Østfoldingens problem

Det står visst ikke så bra til med østfoldingen om dagen. Debatten går friskt i mediene om hvorvidt østfoldingen er mindre begavet enn resten av befolkningen, eller om det kun forholder seg således at han bare høres slik ut. Samfunnsdebattanter fra redaktørnivå og ned til toppkommentatorer på Facebook spør seg hvordan det er fatt med den viden kjente Østfold-identiteten, og mistanken gryr over hele brettet om at det faktisk ikke finnes noen Østfold-identitet. Flere avisartikler konkluderer med at mossingene i så måte må bære store deler av skylden, fordi de beviselig ikke snakker Fredrikstad-dialekt lenger. Sarpsborg har det vært helt stille fra, men så er det kanskje også en stund siden noen hørte fra den kanten i alminnelighet.

Det er egentlig ikke så underlig om Østfold-identiteten glimrer med sitt fravær. Helt siden 1500-tallet har det innerste av Østfold vendt blikket mot Oslo for å få solgt sine torvvarer, og har man først blitt kjent med provinshovedstadens sus og dus må det selvsagt være en utfordring å ta til takke med Fredrikstads kummerlige landsbyliv, hvor meget dens borgere enn liker å tenke at verdens midte ved en guddommelig inngripen ble plassert nettopp ved elven Glommas munning. Fredrikstads rivalisme med Sarpsborg har sin naturlige forklaring i at de to byene i virkeligheten er en og samme by, selv om dette er tabubelagt og delvis unntatt offentligheten.

Da Sarpsborg ble flyttet nedover elven med byprivilegier og kongelig godkjennelse i 1567, forvandlet den seg til Frederiksstad. Dette er nøyaktig det samme som skjedde da Oslo ble til Christiania i 1624. Det gamle Oslo og Christiania grodde etterhvert sammen igjen, men avstanden gjorde at det gamle Sarpsborg og det nye Sarpsborg (Frederiksstad) ikke rakk å gro sammen før sterke krefter fikk Stortinget til å gi byprivilegier til den gamle bebyggelsen ved Sarpsfossen i 1839. Svekket av historieløshet som politikere ofte er valgte de å gi byen navnet Sarpsborg, uten tanke på at Sarpsborg, om ikke i navn så definitivt i gavn, allerede fantes. Dermed fikk man to byer der det skulle vært én, et slags dobbelt-incestiøst fenomen hvor byene både er hverandres søsken og foreldre. Dette kan hvem som helst bli identitetsforstyrret av, og rivalismen man finner er derfor ikke helt unaturlig.

Fylket Østfold er en nisselue som ble tredd nedover ørene på oss i 1662 og luen har aldri helt passet. Landskapsmessig og kulturelt har de sterke byene ved kysten hengt dårlig sammen med det indre bondelandet, og ingen fylkesscene i verden, heller ikke noen storstilt jakt på den forsvunne Østfold-dialekten og definitivt ingen fylkeskommunal offensiv kan gjøre noe med de naturlige forutsetninger som ligger til grunn for at det forholder seg nettopp slik. Mer interessant er spørsmålet om hvorfor ikke presse og politikere skaper stolthet for det som finnes og bygger identitet der det faktisk er naturlig. Et blikk til historien nå og da ville gjøre denne oppgaven mye enklere. Tre i tid nærliggende eksempler kan konklusivt få illustrere poenget.

Bystyret i Sarpsborg vedtok for ikke lenge siden å rive Sandesundsveien skole fra 1877. I motsetning til hva de fleste politikere i Østfold synes å tro, er gamle hus er identitetsskapende fyrtårn i moderne byer og rivningen av dem røver Østfold-byene for viktige særtrekk og identitetsmarkører. Det samme skjedde i Fredrikstad med rivningen av spinneriet ved Nabbetorp, og vårt eget planutvalg vedtok nylig å tette igjen siktlinjene fra Kongsten fort mot Øra med noe så lite identitetsskapende som et tårn for oppbevaring av elektriske kabler. Samtidig som den hjelpeløse jakten på identitet og dialekt foregår i lokalpressen er intet skille tydeligere i vår tid enn respekten og forståelsen for kulturhistorien. Dette er de virkelige identitetsskaperne, og ukulturen går tilsynelatende på tvers av det tradisjonelle høyre/venstre-skillet.

Når politikere med pressens stilltiende samtykke gang på gang fatter avgjørelser som sakte men sikkert fjerner fylkets særegenheter, hjelper det lite at de snakker dialekt når de fatter dem. Det gjør det i grunnen bare verre.

Illustrasjon: Nina Klausen, Stjernedesign.

Leve individualismen!

Dersom man forhører seg med mennesker omkring meg, for eksempel min kone, vil de neppe være i tvil om hvilken side jeg står på i den pågående feminist versus maskulinist-debatten. Om det er fornemmelsen av en nedarvet rett i egenskap av mann til å slange seg på chaiselonguen, lese en bok eller dyrke mine personlige interesser fremfor å fordrive tiden med tørketromling av finvask, støvsuging av kjøkkenet eller brødbaking er jeg usikker på, men det kan ihvertfall fastslås, objektivt og foreløpig uten stillingtagende til hvorvidt dette er som det skal være eller ikke, at det er jeg som foretar meg minst hva husarbeid angår i det tweedske hjem. Forhører man seg imidlertid med meg om det samme spørsmål, er tvilen større. Er jeg mannsjåvinist, mann av Guds nåde eller bare lat?

Mímir Kristjánsson publiserte 15. november en kronikk der han etterlyste positive forbilder for en mannsrolle i endring, etter at flere norske kulturpersonligheter, blant dem Karl-Ove Knausgård, i løpet av de siste årene har tegnet et bilde av den moderne mann som en sutrete, seksuelt frustrert småbarnsfar som i sin nykastrerte tilværelse lengter ut til skogen, der han kan brøle ut. Kristjánsson har selv kjent denne lengselen etter å være «ekte» mann, vel å merke ikke i sin småbarnsfartilværelse, for den tilværelsen har han foreløpig ingen erfaring fra, men lengselen har gjort seg gjeldende ved betraktning av hans fars av hardt arbeid herdede hender. Man kan smile av arbeiderromantikken eller se det humoristiske ved at Manifest ønsker å slå hardt ned på ethvert forsøk på å dra den offentlige mening i mindre feministisk retning, men har Mímir Kristjánsson et poeng? Kanskje har vi menn tatt oss nær av den nedgangstid vårt sterke kjønn er godt inne i og tydd til sutring og bitterhet. Eller kanskje er samfunnet slik vi har innrettet det modent for å tenke mindre på kjønn og mer på individ.

Personlig har jeg aldri vært spesielt fascinert av det upolerte eller hatt noen særskilt idé om at lykken ligger i de herdede hender. Tanken om å brøle i skogen er direkte fremmed for meg. Rallycross gir meg følelsen av søndagsdepresjon, jeg foretrekker cocktails fremfor øl og jeg skjønner strengt tatt ikke hvorfor offsideregelen ikke er helt irrelevant sålenge man faktisk får ballen inn i mål. Likevel er jeg altså mann. På samme tid finnes det kvinner som i likhet meg med er tilbøyelig til å gjøre mindre enn sin partner i hjemmet, og jeg kjenner flere menn som uten videre godtar det. Og et eller annet sted i grensegangen mellom usympatisk partner og egen trivsel må hvert individ, kvinne som mann, finne seg selv. Dette er etter min mening ikke en kjønnskamp. Det er en kamp mellom individer og ulike personligheter. Noen må ta oppvasken. Noen må male huset. Noen må tørketromle finvasken og noen må være hjemme med barna. Og for enkelte er familielivet lik et fengsel som stenger en ute fra både skog og storbyliv, og man lengter ut. Dette må man selvsagt kunne leve med, om man først har funnet seg en som ulykkeligvis deler ens egen tilbøyelighet til latskapsliv og livsnyteri og på tross av dette funnet ut at denne skal jeg stifte familie med. Likevel må man ha lov til å skrive romaner om det. Det er tross alt livet det blir kunst av.

Det som skjer, det skjer

Nå må det skje noe snart, sier folk. De sier det når kommunen må inn i bildet og det er noe man er misfornøyd med, det er som regel da det må skje noe. Hva som skal skje har man gjerne et mindre reflektert forhold til, men at noen må foreta seg noe er helt på det rene. Slik var det i Gamlebyen også, da ulike interessegrupper og enkeltpersoner mente at tiden var overmoden for økt kommunal tilstedeværelse og engasjement. Det gikk rykter om maktspill i mørkerom, forfall av bygninger, bakvendt utvikling og det rene anarki. Noe måtte skje!

Noe skjedde da virkelig også, og gleden var stor og forundringen enda større da kommunen erklærte at tiden var inne for handling. «Vi skal lage en utviklingsplan for Gamlebyen,» sa de, «og et områdeprogram for Aktivitetsbyen Gamle Fredrikstad», et utrykk som tidligere var i bruk som kodebegrep for vannrutsjebaner, golfanlegg og ishall.

Nå vet jeg vel ikke helt om det var en utviklingsplan som stod høyest på ønskelisten, det er sjelden andre enn kommunebyråkrater som drømmer om den slags. Enkelte var mer opptatt av å samle regelverket som allerede eksisterte, sette fart på brannsikringsarbeidet, utføre regelmessige kontroller av vannmålere for at de eldgamle kjellere ikke skulle oversvømmes av grunnvann samt kanskje mane frem et minimum av interesse fra kommunalt hold. Man har nemlig etterhvert forstått at en utviklingsplan gjerne er noe mindre håndfast, og de fleste av oss var sant å si noe usikre på hva en utviklingsplan egentlig bedrev sånn til daglig.

Likevel gikk man på med krum nakke, for det skjedde tross alt noe. Mange frivillige la ned et stort stykke arbeid med planen, og en rekke andre brukte heller arbeidstiden sin. Fire interesseforeninger i tillegg til lokalsamfunnsutvalg, Nasjonale festningsverk, turistkontoret og muséet sendte alle inn omfattende innspill til planen, deltok i møter og holdt kommunen i ørene. Hele arbeidet resulterte i et svært alvorlig notat, som ble grunnlaget for at planprosessen ble lagt ut på anbud, så skikkelige folk skulle kunne tjene skikkelige penger på jobben, slik det seg hør og bør i en kommune med dårlig råd.

Nå skulle man kanskje tro at det ikke fantes noen planer i Gamlebyen fra før. Langt ifra. I Gamlebyen finnes både bevaringsplan, fargeplan, trafikkplan, skjøtselsplan for vollverk, retningslinjer for utendørs arrangementer og Gamlebyutvalgsvedtekter i tillegg til en hel bunke med intensjoner og gode hensikter. Det er altså ikke mangelen på planer som er problemet, heller det mer vanlige problem at planene ikke følges. Det har jeg registrert at man nå har tenkt til å gjøre noe med, nemlig ved å legge planen helt til slutt.

Flere enn jeg har stilt seg noe undrende til at det i disse dager tas mange viktige beslutninger som berører Gamlebyen og området rundt i stor grad. Et nærliggende eksempel er et stort tilbygg ute ved forterrenget, omforlatelse, jeg mener Aktivitetsbyen, som ikke direkte diskret stikker seg frem foran det eldgamle amtsykehuset. Man kunne anta at dette lå midt i områdeprogrammets interessefelt, men denne oppfattelsen deler ikke kommunen. En annen viktig sak som nylig ble avgjort er leieavtalen om frimarkedet, hvor man prioriterte å redusere brannvernmidlene til fordel for rimeligere leie. Frimarkedsaken var allerede to år forsinket fra kommunens side, og når man har bruk så lang tid fra før kunne man ikke like godt vente på at utviklingsplanen skulle ha noe å si om saken. Dessuten, har vel egentlig brannvern og inntekter til fellesskapet noe i en utviklingsplan å gjøre?

Da bystyret 17. oktober bestemte seg for å kjøpe IJs gamle lokaler med den hensikt å gjøre det om til et skolebygg for Fredrikstad internasjonale skole, som dermed tar med seg sine nærmere 700 lærere og elever og flytter ut av Gamlebyen, var det heller ikke mye bekymring å spore hos flertallet. Dette til tross for at Fredrikstad kommune har hjulpet institusjon etter institusjon med å flytte ut av Gamlebyen og over til Værste de siste fire år. Men rett skal være rett, kommunens intensjoner fra det gamle etterbruksutvalget om å fylle Gamlebyen med kultur-og kompetansebedrifter ble knapt etterlevet, så hvorfor skulle man ta hensyn til et uferdig planarbeid?

Det får kanskje bare være om det har gått med noen frivillige timer og offentlige kroner på dette planarbeidet. At praksisen med å ikke overholde eksisterende planer nå endres til fordel for å ta beslutningene først og legge overordnede planer etterpå, gjør det tross alt mye lettere å få riktig plan. Da skjer det i hvert fall noe.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 16. november 2013. Illustrasjon: Nina Klausen, Stjernedesign

Fredagslisten

Nå og da kan det ta litt for lang tid mellom hver oppdatering på Tweeds. Dette kommer av at jeg ikke bare bedriver flanerier, men tidvis også forsøker å gjøre andre saker jeg tenker meg at samfunnet kan ha nytte av. Jeg skal imidlertid ikke stikke under stol med at jeg har et visst forbedringspotensiale hva gjelder selvkontroll på flanerifronten, og når det har gått for langt pleier min bloggrådgiver diskret å antyde dette ved å gi meg en liste for å få igang tankevirksomheten. Disse listene finner hun rundt omkring på populære blogger, gjerne hos søte blondiner med godt ordforråd, og det er derfor ikke alle listespørsmål som er like aktuelle for en livsnyter i størrelse drøy regulær. Følgende liste er lånt av bloggen niotillfem, men om Sandra Beijer har sikret seg rettighetene er jeg usikker på. Jeg håper av ulike grunner egentlig ikke det. Men OK, vi kjører på.

PS. Jeg har ikke oversatt spørsmålene. Det blir mye mer autentisk når de står på originalspråket.

 Hallå! Vad gör du?
Her går jeg rett på en smell med en gang, for jeg liker stort sett ikke å fortelle om hva jeg driver med før jeg er ferdig, i overdreven frykt for internkontroll. Jeg forteller heller om hva jeg har lyst til å gjøre. Jeg kunne tenke meg å spasere ned på Café Cicignon utover dagen for å ta en cappuccino og muligens også et smørrebrød med eggesalat. Et alternativ til dette er å trekke en kopp thé og halvveis følge med på VM i sjakk. Endelig et program i regi av NRK Sport som er tilpasset meg.

Hur ser du ut just nu?

Igjen, jeg setter ned foten. Slik så jeg ut da jeg var på skogstur i september. Jeg har nemlig på fornemmelsen at folk flest synes dét er mer kuriøst enn hvordan jeg ser ut akkurat nå.

Vad är det bästa med måndagar?
Helt klart det umiddelbare fravær av søndager. Skjønt søndager tidvis kan være bra, er dette fremdeles dagen for melankoli og bekymringer, ennui og stillelek. Gi meg østers, cocktails og fredager any day a week.

Nämn tre saker du längtar till.

1. En kopp kaffe i Luxenbourghaven en varm aprildag. Jeg har billetter til Paris førstkommende april, så min lengten er berettiget og med værets hjelp innenfor rekkevidde.
2. Storbylivet. Jeg lengter stort sett alltid til mer urbane strøk og kunne gjerne delt livet mitt mellom Fredrikstad og en større by. Oslo fungerer faktisk ganske bra.
3. Lunsj. Jeg klarer stort sett sjelden å se lenger enn ett måltid frem. Nå nærmest er lunsj.

Nämn tre saker du oroar dig över.

Bekymringene mine tar aldri slutt. Jeg bekymrer meg stort sett alltid for penger, familie, ting som skal presteres, beslutninger jeg må vente på eller andre helt dagligdagse saker. Jeg er da ikke nevrotisk for ingenting. Her er tre tilfeldige:
1. At jeg aldri skal få tatt sertifikat på bil. Dette til tross for at jeg i et års tid har ventet på å melde meg opp til teoriprøven. Jeg prokrastinerer og er således kilden til min egen uro.
2. Jeg leser for lite aviser og tidsskrifter. Hvordan får man tid til alt sammen? Kanskje ved å ikke kaste den bort på tull. Midtveis i denne setningen ble jeg altså slått av selvinnsikt. Kanskje listeblogging ikke er så dumt likevel. Uansett, spesielt dårlig samvittighet har jeg for Morgenbladet og Vagant.
3. Penger. En mann sa til meg en gang at jeg ikke burde tenke så mye på penger, for det har ikke kulturkonservative Høyre-folk noe greie på. Det er kanskje sant, og derfor velger jeg ofte å tenke globalt på problemstillingen. Da ser jeg at det finnes verre problemer enn tidvis å måtte utsette kjøp av forbruksvarer.

Vad önskar du dig?
Jeg har alltid ønsket meg en konsulutnevnelse, gjerne fra en liten øyrepublikk med lange strender og en god del konferansevirksomhet for honorærkonsuler. Enkelte synes dette er en rar ting å ønske seg, for meg er det det mest naturlige i verden.

Vad skal du göra i helgen?
Mest sansynlig skal jeg lese altfor lite i boken jeg holder på med, sove for lenge til å sikre meg den beste skalldyrsmaten og tilbringe for mye tid på kontoret foran macen eller på chaise longuen tenkende på de tingene jeg til enhver tid ikke holder på med. Alternativt kan jeg bare gjøre noe med det.

Något råd till alla där ute?

I forbindelse med kulturfesten jeg arrangerer hver oktober snakket jeg med fiolinisten Catharina Chen om det å nyte livet. Hun hadde et råd til sitt publikum som jeg uten forbehold deler: Når du har fri, ikke kast vekk tiden på å se på tv eller gjøre unødvendige ting; finn på noe gøy eller lær noe nytt.

Men det kommer du ikke til å følge. God helg!

Flânerie Noir

Både når det kommer til personlighet og litterær kvalitet skal jeg være flanør av type. Vi flanører og flaneriene våre har gjerne en lett og elegant stil, kombinert med vår karismatiske og uformelle uttrykksform og personlige tilsnitt, ja vi er likesom sjarmerende dagdrivere som slentrer avsted både i virkeligheten og på papiret. Jeg skal altså være flanør av type, men den som tror at bekymringsløs slentring kommer naturlig, det være seg i skriftlig eller materialisert form, tar feil. Timevis med hardt arbeid ligger bak. Forleden ble jeg forkastet på sjeldent brutalt vis av min selvpålagte redaktør fordi jeg skrev tungt, innviklet og altfor detaljert om noe jeg brenner for. Det må man ikke, og aller helst skal man ikke brenne for noe heller. Jeg, flanøren, som forsøkte å skrive så lett jeg bare kunne hadde nærmest produsert et kapittel i Stat og Styring. Etter timer med redigering fremstod teksten endelig nonchalant, ironisk og vasket for annet virkelig innhold enn elegante sarkasmer. Flaneriet er forøvrig en utmerket litterær genre å kombinere med det livsnyteri jeg til daglig egner tiden min til, skjønt det er min erfaring at livsnytere ofte er både nevrotiske og tungsinnede. Det er vel akkurat det som gjør oss til livsnytere. At vi såkalte bon viveurs slanger oss på chaiselonguen, spiser foie gras og drikker gule enker er noe alle vet, men de livsnytere jeg kjenner sliter ofte med å nyte livet selv under slike forhold og må derfor stadig fylle på med luksus og underholdning for å dempe den stadig stigende følelse av ennui og selvmedlidenhet. Det er derfor noe bakvendt ved at det nettopp er vi som stemples som livsnytere, for er ikke egentlig han som nyter livet ved kjøkkenbordet en tirsdagskveld i november, i ferd med å innta en skive kneipbrød med brunost eller smøre matpakken til imorgen, den virkelige livsnyteren? Han trenger hverken foie gras eller flanerier, han er fornøyd med å være. Både av personlighet og litterær kvalitet skal jeg være flanør av type. Ingen av delene kommer helt av seg selv.

Bland nå ikke julen inn i dette

«Nei til Halloween, ja til julebukk», leser jeg på Facebook. Virkelig? Spør du meg kunne man like gjerne laget en kampanje til fordel for høsttakkefest. Alle som har gått julebukk vet at dette ikke er noe å trakte etter. For det første måtte man synge julesanger. Barna vil ikke synge dem, og skal vi være ærlige vil vi ikke høre dem heller. For det andre er kvaliteten på godteriet svært mye høyere under Halloween. Man slipper for eksempel kakemenn og goro. Legg merke til det nærmest skrikende fravær av kakemenn og goro i barnas godteskåler om dagen. Og med rette, for kakemenn, Mariekjeks, pepperkaker, klementiner eller alt annet hva tilårskomne naboer forsøkte å prakke på oss søtlystne unger i romjulen før i tiden har ingenting med godterier å gjøre. Så før man begir seg inn på flere fundamentalistiske romantiseringer av tiden da appelsiner fra Amerika var stas og folk lærte «Reven rasker over isen» på skolen foreslår jeg en aldri så liten realitetsorientering. Lag en Facebook-kampanje om dét, du.