Det som skjer, det skjer

Nå må det skje noe snart, sier folk. De sier det når kommunen må inn i bildet og det er noe man er misfornøyd med, det er som regel da det må skje noe. Hva som skal skje har man gjerne et mindre reflektert forhold til, men at noen må foreta seg noe er helt på det rene. Slik var det i Gamlebyen også, da ulike interessegrupper og enkeltpersoner mente at tiden var overmoden for økt kommunal tilstedeværelse og engasjement. Det gikk rykter om maktspill i mørkerom, forfall av bygninger, bakvendt utvikling og det rene anarki. Noe måtte skje!

Noe skjedde da virkelig også, og gleden var stor og forundringen enda større da kommunen erklærte at tiden var inne for handling. «Vi skal lage en utviklingsplan for Gamlebyen,» sa de, «og et områdeprogram for Aktivitetsbyen Gamle Fredrikstad», et utrykk som tidligere var i bruk som kodebegrep for vannrutsjebaner, golfanlegg og ishall.

Nå vet jeg vel ikke helt om det var en utviklingsplan som stod høyest på ønskelisten, det er sjelden andre enn kommunebyråkrater som drømmer om den slags. Enkelte var mer opptatt av å samle regelverket som allerede eksisterte, sette fart på brannsikringsarbeidet, utføre regelmessige kontroller av vannmålere for at de eldgamle kjellere ikke skulle oversvømmes av grunnvann samt kanskje mane frem et minimum av interesse fra kommunalt hold. Man har nemlig etterhvert forstått at en utviklingsplan gjerne er noe mindre håndfast, og de fleste av oss var sant å si noe usikre på hva en utviklingsplan egentlig bedrev sånn til daglig.

Likevel gikk man på med krum nakke, for det skjedde tross alt noe. Mange frivillige la ned et stort stykke arbeid med planen, og en rekke andre brukte heller arbeidstiden sin. Fire interesseforeninger i tillegg til lokalsamfunnsutvalg, Nasjonale festningsverk, turistkontoret og muséet sendte alle inn omfattende innspill til planen, deltok i møter og holdt kommunen i ørene. Hele arbeidet resulterte i et svært alvorlig notat, som ble grunnlaget for at planprosessen ble lagt ut på anbud, så skikkelige folk skulle kunne tjene skikkelige penger på jobben, slik det seg hør og bør i en kommune med dårlig råd.

Nå skulle man kanskje tro at det ikke fantes noen planer i Gamlebyen fra før. Langt ifra. I Gamlebyen finnes både bevaringsplan, fargeplan, trafikkplan, skjøtselsplan for vollverk, retningslinjer for utendørs arrangementer og Gamlebyutvalgsvedtekter i tillegg til en hel bunke med intensjoner og gode hensikter. Det er altså ikke mangelen på planer som er problemet, heller det mer vanlige problem at planene ikke følges. Det har jeg registrert at man nå har tenkt til å gjøre noe med, nemlig ved å legge planen helt til slutt.

Flere enn jeg har stilt seg noe undrende til at det i disse dager tas mange viktige beslutninger som berører Gamlebyen og området rundt i stor grad. Et nærliggende eksempel er et stort tilbygg ute ved forterrenget, omforlatelse, jeg mener Aktivitetsbyen, som ikke direkte diskret stikker seg frem foran det eldgamle amtsykehuset. Man kunne anta at dette lå midt i områdeprogrammets interessefelt, men denne oppfattelsen deler ikke kommunen. En annen viktig sak som nylig ble avgjort er leieavtalen om frimarkedet, hvor man prioriterte å redusere brannvernmidlene til fordel for rimeligere leie. Frimarkedsaken var allerede to år forsinket fra kommunens side, og når man har bruk så lang tid fra før kunne man ikke like godt vente på at utviklingsplanen skulle ha noe å si om saken. Dessuten, har vel egentlig brannvern og inntekter til fellesskapet noe i en utviklingsplan å gjøre?

Da bystyret 17. oktober bestemte seg for å kjøpe IJs gamle lokaler med den hensikt å gjøre det om til et skolebygg for Fredrikstad internasjonale skole, som dermed tar med seg sine nærmere 700 lærere og elever og flytter ut av Gamlebyen, var det heller ikke mye bekymring å spore hos flertallet. Dette til tross for at Fredrikstad kommune har hjulpet institusjon etter institusjon med å flytte ut av Gamlebyen og over til Værste de siste fire år. Men rett skal være rett, kommunens intensjoner fra det gamle etterbruksutvalget om å fylle Gamlebyen med kultur-og kompetansebedrifter ble knapt etterlevet, så hvorfor skulle man ta hensyn til et uferdig planarbeid?

Det får kanskje bare være om det har gått med noen frivillige timer og offentlige kroner på dette planarbeidet. At praksisen med å ikke overholde eksisterende planer nå endres til fordel for å ta beslutningene først og legge overordnede planer etterpå, gjør det tross alt mye lettere å få riktig plan. Da skjer det i hvert fall noe.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 16. november 2013. Illustrasjon: Nina Klausen, Stjernedesign

Tiden som var

Min far er død. Han døde tidligere i sommer, og selv om jeg visste at han skulle dø, var det likevel på forhånd vanskelig å forestille seg hvordan det skulle bli når en person ikke lenger er der, all den tid han faktisk var der. Riktignok i en seng. Ikke ved gressklipperen eller på en stige eller i en båt eller andre steder som var mer passende for ham å være, men han var der, i live. Det er fremdeles nokså vanskelig å forestille seg, for om jeg tenker tilbake, til ungdommen eller barndommen og på den gutten som jeg var den gang og forsøker å forestille meg min egen barndomsverden, så er det som å dykke ned i noe som ikke lenger finnes. Jeg er ikke lenger den samme, og den faren jeg hadde den gangen er også borte. Han ble borte lenge før han døde i en seng som en helt annen mann, men fremdeles som faren min. Det er enkelt å hengi seg på denne måten til det som har vært, men som allikevel er forbi og som derfor egentlig ikke har noen relevans til det savnet man føler. Savnet man føler er rettet mot fremtiden. Det som skulle komme og det som skulle bli. Det kjenner jeg ikke, det er mye vanskeligere for meg å forestille meg hvem jeg skal være i fremtiden og hvem min far ville vært for meg. Han er en gammel mann jeg aldri får kjenne, i en fremtid han aldri får ta del i. Det kan jeg savne.

Min far fikk ingen nekrolog skrevet om seg. Han var ikke av den type mennesker som får nekrologer skrevet om seg og tilhørte heller ikke den type krets som forfatter nekrologer. Han fortjener likevel sin plass i det forgangne. Jeg kommer til å huske best hans no nonsense-tilnærmelse til livet og menneskene omkring seg. Han var en praktiker med liten sans for kompliserende teorier, og utviste som en konsekvens av dette en iboende skepsis til all small talk, et karaktertrekk han delte med meg. På våre i gjennomsnitt halvannet minutts lange telefonsamtaler følte vi begge at vi hadde sagt det vi hadde til hensikt å si og enda litt til. Han delte mange av sine karaktertrekk med meg og det er vanskelig å komme utenom tanken at en del av ham lever videre gjennom dem, selv om jeg samtidig forestiller meg den oppgitte hoderisting som ville vært hans respons til et slikt resonnement. Vi var like, men ulike. Han var praktisk og fikk en på grensen til det frustrerende upraktisk sønn. Han var interessert i sport og fikk en sønn som interesserte seg for litteratur og klassisk musikk. Han var en mann av kjeledresser som fikk en sønn ikledd tversoversløyfer og stråhatter. Han fikk en sønn som forfatter nekrologer.

Han var min far og han tilhører fortiden. Livet fortoner seg som et mysterium.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 21. september 2013 og som bloggtekst 29. juli 2013 under tittelen Min far (1947-2013) Illustrasjon: Nina Klausen

Anger er livsnyterens dessert

Anger er livnyterens dessert, pleier jeg å si. Kort forklart betyr det at de valgene man tar får konsekvenser. Livsnyteren tar sine valg og angrer etterpå, og ifølge ordtaket er dette en nødvendighet. Bruker man for mye penger dukker regningen alltid opp. Spiser man for mye, må man etterhvert kjøpe nye klær eller ha hjelp til å knytte skolissene. Røker man, risikerer man å pådra seg en lei sykdom. Når det har seg slik at anger nettopp er livsnyterens dessert, er det fordi livsnyteren gjerne har en tendens til å forsyne seg med en porsjon ekstra av livets fristelser. Storsamfunnet gremmes selvsagt over en slik nonchalant holdning til livets alle farer, for den enkeltes helse er tross alt samfunnets ansvar. Derfor oppfordres man gjerne til å angre først og helst droppe fristelsen. Og det virker.

Som livsnyter har jeg filosofert en del over dette. Hvorledes er egentlig livsnyterens kår i Norge anno 2013? Angriper man det hele fra et teoretisk perspektiv ser det i utgangspunktet ikke så galt ut. Det blir skrevet side opp og side ned i magasiner og avisbilag om det man kan kalle rent teoretisk livsnyteri, og i trygg avstand fra alt som er farlig kan man hygge seg med alt fra vinspalter og matspalter og feriespalter til «slik tar du virkelig vare på deg selv»-spalter. Men livsnyterne, altså de som nyter livet i praksis, dem må man lete lenger etter. Før i tiden var det lettere. Man behøvde ikke å lese avisen for å vite hva som var godt i gamle dager, man kunne for eksempel bare sette seg ned på trappen og røke en sigarett. Det gjør man ikke lenger, røkning er farlig, og farlige ting dør man av og hvis man ikke dør av dem får man angst av dem. Jeg er av typen som røker filterløse sigaretter. De få gangene jeg festrøker synes jeg det liksom ser litt bedre ut og dessuten smaker de godt. Men selv vanerøkerne er nå blitt så sunne at de ser på meg som en slags kuriositet – enhver idiot vet vel at det er farlig å røke filterløse sigaretter?

Før i tiden kunne man nyte livet på veien til jobben også, på sykkelen for eksempel. Man kunne ta på seg stråhatten sin og sette avsted, plystre og nyte været og utsikten og dermed livet, en liten stund. Det går ikke lenger. Folk som ikke bruker sykkelhjelm er for lengst stemplet som minst like idiotiske som folk som røker filterløse sigaretter eller sigaretter overhodet, og bruker man først sykkelhjelm er det ikke snakk om å plystre eller nyte utsikten. Da skal man sykle som om døden var i hælene på en, for da får man trim samtidig. I tråd med egen filosofi lar jeg konsekvent være å bruke andregiret. Er det tvingende nødvendig å bruke andregiret på sykkelen, ja da sykler man rent for fort, spør du meg. Og på fjernsynet er forfallet kommet minst like langt. Før i tiden sendte de «Trim for eldre» på NRK. Det var i det minste trivelig, og listen lå i grunnen ganske lavt for oss som så på. Nå sender de «Puls», hvor publikum demotiveres ukentlig og har valget mellom å lide seg gjennom et gitt treningsopplegg eller å få angst av å la være. Jeg refererer her til den samme angsten man får om man fremdeles skulle forsøke å nyte en sigarett på trappen.

Jeg mistenker at folk ikke er så innstilt på å nyte livet lenger. Vi vil bare lese om det mens vi spiser lettyoghurten vår. Vi tyner all mulig hygge ut av et glass vin på fredag og kanskje en marinert svinefilet vi leste om i et blad på lørdag. Dette lever vi på helt til langt ut i neste uke, når vi endelig kan begynne å planlegge neste helgs utskeielser. Mest mulig hygge for minst mulig kalorier, det er lykken i 2013.

Selv tilhører jeg det stadig minkende mindretall som foretrekker å nyte først og angre etterpå. Angre har jeg selvsagt ofte gjort, jeg forbanner for eksempel alltid den forrige utskeielsen når garderoben må utvides fordi livvidden har gjort det. Jeg ønsker meg alltid mer bedre kondisjon når jeg er midt i en lang trapp enn når jeg sitter henslengt i den blå fluktstolen min ute i haven, og jeg angrer alltid på at jeg satt for lenge i den blå fluktstolen når gresset er blitt for langt. Jeg ser ut av vinduet mitt nå og angrer fordi jeg satt inne og nøt varmen istedenfor å beskjære epletreet i bitende vårkulde, der det nå står i sin grønne prakt og peker rett til værs. Og en vakker dag angrer jeg kanskje på at jeg nøt for mye som ung mann og forfektet livsnyteriet istedenfor å trimme og kanskje leve lenger. Det gjelder å finne balansen. Hvorom allting er kommer jeg nok ikke til å ta angeren på forskudd i fremtiden heller. Desserten tar vi livsnytere til sist.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 15. juni 2013. Illustrasjon: Nina Klausen.

Tenn et lys. Det er lørdag.

Det er lørdag morgen, og jeg lurer på hva jeg skal gjøre med dagen. Skal jeg tilbringe den i min grønne chaise longue, lett henslengt i sjøstjerneformasjon og lese en god bok? Eller kanskje gjøre noe nyttig? Og dersom jeg skal gjøre noe nyttig, hvem skal jeg gjøre det for? Det kan være meg selv, noen i min nærhet, eller kanskje aller helst en god sak et stykke unna, i behagelig distanse til meg og min egen tilværelse.

6. februar var «Samefolkets dag», noe en aktiv bruker av sosiale medier umulig kunne unngå å få med seg. Kunne dét vært noe å engasjere seg i? For det virket som en sak passe langt nok unna til å skape engasjement. Offentlige personer av ulike slag overgikk hverandre i gratulasjoner, og som politiker burde jeg kanskje ha kastet meg på bølgen. Ikke at jeg tror politikere flest ser med uinteresse på samefolket, men jeg innrømmer gjerne at dagen kom likesom julekvelden på kjerringa og at jeg personlig ikke klarte å mobilisere engasjement raskt nok. Jeg er også for slapp når det gjelder Earth Hour. Ikke at jeg ikke ser den vakre symbolverdien av bruke å en time på miljøet, og det er utvilsomt en god tanke at man skal minne seg selv om verdens elendighet en gang i blant. Tenn et lys for en god sak på Facebook. Slukk et lys for Earth Hour. Trykk «Liker» om du kjenner noen som trenger en klem. Hvor mye miljøet engasjerer oss utenom Earth Hour, eller hvor mange av oss som tenker på samefolkets rettigheter når det ikke er 6. februar, eller hvem som egentlig klemmer folk, er usikkert. Men vi er i det minste politisk korrekte.

Politisk korrekthet er blitt et ideal i dagens samfunn. Vi elsker idealer, livet blir nemlig en god porsjon enklere om man har noen kjøreregler å forholde seg til. Nå er jeg i og for seg enig i at idealer kan være gode å skjele til, men problemet er at de altfor ofte tipper over og blir moralisme. Politisk korrekthet er på en måte moralisme. For eksempel har vi et samfunn som tilsynelatende dyrker individualisme. Men hva skjer så snart individualismen beveger seg utenfor den politiske korrektheten? Still spørsmålet til en person som ikke vil ha barn. Eller til en kvinne som ønsker å være hjemme med barna. Eller en som velger å røke. Still spørsmålet til en FrP'er.

Er dette en velkommen utvikling? Jeg synes ikke det, men det er kanskje heller ikke så underlig. Jeg er nemlig overvektig, jeg lever ikke så sunt som jeg burde og jeg tilbringer mer tid lesende i min grønne chaise longue enn ute i treningsfeltet. I dagens politisk korrekte klima er jeg en potensiell belastning, og jeg burde gjøre meg selv og alle andre en tjeneste ved å komme meg opp og ut. Til overmål har jeg som uttalt filosofi at man skal nyte livet mens man har det, og dét er et besynderlig standpunkt for en som attpåtil sitter i byens helse- og velferdsutvalg. Kan man som overvektig og med god samvittighet uttale seg om helsepolitikk?

Jeg har heller ikke bilsertifikat. Med tanke på flere allerede drøftede problemstillinger, slik som a) min overvekt og b) Earth Hour og miljøet, burde dette være utelukkende positivt. Likevel høster jeg overraskende lite ros for denne avgjørelsen, snarere tvert imot. I et møte forleden dag ble det påpekt at jeg var flink fordi jeg syklet og gikk overalt. Da jeg fortalte at jeg strengt tatt ikke hadde noe valg, ble det som først var oppfattet som tiltakslyst raskt snudd til tiltaksløshet. Jeg, som altså pr. definisjon er miljøvennlig og bent frem sporty, havnet besnærende nok plutselig helt på minussiden. Det er altså ikke hva man gjør som er viktig, det er hvorfor man gjør det.

Hvordan er det egentlig med vår toleranse for andres ulikheter? Den blir etter min mening mindre, i sammenheng med at vi slutter å diskutere uenighetene våre og at det har blitt så lett å være overfladisk engasjert i sosiale medier. Det er så mye mer bekvemt å trykke «Liker» på Facebook eller markere en bestemt dag enn å måtte forsvare meningene sine overfor venner og bekjente. Substans har på mange måter blitt unødvendig, vi leser helst «På tråden» og lar Morgenbladet ligge urørt. Den gode samtalen er forskjøvet til kommentarfeltene, der de «gale» debattantene råder.

Hva er så det beste jeg kan gjøre denne lørdagen, etter mine hverdagsfilosofiske betraktninger om samfunnets forfall? Konklusjonen må være at livet er for kort til å bekymre seg over triste ting på sosiale medier. Skal man gjøre noe med elendigheten – brett opp ermene, snakk med noen eller gjør noe. Selv tror jeg at jeg velger boken. Det er tross alt lørdag.  

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 2. mars 2013. Illustrasjon: Nina Klausen

Politiker, bli ved din hest

Dersom noen lurte på om politikerlaget som konkurrerte mot ridende småjenter i gymkhana under lørdagens feiring av Fredrikstad og omegn rideklubbs 40-årsjubileum hadde trent på forhånd, så kan jeg forsikre at så ikke var tilfelle. Det ble da også gjort vitterlig da jeg steg opp på hesten for å gjøre meg istand til å ri. Skjønt, "steg opp" er kanskje ikke helt riktig formulert, idet jeg måtte dyttes i akterenden av opptil flere bystyrerepresentanter, fordi jeg ikke hadde fått med meg at foten bør sitte i stigbøylen før man forsøksvis elegant slenger seg over hesten. Jeg låner noen bilder fra Fredriksstad Blads videoarkiv for å illustrere poenget.

Man ser klart og tydelig feilen, men samtidig må jeg si det er rørende hvordan fremtredende politikere ikke er redd for å ta i et tak når det står på. Jeg registrerer i ettertid at ordføreren holdt seg trygt i bakgrunnen.

Nå er det ikke det å ri som er min sterkeste side, og heldigvis er ridning heller ikke en del av jobben som politiker. Min jobb som politiker er imidlertid å spille med de kortene jeg har og gjøre en god figur, og følgelig glattet jeg over det hele med et bredt smil og en hyggelig hilsen til velgerne. Dette er ikke tiden for å være ydmyk, tenkte jeg. Så smattet jeg kjekt til hesten og gav den et klaps med hælene før det bar avsted. Ekvipasjen kom tilbake, like hel.

Alt for partiet.

Kjempebunker til besvær

Dagens mediekommentar handler om Fredrikstad-politikken og saken som har gått i byens aviser siden siste bystyremøte - nedleggelsen av Utekontakten. Opposisjonen kritiserer nedleggelsen, og posisjonsparti etter posisjonsparti har etterhvert snudd i den pinlige saken, nå sist SV. Lederen i Fredrikstad SV, Grete Rognes, forklarer hva som gikk galt. - Det kom rett og slett litt kjapt på. (...) Saken lå på en måte inne i en kjempebunke, sier hun til avisen.
Ja, er det ikke det jeg har sagt. Politikk er vrient.

Folkelig og fin

Aldri fremstod vi vel så folkelige, stipendiaten og jeg, da vår lille croquet-club i agurktidens navn ble gjenstand for pressens oppmerksomhet.
Min garanti til avisens lesere om at vi aldri kommer til å søke formannskapet om 25.000 kroner til spillerutvikling og at vi lar gressrotmidlene stå helt i fred, ble imidlertid ikke trykket.

Utkledd eller avkledd? Se dét er spørsmålet

Plasseringen var det ihvertfall ikke noe i veien med, der jeg er portrettert i dagens Fredriksstad Blad; jeg står lengst til høyre. Det gjør jeg da også som regel i ulike sammenhenger i Gamlebyen, da det nok oppfattes som noe av en politisk ukorrekthet å være mer konservativ enn jeg. Den overbegeistrede typen til venstre for meg er forøvrig stipendiaten, fast karakter i Tweeds-universet, og som dere ser er ingen av oss utstyrt med noenlunde ordentlige skjorter. På bakgrunn av dette bildet kan jeg signere på at pressen sjelden gir et riktig bilde av saken slik den til enhver tid foreligger - vi ville nemlig aldri stille oss opp ved vanntroen, bærende på en plakat, uten å ha ordentlige skjorter på.

Bakgrunnen for bildet er en kronikk som stod på trykk idag, etter at Alexander Hermansen kom med en rekke uttalelser om foreningen Gamle Fredrikstad i lørdagens Demokraten. Kronikken kan for spesielt interesserte leses på denne siden.

Så er spørsmålet om det er verre med en utkledd traktor, enn en dårlig kledd tøffetogmotstander? Vel, det får være opp til hver enkelt. God ettermiddag!

PS. Tegningen er laget av Jørn Grynnerup i Fredriksstad Blad.

Dekadans, dekadans

Dekadens råder her i vårt sogn, sa Vreeswijk. Og det gjorde det ganske sikkert, men det var nok noe langt verre på ferde enn at prestens barn hadde fått barn med en jazzmusikant.

Noen tror sikkert at det å være konservativ er som å sitte i en ørelappstol, innlullet i en slags lykkelig sentimentalitet og tenke på tiden som har gått. Denne myten kan jeg avkrefte, det er nemlig svært smertefullt for sjelen å være konservativ, og dessuten er det vel knapt noe sted man kan få kjøpt en ørelappstol lenger. Nei, det å være konservativ er som hele tiden å bli utsatt for små smertefulle angrep på sjelen, en hissig ryggmargsrefleks som nekter å avfinne seg med samfunnets forfall. Som for eksempel når noen bryter en regel overhodet uten å vite at de gjør det. Eller når man skriver radikalt bokmål, som i benevnelse alene kan få pulsen til å stige. - Det er grenser for alt, også språklig konservatisme, sa Fredriksstad Blads nyhetsredaktør da jeg lurte på hvorfor de plutselig skrev Mosselukta. For Mosselukta er et begrep, sa han,  og vips ble jeg, som kvier meg for å bruke enhver form for diftong og a-endelse i skriftspråket, plassert på den andre siden av grensen for språklig konservatisme, hva nå den grensen måtte markere. Det er sikkert ikke noe hyggelig, det er sjelden noe hyggelig på andre siden av de grensene jeg pleier å passere. Fredrikstad med én s er også forøvrig et ganske alment begrep etterhvert, men helt dit opp når visst ikke Fredriksstad Blads språklig-konservative grense. Når døren er først åpen, kan vi kanskje snart skrive på dialekt. Det blir lett. For dialektord blir vel ofte også begrep? Verksted har jo her nede i provinsen blitt til værste, et språklig misfoster av en modernisert folkeliggjøring. Bro heter nå bru, for det sier de visst på Rolvsøy. Det er et begrep. Snart er det vel også regelen at bakdel er synonymt med ulempe og ikke akterparti. Læreren er borte i Fredrikstad- vi kan gjøre som vi vil. Nei, gitt. Takke meg til Mosselukten. Men nå er den borte den også.

Det er skam på tørre land.

Croquet-spill må komme innenfra

Som noen kanskje husker, startet stipendiaten og jeg en svært ekslusiv croquet-club tidligere i år, Christiansteen Private Croquet-Club. Nå har det foreløpig blitt med denne hobbyen som med mange andre, at de best praktiseres innenfra og i teorien, for så mye spill har det ikke blitt denne saisonen, som nå ubønnhørlig går mot slutten. Vi avslutter nemlig vårt spill ved Mikkelsmess (sic).

Så veldig dårlig samvittighet har vi enda ikke, lovene slår nemlig fast rammene for spillet, og der står det svart på hvitt: "Cluben avholder sitt croquet-spill regelmessig ved godt og tjenelig vær. Det er utelukkende commandantskabet som definerer hva som er godt og tjenelig vær for croquet-spill." Og commandantskabet har i grunnen ikke funnet været godt eller tjenelig, og slik er dét. Ikke desto mindre skal vi snart avholde vår høytidelige souper for avslutning av spill-saisonen, for vi er tross alt en seriøs forening og etterstreber å følge vedtektene så langt det er praktisk mulig.

Bildet ovenfor viser at dette med sport og spill må ligge i genene. Det er fra Fredriksstad Blad i 1986, og viser min far lengst til høyre, som assosiert medlem av den ekslusive krokketklubben på Rubingen Camping. På camping heter det forresten krokket, og ikke croquet. Forstå det, den som kan.

Fem små høns

Dagens mediekommentar. Jeg må innrømme det, jeg hadde aldri trodde det skulle komme enda en historie om rottefangeren fra Fredrikstad. Etter å ha melket saken på det mest perverse i vinter har det vært stille på Fredriksstad Blads nettutgave, men igår kom anledningen til å gi oss en antatt etterlengtet reprise: Det finnes enda større rotter i Sør-Afrika. Jeg leser Morgenbladet, og der byr de på obskure nyheter i den bittelille spalten "Morgenbladet for 70 år siden". Denne tiden virker det som om Fredriksstad Blad også har hentet inspirasjon fra, og det er ikke fritt for at der er med en viss filmavis-følelse jeg leser om kjemperottene som herjer der nede og "skaper frykt og engstelse blant familier og barn i den afrikanske slummen". Familier og barn, ikke voksne og barn. Altså mest barn. Monsterrottene skal også ha drept minst to barn. Eller vent, den ene kunne visst ha dødd av forfrysninger også, og moren er tiltalt for drap. Litt usikkert der, altså, men la gå, en god historie må aldri stå i veien for fakta. Eller hvordan det nå var.

Dersom Fredriksstad Blad sitter og klør seg litt i skjegget og lurer på om de skal fortsette å hente sakene sine fra avisen Times Live: Ikke gjør det. Gå ut i byen og finn på noe selv, dere.

Om å kanalisere engasjement

Dagens mediekommentar. Har folk for lite å gjøre? Jeg leste nemlig i avisen, ja Fredriksstad Blads nettavis altså, at tusenvis av mennesker stod i kø for å vente på at en sportsforretning i Fredrikstad skulle åpne ved midnatt igår. De seks første kundene kunne få en 18.000-kronerssykkel for en hundrelapp, og jeg kan vel forstå dem som håpet å få med seg denne. Men når man ser at det står ca 2.894 foran i køen, hvorfor drar man ikke da hjem? Joda, de ville selvfølgelig sikre seg noen andre godbiter, som joggebukser og soveposer. Man skulle nesten tro det hadde soveposer, forsåvidt, for de ivrigste hadde ventet i 32 timer.

Og man sier at folk nåtildags ikke er engasjerte? For noen hundrelapper er man tydeligvis villig til å gjøre hva som helst. Så kanskje kommunen skulle sette ut snømåking og gatefeing på anbud, til deg og meg? Om alle fikk en hundrings hver for å feie for egen dør ble nok hvermannsen i fyr og flamme, og så kunne man slå seg på brystet og stolt konstatere at man hadde gjort en god handel etterpå.

Også slapp man å klage på kommunen. Men dét ligger nok litt frem i tid.

Når redaktørene gjør ormekur

Det er en liten stund siden dagens mediekommentar handlet om Fredriksstad Blad, men idag synes jeg de har gjort seg fortjent til en liten omtale. Saken det gjelder handler om Mona Hansen, som jeg kan legge til synger i den omreisende duoen M&M og som forøvrig sang og underholdt på skoleballet da jeg gikk i niende klasse. Fru Hansen har på grunn av sin ormefobi ifølge reportasjen store problemer med å ta i avisen når hun vet at den inneholder bilder av ormer, og hun forteller at hun nøye analyserer avisenes forside hver dag, for å kunne finne ut av om det er ormebilder den aktuelle dagen. I det siste har det altså vært så mye ormebilder at hun ser seg nødt til å si opp hele abonnementet.

Jeg skal som nevrotiker ikke kritisere andres nevroser, utover at dette selvsagt høres en tanke spesielt ut. Og en smule fornøyelig lesning er det jo unektelig. Så har det da også kommet i avisen, den avisen som nå må kuttes ut på grunn av ormeinnholdet sitt. Det merkeligste med hele reportasjen er forøvrig ikke fru Hansens ormefobi, men at Fredriksstad Blads nyhetsredaktør sier på slutten at de nå skal "gjøre så godt vi kan med å få varslet henne når det kommer slike bilder".

Fredriksstad Blad skal altså begynne å ringe rundt til folk med fobier for å advare om dagens innhold, for ikke å miste abonnenter. Den telefonsamtalen skulle jeg gjerne ha tyvlyttet på.

Trangviksposten

I mediekommentarene her på Tweeds kommer Fredriksstad Blad ofte ganske dårlig ut. Det kan synes urettferdig, tenker mange, ufarlig lokalavis som den er. Dessuten, kanskje er alle lokalaviser like dårlige? Jeg leser heldigvis ikke så mange, så det kan godt hende det finnes varianter der ute som langt overgår Fredriksstad Blad i elendig journalistikk. I den ene saken jeg idag skal kommentere, orket jeg ikke engang å lete etter dårlig journalisthåndverk, men jeg kan mer enn ane at det er der. De hadde rett og slett et nærbilde av en fotballspillers føtter, og da leser jeg av prinsipp ikke videre. Fredriksstad Blad, hør etter: Dette er en morgenavis. Folk spiser. Må jeg si mer? Kjære vene, for noe tull dere driver med.

 Dagens andre sak er heldigvis ikke like motbydelig. Jeg vet ikke om dette er et ledd i bladets omdømmeendringpolitikk eller noe slikt, at de først er dårlige, så motbydelige, bare for at vi skal trekke et lettelsens sukk når de bare er dårlige igjen. Dette brukte de igår plass på:

I noe som muligens kan være et forsøk på en petitartikkel, og som derfor ikke finnes tilgjengelig i nettversjon, tar en journalist for seg det som var bedre før og det som ikke var bedre før. Egentlig kommer han frem til at ingenting var bedre før, og spesielt ikke det å bli riset på bakenden av sin far. Merkelig ting å ha med i grunnen, men han fortsetter og vi forsøker å glemme det vi nettopp leste. Så kommer han til poenget, han tar for seg en av Fredrikstads mest kjente sanger, som åpner med ordene "Når lemmane faller på Flora", som oversatt til utenbysspråk betyr "Når iskremkiosken Flora åpner for sesongen."

Han skriver: Det som imidlertid IKKE er bedre nå for tiden, er en detalj i Fredrikstad som var særdeles mye bedre før i tiden. Det gjelder de forevigede "lemmane" på iskremkiosken borte på Flora. De faller ikke lenger, slik de gjorde før. Riktignok selges det iskrem der fremdeles, men aller mest kebab og slikt, og de nye driverne borte i parken ved Kråkerøybroen har både åpent hele året og lemmane åpne. Det depressive ved det, er at Tor Andersens tekst og Per Grimstads melodi fra 1980 ikke lenger gir de gode, gamle forventningene om ny vår. Trist, nå når vi trenger grunner til å holde ut.

Ikke nok med at "driverne", hva nå det betyr, selger kebab på gamle Flora, altså. De er også frekke nok til aldri å ha stengt, slik at vi ikke lenger kan glede oss til de åpner.

Jeg håper skylappene i det minste snart faller.

Bloggeren - den femte statsmakt

Jeg hadde tenkt meg en liten mediekommentar idag også, for å utøve den korrigerende påvirkning jeg tross alt har på folks verdensbilde, men da jeg gikk igjennom nettavisene var det liksom ikke noen saker der jeg følte jeg kunne få noe ut av.

Det vil si, Fredriksstad Blads reportasje om mannen som satt på toalettet med sin batteridrevne radio fordi strømmen gikk midt i Marit Bjørgens gullspurt, har absolutt potensiale, men det spørs om ikke avisen har krystet det de kan ut av den saken allerede. Bortsett fra at jeg, som uinteressert i sport, ikke fikk vite av artikkelen hvilken øvelse dette gjaldt, men de antar vel at folk flest vet.

Fredriksstad Blad, avisen for folk flest, ikke for deg som vil lære noe ekstra. Der altså.

Apropos øvelser, VG er litt flinkere til å fortelle om lengden og slik, og de skriver idag at Northug skal droppe 15-kilometeren og at dette er et litt fiffig konkurransemessig triks for å lure konkurrentene. Jeg ante faktisk ikke at det var slik engang jeg, at man kunne velge og vrake på aktiviteter som om det var et skiseminar for kjedsommelige husmødre man var på. Jeg trodde man var med på VM, og that's it. Ha visste vel jeg?

VG, avisen for deg som vil lære noe ekstra. Der altså.

Så fikk vi en mediekommentar allikevel da, jo!

Stor i kjeften

Min venn gjennom 15 år, Alexander Hermansen, er artist i Fredrikstad, og av og til så slipper Fredriksstad Blad ham løs i en spalte som heter «Lørdagsgjesten». Der erklærte han sist lørdag at han ved hjelp av eddik skulle mane frem den «gamle» Hermansen, altså i virkeligheten den unge Hermansen, fra dengang han var ung og kvisete, og var ærlig nok til å servere lokalavisens lesere sine meninger ufliltrert og helt uten sjenanse. Nå har min venn Alexander forsåvidt aldri fremstått som spesielt kledelig sjenert, men forskjellen er at den unge Hermansen, som skrev dengang, han var jo nettopp dét - ung. At det skal være uttalt mål for en 33-åring å fremstå som ureflektert og helt uten kritisk vurderingsevne når det gjelder egen penn, virker i beste fall som en eiendommelig målsetting. Men for leserne er det selvsagt morsomt med folk som skriver før de tenker, for da får vi litt farve på debatten, slik som i den såkalte Kongstenhallen-saken. Og for oss bloggere er det enda bedre, for da får vi noe å skrive om.

Min venn Alexander vil gjerne ha et flottere badeland enn det de har i Sarpsborg, for det er nemlig et velkjent syndrom vi har her nede i Fredrikstad at alt må være bedre enn i Sarpsborg. Synes man ikke dét, går man «baklengs gjennom livet – med rumpa til fremtiden.» Og det vil man jo gjerne ikke bli anklaget for. Litt morsomt at Hermansen bruker det uttrykket, forresten, jeg trodde nemlig det kun var i Arbeidpartiet på 70-tallet at man ble anklaget for å gå baklengs inn i fremtiden om man var bevaringsorientert. Derfor måtte jeg trekke litt på smilebåndet da Hermansen anno 2011 skulle komme med de samme, ja la oss velvillig kalle det for argumenter. Nå er saklighetskravet helt sikkert ikke spesielt høyt for en spalte som «Lørdagsgjesten», og det passer nok artisten bra. For å kalle motpartens argumentasjon for «håpløs» når man selv presenterer høyst subjektive blødmer, som at «Kongstenhallen og Gamlebyen er enormt positive for hverandre», faller vel på sin egen urimelighet.

Vi som er unge Hermansens venner på Facebook, fikk med oss at han øvde seg på dette med å være ufiltrert allerede for en uke siden, da han noe klosset kalte alle som ville rive Kongstenhallen for døgenikter. At han skulle trekke usaklighetene helt ut i lokalavisen hadde jeg kanskje ikke regnet med, men etter å ha publisert 60 bloggposter bare i 2011, kjenner jeg godt til dette med å av og til mangle noe å skrive om. Det kan jo være såpass enkle grunner til at man går til de ytterligheter å anklage folk for å ha for mange hatter på, idet man iherdig prøver å tre et par ekstra hatter nedover sitt eget hode. Dette virker mildt sagt latterfremmende, og gjorde faktisk lørdagsmorgenen ekstra morsom. Ikke at det er noe galt i dét, forsåvidt, for om enn ikke på den tilsiktede måte - vi blir da behørig underholdt.

Jeg ønsker min venn Alexander Hermansen hell og lykke når han nå jevnlig skal drikke eddik for «å gyve løs på politikk, kultur, næringsliv og idrett i året som såvidt har begynt», men håper samtidig at han tar seg en lang og god frokost først, slik at også hodet får næring.

God dag, mann!

Karakterdrapet på Peter Kuran

Fredrikstad Høyre får igjen overskrifter, etter at den respekterte pressemannen Gunnar Bodahl-Johansen i dagens Fredriksstad Blad kommer med skarp kritikk mot ordførerkandidat Peter Kuran. Bodahl-Johansen hevder at Peter Kurans store prosjekt er nettopp Peter Kuran, at han ikke har bidratt til samling av Fredrikstad Høyre, men snarere tvert imot skaper splid og uro. Kameraderi og affæren der Kuran skal ha benyttet polske gjestearbeidere for å sikre seg plassen som ordførerkandidat ved fjorårets nominasjonsmøte, blir også trukket frem.

Fredrikstad Høyre har vært preget av uro i flere år, og nå er det på tide at den offentlige kranglingen legges død, hevdes det fra flere hold. Man oppfattes som useriøse og som mer opptatt av posisjoner enn av politikk. Jeg er til dels enig. Nå har jeg i et tidligere innlegg selv sagt at Peter Kuran forsøker altfor hardt, og at han burde ha overlatt styringen av Fredrikstad Høyre til noen andre. Jeg holdt også støtteinnlegg til fordel for Bengt Morten Wenstøb som ordførerkandidat ved det siste nominasjonsmøte, så har vi bragt dét på det rene. Samtidig synes jeg det er grunn til å lytte når en erfaren og respektert mann, med bakgrunn som politisk redaktør i Fredriksstad Blad og lang fartstid ved Institutt for Journalistikk, kommer med sin analyse av situasjonen i partiet. For dersom det virkelig er slik at påstandene Bodahl-Johansen kommer med, og som de fleste i ærlighetens navn nok hadde hørt før, er sanne, har man ikke da et moralsk ansvar for å bringe dette frem i lyset? Dersom Peter Kuran skulle bli Fredrikstads ordfører, noe jeg sterkt betviler, ville det ikke være på sin plass at disse påstandene gjøres kjent for også dem som ikke er medlemmer av Fredrikstad Høyre? Jeg mener at det Bodahl-Johansen beskriver er altfor alvorlig til at man skal la det ligge for at partiet skal "få ro".

Peter Kuran velger å ikke kommentere eller forsvare seg mot Bodahl-Johansens angrep. Dette er synd, men samtidig ganske betegnende. Mangel på direkte tale, klare holdninger og åpent spill er jo nettopp det mye av kritikken mot Kuran går ut på. Eddie Sjøborg ler av beskyldningene om at han skulle støtte Peter Kuran fordi det var Kuran som i sin tid hjalp ham til å bli sykehusdirektør. Argumentasjon og troverdig tilbakevisning ville virke mer tillitsvekkende.

Til sist kan vi lese at Zbigniew Gorski, lederen av den polske foreningen i Fredrikstad, avviser at Kuran har drevet med verving av polske velgere, spesielt gjestearbeidere. Han hevder at Kuran ikke nevnte Høyre med et ord på det såkalte valginformasjonsmøtet, et møte som merkelig nok ble holdt et helt år før kommunevalget, og som ganske påfallende sammenfalt med nominasjonsprosessen. At Gorski selv var tilstede ved Fredrikstad Høyres nominasjonsmøte i november sammen med en gruppe med polsk bakgrunn, sier han derimot ingenting om. Dette bidrar heller ikke til å skape troverdighet rundt Peter Kurans rolle.

Taktisk legefeil i fylla

Dagens mediekommentar. Ihvertfall foreløpig. Denne gangen har VG Nett snappet opp en sak fra min egen hjembys Fredriksstad Blad, om den hissige legen som i fylla ble nektet adgang til utestedet Jacob Aall. Han (legen) truet dørvakten med at dersom han (dørvakten) ble sendt på sykehus en gang, så skulle han (legen) sørge for at han (dørvakten) ikke fikk hjelp. Denne legen hadde nok glemt at man fanger flere fluer med honning enn med eddik.

Han skulle selvfølgelig heller lokket med legesprit og ti prosent kickback på alle pasienter dørvakten klarte å sende til legevakten.

Hver tar sin - så får vi andre ingen

Dette er meg på den første arbeidsdagen i det nye året. Alt blir liksom bedre med Hipstamatic, synes dere ikke? Selv om det er veldig mars 2010, har det blitt meg fortalt. Jeg er jo fra februar 1925, så slik sett føler jeg meg ganske oppdatert. Som man kan se lider jeg meg igjennom dataverdenen med en Toshiba. Jeg skulle jo hatt en Mac også på jobben, men ytre omstendigheter ville det annerledes, som så ofte ellers. Så nå må jeg svare på brannmurspørsmål og kompliserte påstander fra Toshiba-klubben bare jeg tenker på å sjekke e-post. Men hva er vel livet uten motgang? Idag har jeg tenkt til å feire det nye året med en Dry Martini før eller etter middag. Eller kanskje begge deler? Det er viktig å belønne seg selv. Man blir jo litt hyggeligere av det, og familien min har helt sikkert godt av å få en blidere far og ektemann i det nye året. Kanskje dét skulle vært en nyttårsforsett? Nåja, jeg liker ikke slike forsetter, for det er så irriterende når jeg bryter dem. Jeg har fremdeles et medlemskap nede hos Kongsten-svømmerne eller hva det heter, hvor jeg var to ganger i januar ifjor, fordi legen min mente jeg hadde godt av litt trim. Hun om det, sier nå jeg.

Dagens mediekommentar. Terje Høili langer i dagens Fredriksstad Blad ut mot Fredrikstad-folk, og mener lojaliteten er lav her i byen, fordi folk drar til Sverige for å handle. Han gir dermed byens borgere skylder for at Fredrikstad faller på NHOs næringslivsbarometer for 2010. - Det virker som om folk liker å dra til Sverige, sier han. Og der er han jo inne på noe, for det er jo nettopp det folk gjør. Resten av utsagnet hans er skivebom. Det er ikke illojalt å velge et annet sted å handle, det er en rettighet vi har som frie borgere. For min del handler jeg en del i Sverige, fordi man der finner en hel del varer som butikkene i Fredrikstad ikke tar inn. Det er svært mye bedre utvalg på Nordby enn selv i en velutstyrt Meny-butikk, så jeg tror Sentrumsforeningens leder Kristian Kristiansen, som sier det er lett å glemme konsekvensene av ikke å handle i byen sin, heller burde oppfordre sine medlemmer til å være konkurransedyktige i forhold til svenskehandelen. Om ikke på pris, så ihvertfall med tanke på utvalg. Jørn Eriksen i suksessbedriften Projectiondesign uttalte seg for noen dager i Fredriksstad Blad og sa nøkkelen til å lykkes i Fredrikstad (som alle andre steder), ligger i innovasjon og fornyelse. Det er dette man burde fokusere på, og ikke skylde på folk flest.

De kommer nemlig aldri til å tenke på andre enn seg selv.

God middag!

En touch av Haavik?

Dagens mediekommentar. Idag kan det ikke være noe skrive om, tenkte jeg. Hva kan være verdt å kommentere på en søndag som følger en søndag, som følger en uke med årskavalkader? Jeg slår opp på f-b.no, og det rødmussede ansiktet til Aksel Kolstad skriker mot meg, og som om man ikke egentlig var forsynt fra før henger idag også tungen ute. Javel, tenkte jeg da. Da har jeg noe å skrive om idag også.

Aller først, la oss se på denne teksten, som i sin tid ble skrevet til en Dag Frøland-vise på Chat Noir. Min gode venn Morten Marius får nesten bare unnskylde at jeg viser den helt på slutten av innlegget; han er nemlig lei av Dag Frøland.

"Og blant posører og musketører
er Hermann Iversen marki.
Ja, han er høyst barokk,
når han ser et flygellokk
som han kan speile seg i."

Visen er en kommentar til 1980-tallets kultur- og medieliv, sett fra vår kjære Frølands synsvinkel. Den er kanskje litt spiss, og det tror jeg egentlig man kunne hatt godt av å være på 2010-tallet også. Dersom denne visen hadde vært skrevet idag, og dersom den hadde handlet om Fredrikstads kulturelle ......tja, elite (?), så ville dette verset handlet om Aksel Kolstad, det tør jeg garantere.

Fredriksstad Blad har idag altså en kjempereportasje om ulike bykjendisers nyttårsforsetter. Alvorlig talt, dette kan da ikke være interessant? Jeg vet jeg av og til er helt på siden av det folk er opptatt av noen ganger, så her må jeg innhente hjelp og støtte fra mine ni faste lesere. Er det virkelig interessant å se et ALTFOR stort bilde av den unge og alltid lovende Kolstad, i det som for meg ser ut som den eneste Moods of Norway-dressen han har? Han har tungen hengende ut som var han en engelsk setter som værer løpetid i nabolaget, og under kan vi lese om at han har som nyttårsforsett for 2011 å ta 500 armhevinger daglig og dessuten bruke tanntråd. Tungen var altså ikke nok, vi må høre om tennene også. Aksel, som jeg kjenner personlig, får unnskylde meg, for han er ikke den eneste personen med for andre helt uinteressante nyttårsforsetter, og han har i ærlighetens navn ikke skrevet og redigert reportasjen egenhendig, selv om man av og til kanskje kunne mistenke nettopp dét. Han får bli en representant for folk som blir blåst opp litt for mye uten at det er altfor mye å blåse opp, og her har Fredriksstad Blad endel å ta tak i. Å være lokalavis betyr ikke at man ikke kan være meningsbærende og seriøs. Papirutgaven skal etter planen inneholde mer debatter og kronikker, men hvorfor skal da nettversjonen være full av uinteressante og dårlig skrevne tullesaker? Aksel Kolstad skal ifølge artikkelen skrive ti takter for orkester til sin ennå ikke påbegynte ballett om "Sagaen om Isfolket". Virkelig? Ti takter i 2011? Enten er vi heldige og får en kjempekort ballett, eller så har journalisten slurvet litt. Eller så kan vi anta at det kommer til å ta laaang tid før den blir ferdig. Vi kan også lese om byens kinosjef, som skal legge seg litt tidligere i år, og om Vigdis Lunde Wisur som skal drikke mer vin. Ja, hva skal man si til det? Jeg siterer atter igjen Dag Frølands revyvise, som synes å passe perfekt som dagens mediekommentar:

"Men blant noblessen
vi ser i pressen
så ser vi ingen ny Molière.

Men en touch av Trangvik,
en touch av Haavik,
en touch av vettløst idioti.
Vi ser en mediaflom -
en åndelig fattigdom
som vi kan speile oss i."

Ha en riktig fin søndags ettermiddag, og glem ikke at de beste nyttårsforsettene ligger rett under nesetippen din.