I den nesekolde tid

Så kom den næsekolde tid – hvor alle, som har underbid, i smug går rundt og blæser lun luft på frostblå neser. 

Piet Hein skriver almengyldig om den skandinaviske novembertid, som lydløst og uten at vi riktig legger merke til det senker seg over det lille landet vårt. Dette landet som knapt er levelig i halvår om gangen for oss som ikke lar oss fascinere av vintersport på fjernsynet eller utøvelse av en slags kollektiv og mental, fysisk avstraffelse langt der ute et sted, i naturen. I skogen. I gatene.

Langrenn. Slalom. Friluftsliv.

Forkjølelse.

Vi lukker oss inne og sier farvel til våre naboer. Og blir borte.

Men ikke helt. Aldri helt borte, for vi søker sommerens varme i de sosiale rom, i det klirrende glass, i den knitrende bok. Kanskje finner vi den. Et øyeblikk av velvære, innerst i en café, på et litteraturhus bortgjemt i en ellers kulturell bakevje, i en kinosal med en venn eller i noens chaiselongue i Gamlebyen.

I gamle dager holdt man salonger i Paris. Ikke bare i Paris holdt man salonger, stort sett i hele Europa holdt man salonger, i Lübeck og i Fredrikshald, salonger hvor man i ly av fire vegger kunne søke tilflukt fra vinteren, om den var åndelig eller akk så sørgelig fysisk. Jeg vet ikke hva som er mest sørgelig av en åndelig eller rent fysisk vinter, men man fryser av begge deler og verge seg den som kan. Folk holder for lite salonger.

Så står vi der endelig. En dag i november, med tversoversløyfene knytt rundt halsen og med nypomadert hår, med en vergende hånd løftet mot både vinter og tungsinn, klare til å invitere til salong. Klare til å invitere til kulturfest. På en chaiselongue i et hjem i Gamlebyen, eller kanskje er det bare en stol, i alle tilfeller i en salong i Gamlebyen, inviterer vi til kulturfest. Vi har alliert oss med generøse gårdeiere, kloke hoder og fremragende musikere, og vi lover dere. Vinteren har ikke en sjanse disse to dagene.

Hjemme hos Gunni. Hjemme hos Elisabeth og Geir. Hjemme hos Trond.

Dit kommer Erling Sandmo for å fortelle deg om sjøuhyrenes storhetstid. Alexander Ibsen for å lage salongdiskusjon om byutvikling, om nye hus i gamle byer. Dit kommer Lars Ole Klavestad, som vil snakke med Ibsen, for Klavestad har nettopp har gitt ut en bok om temaet og hvem vil ikke snakke om sine nye bøker? Dit kommer Roskva Koritzinsky for å lese fra romanen sin. Christian Mortensen, Einar Halle og Stefan Zlatanos kommer også dit, for å spille kammermusikk. Kammermusikk, utenfor konsertsalen og inne i en stue i Gamlebyen. I en salong. Kammer. Musikk.

5. november står vi der, med tversoversløyfene knytt rundt halsen og med nypomadert hår, klare til å gi deg sommerens åndelige varme. Tar du imot?

Utidige dagdrømmer fra Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiets gruppeleder Atle Ottesen fortaper seg fullstendig i drømmenes verden i sitt svar til Peter Kuran 6. oktober om den nylig behandlede vaskerisaken. Ottesen synes å være av den oppfattelse at Høyres ønske om en balansert og objektiv saksfremstillelse skulle være et resultat av en våt drøm, et urovekkende bilde jeg stusser på at Arbeiderpartiets gruppeleder i det hele tatt ønsker å oppholde seg ved. Jeg tillater meg å vekke Ottesen fra sine fantasier med noen faktaopplysninger:

•  Redegjørelsen som ble gitt i bystyret fra kommunalsjef Nina Tangnes Grønvold var ikke den samme som ble gitt i helse- og velferdsutvalget av lederen for vaskeritjenestene. 
• Spørsmål stilt fra borgerlig side om prosessen rundt utredning av det private tjenestetilbudet ble besvart på en måte som ikke etterlot noen tvil om at dette alternativet var sparsomt utredet. 
• På spørsmål om for eksempel vann- og avløpsutgifter lå inne i saken, ble det etter en stunds nøling redegjort for at disse utgiftene ”lå i rammen” (til virksomheten), som vil si at de ikke lå inne i tallmaterialet forevist utvalget, men måtte legges i tillegg til en eventuell besparelse. Med andre ord: Tallene var feil. 
• Redegjørelsen som ble gitt i bystyret var ment i å tilbakevise forhold som stod på trykk i denne avis samme dag. Disse forhold var imidlertid kjent for politikerne allerede i sommer, da vaskeribransjen sendte ut et rundskriv som gjorde det tydelig at saken hadde mer enn én side. Dersom man mente at disse opplysningene var viktige nok til å imøtegås, hadde man rikelig anledning til å gjøre dette skriftlig, slik at tallene kunne gjennomgås. I formannskapet uteble denne redegjørelsen fullstendig, til tross for at samme opplysninger allerede da var kjent.

Arbeiderpartiets gruppeleder spekulerer i om det er interne kommunikasjonsproblemer som er årsak til at Høyre mener saken ikke er tilstrekkelig belyst. Når det er snakk om å kommunisere forhold som ikke på noe tidspunkt har funnet sted har nok Ottesen rett i at Arbeiderpartiets kommunikasjonsevner langt overgår Høyres. Ottesen skriver videre at fagfolk har konkludert med at det er billigere å drive i egen regi. Vi mener det fremdeles er grunn til å tvile på dette. Er det innkjøpsavdelingen som etter en faglig vurdering har kommet til denne konklusjonen, eller er det vaskeritjenestene som er satt til å bestemme egen fremtid? Et par telefoner til svært sammenlignbare kommuner som Kristiansand og Drammen, som begge kjøper private vaskeritjenester, viser at innkjøpsavdelingene der konkluderte helt motsatt.

Arbeiderpartiet og småpartiene valgte i bystyret å overkjøre mindretallet i ønsket om å få saken belyst på en måte som ikke etterlot noen tvil om at borgernes beste, ikke politisk ideologi, var målet for avgjørelsen. Denne maktarroganse kan et nok et nesten eneveldig Arbeiderparti tillate seg, men da bør man være ærlig nok i ettertid til å si at det var dette man gjorde, istedenfor å gripe til usakligheter som ikke har hold i virkeligheten. Sine egne dagdrømmer kan Arbeiderpartiets gruppeleder i fremtiden holde for seg selv.

Knut Thomas Hareide-Larsen

Bystyrerepresentant og
medlem av Helse- og velferdsutvalget (H)

Trykket i Fredriksstad Blad 8. oktober 2014 som svar til Atle Ottesen (Ap).