Ned på Fredrikshald

For å feire at jeg nylig gikk til anskaffelse av et speilreflekskamera og at Tweeds derfor kun om få år kan gå igjennom en kvalitetsendring hva gjelder egenfotograferte bilder, dro stipendiaten og jeg forleden dag til Halden. Byen, som i disse dager er i ferd med å begynne feiringen av sine første 350 år, er etter min mening Østfolds vakreste. Ihvertfall om man begrenser seg til den eldre bebyggelse, empirebyen og det sydlige Halden, men også området langs innkjøringen forbi Rød Herregård fremstår med et gjennomført kvalitetsmessig uttrykk.

Det var imidlertid ikke bare byen som viste seg som et takknemlig objekt for min nyfunne fotointeresse. På Halden torv ble vi anropt av en for oss ukjent kvinne, som nok må ha antatt vi var for et slags Humans of Halden (sic) å regne, genreriktig kledd i tweed og sixpence som vi var begge to, og med fotografiapparatet klart for hånden. –Vil dere ta et bilde av meg, spurte kvinnen, hvorpå jeg vantro og ikke, noterer jeg meg nå i ettertid, spesielt verdensvant spurte tilbake om hun mente med mitt kamera. Det gjorde hun selvsagt, og hun stilte seg opp ved et utstillingsvindu og lot seg avfotografere. Jeg gjengjelder velvilligheten ved å publisere bildet på Tweeds i den tro at hun ville ønsket en slik løsning.

Fotografering gjør underverker for appetitten, og vi fant raskt å kunne stille den hos Butt's Bistro & Tandori – byens indiske restaurant, et sjarmerende lite sted som ikke stod mye tilbake for hverken byen for øvrig eller dens mystiske kvinner på torvet. Bak den anspråksløse fasaden skjulte det seg et fargesprakende indre som nok kunne vekke hverdagsgleden i den kjedsommeligste haldenser, og som utgjorde rammene for en aldeles utmerket restaurantopplevelse helt blottet for generisk interiør, soltørkede tomater og fullkornbrød.

Glade og fornøyde kjørte vi derfor hjemover mot den gamle by, mettet med inntrykk og inspirert av provinsbylivet i andre hjørner enn vårt eget. Og slik fikk altså fotokameraet sin jomfrureise til det beste av Fredrikshald.

Problematiseringer fra en chaiselongue

Normalt på en søndags formiddag pleier jeg å slå ihjel tiden etter frokost med å slå opp Pinterest og studere ulike bilder av gin. Eller av Paris, de to kategoriene lokker begge frem endorfinene og slår ihjel antydningen til søndagsdepresjon som uten unntak forstyrrer helligdagsidyllen her i provinsen. Men ikke når årets første vårdag avlyses på grunn av sludd, regn og vind og ødelegger alle planer om uteliv og istedrikking på balkongen, drømmene om en sval søndags ettermiddag over de grønne vollverkene eller et adspredende pétanque-spill ved Kongsten forts sletter akkompagnert av den lystige klirringen av en gruppe isbiter i et glass pastis. Hvem finner trøst i et Paris utenfor rekkevidde i en sådan stund?

Riktignok klarer jeg å fremkalle et snev av optimisme ved å kikke litt på utvalget av brilleforretninger i London, siden det er dit påsketuren går i år og jeg alltid har planer om å tilegne meg nye briller når jeg er på reise. Men samtidig skulle jeg også gjerne hatt en paraply. En paraply i heltre jeg kan flanere med, først med den ene hånden og så med den andre hånden, og helst aldri er nødt til å bruke, noe jeg forstår i det jeg tenker det er en umulig tanke, all elendigheten med sludd, regn og vind på utsiden av vinduet tatt i betrakning.

Valgets kval har alltid skremt bort de endorfiner som måtte ha forvillet seg i min retning, og når det gjelder paraplyer versus briller er kampen ubehagelig jevn. I Paris forrige høst, da kampen stod mellom briller, paraply eller en Borsalino-hatt, var tingene enklere, for den egentlige kampen stod om hvilken Borsalino jeg skulle ende opp med, så paraplyen eller brillene hadde i virkeligheten få eller ingen sjanser. Nå står én av dem uungåelig for tur, dersom det ikke skulle dukke opp en uimotståelig slåbrok i størrelse telt et sted på veien mellom meg og de to, helst i det samme mønsteret som min nye nattskjorte. Da sitter jeg virkelig fint i det.

–Benytt anledningen til å snakke sammen

Regjeringens kommunereform har blåst liv i debatten om tettere samarbeid mellom Sarpsborg og Fredrikstad, med en kommunesammenslåing som mulig ønskelig resultat. At denne diskusjonen etter flere år med betydelig kulturell modning i begge byer nå endelig løftes helt opp på rådmann- og bystyrenivå er bra. Riktignok mente Fredrikstads rådmann at tiden foreløpig ikke var inne da saken ble behandlet i formannskap og bystyre denne måneden, kanskje i et forsøk på å tolke politiske signaler fra Arbeiderpartiet i både Sarpsborg og Fredrikstad, som begge har valgt å holde en lav profil i saken. Sarpsborgs rådmann på sin side ønsker samtaler med Fredrikstad om en felles fremtid, og Høyre i begge byer mener at tiden er mer enn moden for i det minste å snakke alvorlig sammen om temaet.

Ordfører Jon-Ivar Nygård hevdet at debatten i bystyret 5. februar var en skinndebatt, idet både Arbeiderpartiet og Høyre var enige om at sonderinger byene imellom var viktig, men at man først ønsket å konsentrere seg om Hvaler og Råde. Dersom dette er riktig håper jeg ordførerne i Sarpsborg og Fredrikstad benytter den gode tonen seg imellom til å ta debatten seriøst når den nå etter flere tiårs ulming omsider ligger på bordet. Våre to byer har brukt mye tid og ressurser på uenighet om næringsutvikling og plassering av arbeidsplasser, nå sist illustrert med Fredrikstads innvendinger mot Sarpsborgs planer på Kalnes.

Disse ressursene er bedre brukt i konkurranse mot andre kommuner og regioner, og muligheten vi nå har til å skape et robust og slagkraftig handelssentrum utenfor Oslo bør veie langt tyngre enn at regjeringens kommunereform først og fremst var tenkt for mindre kommuner. Reformen har banet vei for det uungåelige spørsmål om kommunestrukturen i Østfold knapt andre politikere enn fylkesordfører Ole Haabeth torde stille seg for fem år siden. Det er et momentum Nedre Glommas lokalpolitikere ikke har råd til å la gå fra seg.

Knut Thomas Hareide-Larsen
Bystyrerepresentant, Fredrikstad Høyre

Folkefest på glattisen

Det er nødvendig, til tross for at det fantastiske arrangement på vollgravene i Gamlebyen er behørig dokumentert og beskrevet i opptil flere avisartikler, også her å vie Vollgravene Winter Classic i det minste noe oppmerksomhet, om enn ikke annet for å vise at jeg som den friluftsmann jeg jo er også deltok i festlighetene på opptil flere aktiviteter. Riktignok hører samtlige aktiviteter innunder kategorien mat, men fordi jeg var ikledd høye gummistøvler var jeg nemlig i en helt særegen posisjon i forhold til (sic!) å sikre meg diverse kioskvarer, siden området omkring det lille utsalget på grunn av et raskt økende antall varmegrader etterhvert dels var blitt bløtet ned av overflatevann og dels stod i fare for å forsvinne ned i vollgraven (ihvertfall føltes det slik). Dette fortrinn kunne jeg naturlig nok ikke unnlate å benytte meg av, og jeg fikk følgelig sikret meg både pølser, leskedrikk og vafler der ute på isen, mens popcornmaskinen beklageligvis var midlertidig ute av drift akkurat i det tidsrommet jeg dyrket mitt friluftsliv.

Etter en strabasiøs dag på isen kan jeg endelig hvile ut på chaiselonguen og nyte en stille aften i provinsen, der den eneste isen jeg har utsikt til klirrer muntert omkring i forfriskningene. Chin chin!

Situasjonskomikk uutløst

Idag var jeg vitne til et klassisk tilfelle av hund møter postbud. Til postbudets store glede og min egen situasjonsbetingede skuffelse befant det seg overraskende nok et gjerde mellom hund og tjenestemann.

Ingenting skjedde. Det som kunne vært en perfekt komisk situasjon ble raskt innhentet av virkeligheten.

Tweeds' lille årskavalkade for 2014

Inngangen til det nye året nærmer seg, og tradisjonen tro oppsummerer jeg det gamle ved å la meg inspirere av den svenske bloggsfæres vakre blondiner og publisere en årssammenfatning ved romjulstider. Denne gangen har valget falt ned på SVTs egen Ebba von Sydow, som igjen har latt seg inspirere av vidunderlige Clara, som den oppmerksomme leser kanskje husker var inspirasjonen til fjorårets beskjedne oppsummering her på Tweeds. I henhold til sedvanen beholder jeg det svenske språket i spørsmålene, men svarer på norsk for ikke helt å tippe over i det viderverdige.

Vi kjører på, uten videre sermoni.

Dag från år 2014 alltid kommer minnas?
Først: Merkelig spørsmålsformulering, som har fått meg til å bruke fem minutter på å filosofere over hvorvidt det mangler et ord eller om norsk og svensk virkelig kan være så forskjellig. Dernest: Det har vært mange fine dager i 2014, men jeg kommer nok sent til å glemme dagen jeg fikk oppleve Berliner Symfoniker spille i Zirkus Karajan eller da jeg tok med min sønn til Paris for første gang.

Bästa köp?
Dette er lett, så jeg velger å problematisere eller i det minste dele opp kjøpene i de fire kategoriene Litt for kostbart, kostbart, mindre kostbart og rimelig. Det er fremdeles lett. Litt for kostbart: En smoking fra Corneliani. På grunn av mitt enorme corpus sverger jeg til målsøm. Jeg er spent på om den passer fremdeles. Kostbart: En midnattblå Borsalino Fedora, kjøpt i Borsalinos butikk i Paris. Vist på bildet. Forfatterinnen Monica Isakstuen fulgte dessverre ikke med på kjøpet, men vandrer fritt i Gamlebyen. Mindre kostbart: En aldeles sjarmerende fyllepenn fra Dussmann i Berlin. Rimelig: Pocketutgaven av Stefan Zweigs Världen av igår, som jeg til gjengjeld kjøpte to ganger, fordi jeg glemte den første på flyet fra Paris.

Sämsta köp?
Fordi jeg har en impulsiv og sjarmerende personlighet gjør jeg ofte dårlige kjøp. Disse dveler jeg imidlertid ikke ved, og de fortrenges ganske umiddelbart når noe nytt dukker opp.

Beskriv din stil under året som gått?
Iår som ifjor kan jeg vel best beskrives som en blanding av Einar Rose og Niles Crane.

Gjorde någonting dig riktigt glad?
Iår besøkte jeg Paris to ganger. Det får meg alltid til å trekke litt ekstra på smilebåndet.

Genomdrev du någon stor förändring?
Som så ofte før begynte jeg med en lavkarbodiett i begynnelsen av november. Jeg gikk ned fire kilo, som jeg nå dessverre har gått opp igjen. Folk rundt meg legger muligvis merke til denne forandringen. Jeg vurderte også å klippe bart og skjegg etter inspirasjon fra Mad Mens Bertram Cooper, og lot defor skjegget gro en stund ekstra for å legge grunnlaget for fippskjegg. Da responsen uteble fra testpublikum, klipte jeg det ned til normal lengde, som er 9 millimeter.
 
Reste du utomlands?
Om jeg gjorde! Jeg tilbragte en ukes tid i Paris med kone og barn rundt påsketider. Deretter ferierte vi i Skåne på sommeren, før turen gikk tilbake til Paris med min madame mor og min søster i september. I oktober besøkte jeg Berlin for første gang. Alle turene er nå behørig til trøst og ettertanke under den kolde vintertid som atter har hjemsøkt vårt land.
 
Vad skrattade du åt?
Vel. Jeg synes det er ganske vittig når fru Granneman imiterer Albert Nordengen.

Vad har du tittat på, på TV?
Personlig tror jeg er at fjernsynet er roten til det meste som er galt i Norge. I den tro at man behøver avkobling tilbringer man det meste av den ledige tiden i sofaen foran intetsigende fjernsynsprogrammer, og lar hjernen hvile i den grad at den knapt fungerer når den skal. Selv det som alment oppfattes som nyttige programmer, slik som nyhetssendinger eller debattprogrammer, er i virkeligheten mest bedøvende og kan med fordel erstattes av noe så enkelt som å lese en avis. Fortrinnsvis en internasjonal, uten for mange bilder. Aller helst bør man lese en oppbyggelig roman og hjelpe naboen om man føler seg rastløs. Vi trenger ikke avkobling, vi trenger påkobling.

Vel nede fra min høye hest kan jeg legge til at jeg har som guilty pleasure etter møter og sakspapirlesning å se HBO Nordics eller Netflix' uendelige verdener av serier. Min favoritt i 2014 var Game of Thrones.

Vad önskar du att du gjort mer?
Jeg er for lite i Oslo. I Oslo finnes Nasjonaltheatret, Operaen og Oslofilharmonien, som hver og en setter opp helt utmerkede program hvert år som jeg aldri får med meg. Dels på grunn av vinterdepresjonsutløst tiltaksløshet og dels på grunn av møtevirksomhet i provinsen. Løsningen er en liten leilighet i Oslo samt en mindre befatning i hovedstaden. En spalte i en avis, for eksempel? Dette bør noen notere seg.

Vad önskar du att du gjort mindre?
Jeg tror det kommer lite godt ut av å sture i romjulen over ting man har gjort for meget av i året som har gått. Nei, ta heller et glass og fortreng det!

Största framgång på jobbet 2014?
Jeg er konservatismens fanebærer i et nyrikt lands sjette største provinsby. Det er ikke verst at jeg i det hele tatt finnes.

Bästa boken du läste i år?
Endelig kan jeg svare, med hånden på hjertet og helt uten forbehold: Thomas Manns Josef og hans brødre. Samtlige fire bøker i verket utfordrer og begeistrer; språket er et eventyr, fortellingen interessant og aldri har jeg latt meg fascinere i tilsvarende grad av en historie jeg i likhet med de fleste med helt overfladisk biblekunnskap kjente fra før.

Största musikaliska upptäckten?
Berlin – Traum an der Spree: 16 melodier fra et forgangent og langt mer uskyldig Tyskland.

Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år?
Det har jeg ikke regnet etter, men jeg vurderer regneark for 2015 med daglig poengscore og månedlige oppdateringer. Én for meg, én for familien samt én for ukjente og tilfeldige bekjentskaper, for en helt objektiv og riktig vurdering.

Största misstaget?
Mitt største feilgrep var å stemme mot egen overbevisning og samvittighet i bystyret. Andre partier gjør det hele tiden, men for meg gav det ikke mersmak og jeg kommer ikke til å gjøre det igjen. En fattig trøst var at vi som vanlig ble nedstemt.

Lärdom om dig själv under året?
Jeg har alltid ment at det mest behagelige er å ha så liten innsikt i egen personlighet det lar seg gjøre, så slipper man unødvendige grublerier. Jeg har gode venner jeg til stadighet sjekker meg selv opp mot, og de har ikke forlatt meg ennå. Da tenker jeg det er greit.

Största framgången på det privata planet?
Ifjor nevnte jeg Tweeds Kulturfest under dette punktet. Iår gjennomførte vi en helt ny variant med under halvparten av pengene fra året før, og jeg er veldig fornøyd med resultatet. Stipendiaten har minst halvparten av æren for denne.

Vad spenderade du mest pengar på?
Det må nok ha vært denne smokingen jeg nevnte tidligere. Den kostet en del, men antageligvis langt mindre enn hva jeg sammenlagt har brukt på mat og drikke i året som har gått. Østers og cocktails har høykonjunktur.

Något du önskade dig och inte fick?
Svært meget, her representert ved en paraply i et parisisk butikkvindu, jeg tror det var Parapluies Simon i Boulevard St. Michel, utformet av et helt trestykke og robust som en spaserstokk. Ja, i virkeligheten var det en spaserstokk.

Vad gjorde du på din födelsedag 2014?
Kalenderen sier at jeg feiret fødselsdagen med et møte i kommunens helse- og velferdsutvalg. Denne lite minnerike anledningen er antagelig grunnen til at jeg måtte sjekke kalenderen.

Finns det någonting som skulle gjort ditt år ännu bättre?
Denne paraplyen fra to punkt ovenfor hadde hjulpet betraktelig. Nå får jeg ikke sjansen til å kjøpe den på en stund heller, for jeg har ingen Paris-reiser planlagt for neste år. Jeg skal derimot til London, men hvem vil sprade omkring med en engelsk paraply?

Vad fick dig att må bra?
Solen, nesten utelukkende, i selskap med familie og venner, lesestoff, forfriskninger, sjøbad og komfortable sittestillinger.

Lärde du dig något nytt?
Masse. Hver lørdag har familien nemlig konkurranse i Morgenbladets quiz. Det er utrolig hva man kan lære av å ikke kunne svaret på et spørsmål.

De bästa nya människorna du träffade?
Jeg treffer nye og interessante mennesker relativt ofte, men skal jeg velge én både dere og jeg kan ha glede av fremover, vil jeg trekke frem forfatterinnen Roskva Koritzinsky, som gledet et engere publikum under Tweeds Kulturfest med tanker rundt sin bok Her inne et sted. Hun har lovet å komme tilbake til kulturfesten, og jeg skal minne henne om dette ved en passende anledning.

Något du var stolt över?
Jada.

Högsta önskan just nu?
At alt dette bare var en drøm. I virkeligheten har jeg sovnet på en solseng på de franske vestindiske øyer etter et altfor stort måltid.


Vad tänker du göra annorlunda nästa år?
Visst er vel livet er som å sykle? Opp med hodet og se fremover!                      

Julekort fra Tweeds

Publikumet ditt savner deg. Det er gått mer enn én måned siden sist gang de hørte fra deg. Vil du skrive noe nå?

Du snakker om smart telefon.

Om den har rett vet man selvsagt ikke, det er tross alt litt av en sjanse å ta helt uten ryggdekning. Jeg vet om folk som har vært stille langt mindre enn én måned, hvis publikum godt kunne foretrukket at vedkommende holdt seg stille en stund til. Men nå er det jul, og jeg tok sjansen. Idet folk rydder restene av en sen julaftens frokost, før andre har begynt på den siste pakkerunden til venner og kjente, mens Askepott fortrylles av sine tre nøtter og stemningen stiger i det norske hjem.

Det er lett å nyte livet på julaften. Ihvertfall om man i utgangspunktet er en livsnyter, for på julaften flyter verden, ihvertfall vår verden, over av melk og honning. Av ribbe og cocktails. Av no. 91 Stomperud og tomatsild. Ja, selv med forkjølelse skulle det være mulig å nyte livet på julaften.

Samtidig finnes det folk i vår egen verden, eller like utenfor, i den verdenen som ofte begynner der ens egen nese stopper, som ikke har det like bra. Og så finnes det andre igjen, i en verden langt, langt  bortenfor, som ikke har det bra i det hele tatt.

Det er lov å ta vare på hverandre i julen og tenke på alle som ikke har det bra og gi penger til Frelsesarméens julegryte. Men det er også lov å tenke på verden slik man i henhold til tradisjon og sedvane rasjonaliserer sitt eget overforbruk i julen: Det er tross alt ikke hvor god man er mellom jul og nyttår som teller mest når regnskapets dag en gang kommer.

Takk til den smarte telefonen min. Takk til det tweedske publikum for iår!

Og gledelig jul til alle især.