Må man, så må man

Flere ganger om dagen lyder en fanfare i området nærmest Kongsten fort. Det er ikke en spesielt staselig fanfare, den minner mer om den rare lille snutten som blir spilt ombord på Ryanair-fly når de lander "on time", et syntetisk uvesen som varsler om at noe er på ferde.
Det er ikke noe som er på ferde. Det er ingen standspersoner på vei opp Den dekkede vei, det er ingen konge til hest, og det er heller ikke et smakløst bryllup som gjør ære på gjestene etterhvert som de kommer.
Det er en hundeutstilling. Både på de to fotballbanene, på parkerings- plassen av grus rett foran huset vårt og på forterrenget rundt selve fortet, løper mennesker av alle slag, med hunder på slep og i bur eller som selv henger på slep etter en hund.
Midt på gressplenen står et enslig portabelt toalett, av typen man bruker på musikkfestivaler. Det finnes ikke noe diskret ved plasseringen, det står helt alene ute på plassen, og man kan vanskelig se for seg at folk bruker toalettet før det blir ytterst nødvendig. Alle kan se på hundre meters avstand hvem som må besøke det, og jeg skal vedde på at toalettet er et påfunn fra en spøkefugl i sekretariatet som er lei kjedelige utstillinger. Og hver gang noen våger seg ut på plenen foran toalettet, innbiller jeg meg at han trykker på en knapp.
Da lyder fanfaren.