skulle man synge måtte man nemlig ta seg godt ut og føre seg pent, og det nyttet ikke med langt hår eller alminnelige gensere om man skulle drive det til noe. Selv var han den perfekte gentleman, en som regel ulastelig antrukket livsnyter i vest og jakke, med et varmt smil og en buldrende røst. – Jeg vil ha noe så jeg blir skikkelig mett og kvalm, brummet han til en nervøs servitrise på Restaurant Major-Stuen og bestilte seg en stor hvalbiff. Og lo. Elegant utseende, varmt humør og evnen til å nyte livet. Man kunne lære mye av Anders Vangen.

Foto lånt av TA og Arild Hansen.

Sunn ekstravaganse

Alle som kjenner meg vet at jeg flørter med low carb. Og alle som ser meg skjønner at jeg også har et heftig kjærlighetsforhold til high carb. Siden jeg er født helt uten karakterstyrke og evne til å motstå fristelser, må jeg nå og da ta i bruk visse virkemidler for å hjelpe meg selv på (den smale) vei. Luksus pleier å virke, for eksempel er tanken på å drikke Pellegrino langt lystigere enn tanken på å drikke Bonaqua, en tanke som på meg bare virker trist. Min kone synes denne fremgangsmåten er både latterlig og unødvendig dyr, men det virker. Ihvertfall for en begrenset tidsperiode. Middagen idag ble et eksempel på slik sunn ekstravaganse, siden jeg i min gressenkemannssituasjon valgte å innta måltidet på Thai Market, Fredrikstads formodentlig beste spisested, og dét selv om jeg spiste lunchen min på Café Cicignon. Men mat må man jo som kjent ha.

Herved erklæres

Croquet-Clubens andre årlige Sildebord gikk igår av stabelen, samtidig som sesongen for 2013 høytidelig ble åpnet. Og det var virkelig en høytidsstund, selv om Commandantskabet dessverre ikke fant været godt og tjenelig for croquet-spill. For hva er en bedre og mer høytidelig måte for et kommandantskap å hilse sin Club på enn med en klassisk sonett?

Commandantskabets Sonett ved åpningen av Clubens Saison for 2013:

«Vi samlet er ved Sildebordets glede 
med utsikten til mat med øl og drammer. 
Croquet-sesongens åpning fjongt innrammer 
det selskap hvor vi alle er tilstede. 

Vår lov er klar om klesskikk og om sede 
og tidspunktet for spillet den berammer. 
Men været gir oss meget katzenjammer 
så derfor vi med kortspill oss adsprede. 

Vi står her nu, vi tvende commandanter 
i ferd med å ta fatt på sildebordet, 
det taffel som i aften skal oss mette. 

I idrettsfolk i riktige gevanter: 
Velkommen! Nu skal I få føre ordet. 
Slik lyder Commandantskabets Sonette.»

Etter dette kunne det bare gå nedover. Vi spilte kort, drakk og konverserte hele aftenen igjennom. Selve croquet-spillet får vi ta en annen gang.

Vi sammen bygge vil vårt hjem

Slik så det ut da jeg debuterte som 1. mai-taler for et knippe engasjerte borgere ute i Narnteskogen. Det er nesten så jeg ikke stikker meg ut mellom de tynne løvtrærne synes jeg.

Den røde fane truet med å anonymisere meg fullstendig, men jeg kjempet den gode sak og gav meg ikke. – De røde har ikke eiendomsretten til fargen rød, sa jeg. – Men enda viktigere, de røde har ikke eiendomsretten til å tale de svakes sak i kampen mot de sterke. Den eiendomsretten tilhører ingen. Det er en plikt for oss alle. 

Levende Museum Narnte har gravd frem restene av Narnte Teglverk, som nå stikker frem litt her og der ute i skogen langs Glomma. Et fascinerende stykke arbeid er lagt ned for å vise frem historien.