Lørdag i Den gamle by

Foto: Anette Stahl
 
Det er ikke ofte jeg brukes til denslags, men sist lørdag hadde jeg gleden av å åpne en kunstutstilling i Gamlebyen. Det var en fornøyelse, omgitt som jeg var av kunst og vakre mennesker og en forfriskning eller to i hånden før lørdagen fortsatte sin hektiske gang. Jeg skulle nemlig også være vertskap når croquet-cluben feiret sin sesongavslutning med et høytidelig taffel senere på kvelden, så her gjaldt det å få åpnet utstillingen etter beste evne og vende tilbake til den i cognac druknede gravlaks som ventet på kjøkkenet. Men jeg fortaper meg i detaljer. Utstillingen bestod i Odd Nerdrums grafikk, og interessant nok var hele første etg. i Atelier Gyllensten & Stahl i Sparebankgården fylt med Nerdrums private samling, mens selve salgsutstillingen var å finne i de nedre gemakker. Vil man reise hjem med en Nerdrum under armen er det altså Gamlebyen som er stedet for tiden, og utstillingen varer en liten stund til, for dem som vil la seg imponere av både kunst og hus.

Og for den nysgjerrige: Slik ser det ut når croquet-cluben inntar sin middag, og når resiterende commandant gjør rede for Clubens Constitution før desserten, som i år forøvrig bestod av avslørede bondepiger à la Skjænkemester Holm.

Søndag sov vi alle lenge.

Veien til gjenvalg

Fredrikstad Høyre hadde sitt nominasjonsmøte igår, og som vanlig var det knyttet en del spenning rundt akkurat dét. Forståelig nok – når mange mennesker legger ned svært mye fritid på å gjøre en innsats for byen og for partiet ønsker man seg som oftest lønn for strevet i form av renominasjon, og er man foreslått utenfor rammene av det som er en realistisk bystyreplassering er det lett å bli skuffet. Det var forøvrig på nominasjonsmøtet for fire år siden at jeg hadde min egen ilddåp som politisk aktiv i Fredrikstad Høyre, hvor jeg ble bedt om å holde valgtalen for Bengt Morten Wenstøb, og jeg som takk for dette ble tilbudt en 33. plass på listen.

At jeg ble valgt inn i bystyret fra denne 33. plassen illustrerer på en god måte hvorledes demokratiet fungerer i praksis, og i særdeleshet hvorledes en ukumulert listeplassering er like mye verdt uansett hvor man står på listen. Faktorenes orden er som vi vet likegyldig. Det som teller er hvor mange kumuleringer den enkelte får av velgerne, og hvor mange som stemmer et annet parti som fører den enkelte kandidats navn opp på sin stemmeseddel.

At partiet i år gav meg en hårfin topp ti-plassering tar jeg som en tillitserklæring, og som et signal om at mine spinkle florettslag for konservatismen gjør nytte i en virkelighet som slites mellom sofasosialisme og relativt ukultivert liberalisme. Det er mulig jeg overtolker akkurat her, men konklusjonen er likefullt:

Jeg er klar for fire nye år. Og jeg trenger din stemme for å klare det.

Festen er over

Foto: Geir Stahl

Det ble bedre enn vi i kulturfestdireksjonen hadde våget å håpe på, å trekke inn i Gamlebyens private salonger for å avholde våre årlige kulturfestdager. Selv om vi tidligere har hatt det aldeles utmerket i den kjære Dunkejongaarden, med cocktailbar i Simers stue, foredrag i annen etg. og konserter i første, merket vi at det virkelig gjorde noe med publikums forventninger å få komme innenfor bak den kjente fasaden i Gamlebyen. Å komme helt innpå den som opptrer er en annen dimensjon ved opplevelsen, selv om dette kan være en tilsvarende utfordring for dem som skal snakke eller spille. Min venn gjennom noen og tyve år, Christian Mortensen, tok sammen med sine solister denne utfordringen på strak arm, da han spilte opp med kammermusikk hjemme hos malerne Elisabeth Gyllensten og Geir Stahl.

Foto: Geir Stahl
 
Et fantastisk privathjem, som riktignok ikke alltid har vært et privathjem alene og som heller ikke nå begrenser seg til dette. Musikken lot seg godt kombinere med Odd Nerdrums kunst, som for en begrenset tidsperiode er utstilt i galleriet. Den oppmerksomme leser vil legge merke til at jeg for anledningen var ikledd røkejakke, og noe annet syntes jeg rett og slett ikke passet seg når jeg fikk være vertskap for en såpass kultivert salong.

Foto: John Johansen, Fredriksstad Blad

Ikke mindre kultivert eller fantastisk var det hjemme hos grand dame Gunni Jordfald Johnsen, som var vertskap for to mindre salonger. Aller flest var interessert i Alexander Ibsens salongsamtale om arkitektur og bevaring, til tross for at Erling Sandmos foredrag om sjøuhyrenes storhetstid på 1500-tallet skulle være minst like egnet til å få folk til å renne dørene ned i Torvgaten. Heldig da, at Tweeds Kulturfest er en festival for det smale, selv om minst halvparten av kulturfestdireksjonen virker sørgelig udimensjonert for dette på det rent fysiske plan.

Når man plutselig har en salongfestival er det faktisk ikke grenser for hvor smalt eller lite man kan unne seg å gjøre det, og aller nærmest innpå hovedpersonene kom man hjemme i kulturfestarrangør Svandals lille dukkehjem i Kasernegaten. Roskva Koritzinsky leste fra den fantastiske lille novellesamlingen sin og snakket litt med dr. Ibsen, før han hastet mot toget og lot oss andre bli igjen i salongen med både forfriskninger og forfatterinnen. Ingen tvil om hvem som stakk av med det lengste strået den kvelden, altså. Når det gjelder bildekvaliteten på dette siste bildet ber jeg leserne ta ad notam at jeg ønsker meg en frivillig fotograf til neste års festligheter. Selv duger jeg ikke til stort annet enn å se en smule staselig ut der jeg sitter.

Gamlebyens minste festival er kommet til en ende, og fylt med vemod, kulturell bakrus og deilige opplevelser retter vi nå øynene mot neste år. Vinteren kan komme.

Hjemme hos oss

Wo die Moral wohnt, wohnt auch gleich das Laster, sang Marlene Dietrich ettertenksomt men  gjennomtrengende utover i bilen, der vi kjørte en lørdags aften fra K60, kultursalen med det anspråksløse navnet i den nye bydelen ute på det gamle verksted-området, og over mot byen igjen etter å ha vært på et teateterstykke som i Fredrikstad-målestokk må kalles utenom det vanlige. Berlin, Berlin, du bist mein Publikum, fortsatte hun. 

Det må sikkert kalles utenom det vanlige i Fredrikstad-målestokk også, at tyske cabaretviser fra svunnen tid skraller ut i bilen på vei hjem fra teater, men for det første har vi to i bilen langt på vei blitt fortrolig med å henfalle til det litt kuriøse hva musikk og populærkultur angår, og for det andre stod musikken på en noe barokk måte til teateropplevelsen og passet derfor inn i helheten. Eller sagt på en annen og kanskje enklere måte; for oss var det ingenlunde så underlig som det ville vært for andre.

Hadde teaterstykket blitt satt opp i Berlin ville det kanskje ikke kunne kalles utenom det vanlige. Ikke nettopp i Marlene Dietrichs Berlin (dog også i Marlene Dietrichs Berlin), men i det moderne Berlin der man forholder seg til kunst på en dagligdags måte, og der man i større grad oppsøker nye opplevelser, eller hvor kunst i større grad oppsøkes i sin alminnelighet. For var det ikke nettopp et lite stykke Berlin, et lite stykke av den store kunsten som ble utspilt? 

Vi var kanskje 30 i salen. –Det skjer faktisk mye her i byen, men det er ikke kultur for å gå ut, uttalte en av skuespillerne til avisen før urpremieren. Faktisk. Ligger ikke hele kulturetatens raison d'être, hele byens potens i dette lille ordet? Enten må vi bytte ut byen, eller vi må bytte ut publikum.

Teaterstykket, «I Ilden», handlet om tre brødre som møttes i sin fars 60-årsfest, og som ikke har hatt spesielt god kontakt opp igjennom årene. Handlingen utspiller seg i en badstue etter festen. Men hva betyr det? Alt dette visste jeg på forhånd, mens jeg ante mindre om at vi skulle få helt førsteklasses kunst utspilt foran øynene våre en lørdagsaften i november. Ordene var akkurat det de skulle være. Skuespillerne var resten. På K60. Das ist Berlin, wie's weint und wie es Lacht.

Resten av byen fikk Lottotrekning og Stjernekamp. Vi andre stakk til Berlin.

«I Ilden» er skrevet av Roskva Koritzinsky. Henne treffer du på Tweeds Kulturfest torsdag 6. november klokken 21.00. Mer informasjon finner du her. Foto: Håkon Borg