Den vanskelige kampen

Den oppmerksomme leser vet at jeg ikke er så glad i hverdager, og at jeg forsøker å hviske ut grensene mellom dem og helgedagene som best og så ofte jeg kan. Slik var det også igår, da jeg skulle innta middagen min på favoritt-thairestauranten sammen med noen politikervenner. Til min store skuffelse holdt den stengt, den er av uvisse årsaker alltid stengt på mandager kunne nettsiden fortelle, og dermed måtte jeg se langt etter det thailanske kjøkken for en stund og heller lete etter noe annet.

Vi mistet ikke motet av den grunn, i helgen åpnet nemlig et restauranthus her i byen med hele fem nye restauranter, og teorien til oss tre optimister var at et nyåpnet restauranthus nok måtte kunne duge på en helt vanlig mandag. Av de fem restaurantene valgte vi tapasrestauranten. Ikke at de ser forskjellige ut, alle sammen ligner de faktisk på den restauranten vi har vært vant til å gå til i flere år, noen hundre meter lenger nede i gaten. - Hvorfor forandre noe som fungerer, tenkte sikkert den kreative interiørarkitekten, vi smeller opp en kunstig peis til.

Restaurantbesøket var i tillegg ganske stusselig; i menyen, som vel må ha vært ny, siden de åpnet for noen dager siden, var det allerede strøket over flere retter de ikke lenger kunne tilby. Det de ikke hadde strøket over kunne de visst heller ikke levere, for ved minst tre anledninger måtte jeg bli tilbudt en annen rett som erstatning for noe de ikke hadde. Det er lett å gå tomt, sikkert. Kelnere var det imidlertid ingen mangel på, vi hadde faktisk tre forskjellige. Den ene snakket perfekt norsk, den andre snakket en mellomting av norsk og engesk og den tredje snakket utelukkende engelsk, og felles for dem alle var at ingen av dem evnet å servere hverken mat eller drikke i tide, før stipendiaten måtte gå. Han fikk dermed ingen drink før styremøtet sitt, stakkars, men det var kanskje like greit og dessuten skulle han ta igjen senere. 

Kelnerne visste heller ikke at de jobbet på samme bord; en kilde til forvirring for dem, men underholdning for oss andre, vel å merke etter at aperitifen var servert så vi fikk polert kantene litt. Alt dette generte selvsagt ikke kelnerne, som til tross for urent cocktailglass, misting av mat på gulvet, lang tidsbruk og manko i menyen likevel presenterte en høy regning ved slutten av taffelet. Det overrasket da heller ingen, noe skal vel betale for interiørarkitekten.

Nå skal det nevnes at vi er svært omgjengelige typer og humøret var på topp, så etter dette noe selsomme restaurantbesøket gikk vi videre for å prøve lykken andre steder i byen. Det var vellykket, sett fra et trivselsperspektiv, og da stipendiaten returnerte adskillige timer senere endte vi opp i det samme nyåpnede restauranthus, men da på en slags nattklubb. Der samtalte vi med velgerne våre og nøt mandagskvelden etter alle kunstens regler.

Og dermed ble det én hverdag mindre.