Når sant skal sies

Andreas Thorkildsen sier til VG Nett at han har unormalt høy selvtillit. Slik taler en mann med åpenbar minimal selvinnsikt.
Thorkildsen er verdensmester, sexsymbol, forholdsvis godt betalt og medieyndling. Det ville vært unormalt om han ikke hadde høy selvtillit.
Selv veier jeg mer enn tre spinkle jenter til sammen, tjener mindre enn kona og har ennå ikke knekt koden på Twitter.  
Jeg har unormalt høy selvtillit.

Samfunnslegen

Per Fugelli er lege og professor i samfunnsmedisin, og det kunne vel ikke passet bedre. Hvem andre tør gi oss den pillen vi ikke vil ha, fortelle oss det vi ikke vil høre og ikke bry seg om politisk korrekthet eller den almenne helsefanatisme?
Professoren i samfunnsmedisin tok røkernes parti under røkelovsdebatten. Professoren i samfunnsmedisin sier at fysisk helse ikke går foran alt. Professoren i samfunnsmedisin sier at folk er bortskjemte og at vi må skjerpe oss.
Folk flest hører ikke etter når professoren i samfunnsmedisin prater.
Er det ikke typisk?

Kjempebunker til besvær

Dagens mediekommentar handler om Fredrikstad-politikken og saken som har gått i byens aviser siden siste bystyremøte - nedleggelsen av Utekontakten. Opposisjonen kritiserer nedleggelsen, og posisjonsparti etter posisjonsparti har etterhvert snudd i den pinlige saken, nå sist SV. Lederen i Fredrikstad SV, Grete Rognes, forklarer hva som gikk galt. - Det kom rett og slett litt kjapt på. (...) Saken lå på en måte inne i en kjempebunke, sier hun til avisen.
Ja, er det ikke det jeg har sagt. Politikk er vrient.

Klipp her

Dagens mediekommentar. Vi tar oss tid til en liten slik en, en mediekommentar altså, det er faktisk alt for lenge siden denne Tweeds-gjengangeren. I Dagbladets nettutgave, som er full av nyttige tips om dette og hint, ble man igår fristet til å legge godsaker på grillen som alternativ til den klassiske ventepølsen. Jeg synes hele saken er vel og bra, og forslaget som stilles virker også svært fristende, det dreier seg om hjemmelavet potetsalat rullet inn i spekeskinke. Jeg stiller meg likevel tvilende til kokkens evner på kjøkkenet. Sakens ni ord lange ingress sier nemlig:  
Omtrent like mye jobb som å åpne en pølsepakke.

Oppskriften lød imidlertid slik:

Selve potetsalaten lager du som en enkel variant: Poteter, rømme og finhakket purre. Skjær opp potetene i små terninger og kok dem til de er møre. Hell av vannet og ha i rømme og finhakket purre. Pepre. Potetsalaten skal ha en tørrere konsistens enn den du kjøper i butikken. Omtrent en halv boks rømme på fem middelstore poteter. Rør godt sammen. Bruker du ferdig oppskåret skinke kan du legge to skiver sammen med god overlapp. Legg på en skje med potetsalat og rull sammen. Legg på grillen og pensle med en god olje. Stek på middels varme. 

 Vel å bra det, altså. Men går det an å surre så mye med en pølsepakke at det blir like mye jobb å åpne den?

Utkledd eller avkledd? Se dét er spørsmålet

Plasseringen var det ihvertfall ikke noe i veien med, der jeg er portrettert i dagens Fredriksstad Blad; jeg står lengst til høyre. Det gjør jeg da også som regel i ulike sammenhenger i Gamlebyen, da det nok oppfattes som noe av en politisk ukorrekthet å være mer konservativ enn jeg. Den overbegeistrede typen til venstre for meg er forøvrig stipendiaten, fast karakter i Tweeds-universet, og som dere ser er ingen av oss utstyrt med noenlunde ordentlige skjorter. På bakgrunn av dette bildet kan jeg signere på at pressen sjelden gir et riktig bilde av saken slik den til enhver tid foreligger - vi ville nemlig aldri stille oss opp ved vanntroen, bærende på en plakat, uten å ha ordentlige skjorter på.

Bakgrunnen for bildet er en kronikk som stod på trykk idag, etter at Alexander Hermansen kom med en rekke uttalelser om foreningen Gamle Fredrikstad i lørdagens Demokraten. Kronikken kan for spesielt interesserte leses på denne siden.

Så er spørsmålet om det er verre med en utkledd traktor, enn en dårlig kledd tøffetogmotstander? Vel, det får være opp til hver enkelt. God ettermiddag!

PS. Tegningen er laget av Jørn Grynnerup i Fredriksstad Blad.

Om å velge side eller mene selv

Refleks. Å tilhøre høyresiden og lese en kommentar fra en Dagbladet-journalist, og instinktivt være uenig fordi den kommer fra venstresiden.
Jeg, som ikke vet ikke hva som er venstreside og høyreside i en debatt om kvalitet og viktige eller uviktige samfunnstemmer, jeg uten refleks, befant meg plutselig i den merkverdige situasjonen å være enig med Dagbladet. For hadde ikke jeg også tenkt de samme tankene, og hadde jeg ikke fortalt om dem ved et middagsbord til og med? Men jeg visste jo ikke da at det var sensur og knebling av høyresiden jeg drev med, og jeg som tilhører høyresiden og alt.
Det er ikke den første gangen det skjedde heller, forrige gang jeg var enig med Dagbladet var en kommentar om en lettkledd popsangerinne, hvor den samme journalisten, kall det tilfeldig eller ikke, betok meg med setningen "(..) popmusikken, hvis dionysiske snarere enn apollinske natur forklarer både fortørnelsen og forakten den historisk sett er blitt møtt med" og fikk meg til å glemme at det var Dagbladet jeg leste. Jeg ble så betatt av språket og ordene og da kritikken lød mot elitisme og at det faktisk må kunne gå an å skrive så folk forstår det i dette landet kom, glemte jeg helt å holde meg på høyresiden.

Vår mann i Paris

Dagens mediekommentar. Og dette er ikke noen kvalitetsmediekommentar, det er mer en...kommentar.. til noe jeg har lest. Det er ikke engang en kritisk kommentar, og det skal liksom mediekommentarer være, litt sånn fra hoften skytende på den angjeldende idiotiske avis som skrev det man kommenterer. Men nå har jeg altså ikke annet å fare med enn en personlig kommentar, om saken fra dagens VG Nett som handlet om mannen som fikk meteorologhjelp til å finne det beste stedet å flytte, etter at han var lei regnvær. Og kjære metereologer, jeg trenger også hjelp. Det har skjedd noe med landet mitt. Ikke bare er det blitt et snøhelvete av dimensjoner her på vinteren, med is overalt og temperaturer som gjør at man ikke tar seg ut overhodet, men sommeren har også blitt våt og grå. Ikke på minst fire år har det vært en bra sommer her til lands, og det å rømme landet virker etterhvert som eneste mulighet. Men hvor? Og hvordan skal man bli klimaflyktning når man ikke er pensjonist eller noenting? I Frankrike, mitt drømmeland, der har de sørgelig liten bruk for en skriblende kåsør fra Norge, særlig når han ikke engang kan fransk. Men jeg klamrer meg til et lite halmstrå - jeg har vært inne på å starte en norsk blogg i Frankrike, for nordmenn som er nysgjerrig på norske livsnytere i Paris. Nordmenn er ikke spesielt nysgjerrige på norske livsnytere i Norge, har jeg merket, så dette med Paris er liksom den nye innfallsvinkelen for å nå massemarkedet. Det måtte vel være fantastisk å lese hver dag om min vandring i de parisiske gater, om livet på fortauscafèene og de mange turene til Normandie og ikke minst restaurantanbefalelser for nordmenn med stort behov for sjømat, for eksempel, eller alle forslagene til små trivelige barer, eller rett og slett å lese om at våren endelig er kommet til Paris mens snøen ligger som et deprimerende sengeteppe over de norske byer i to måneder til? Dette må man bare bli i godt humør av, og slik holder man motet oppe til alt blir bedre. Svaret på min og alle andres værdepresjoner er derfor:

Send meg til Paris.

Jeg trenger bare en sponsor. Noen som melder seg?

Fem små høns

Dagens mediekommentar. Jeg må innrømme det, jeg hadde aldri trodde det skulle komme enda en historie om rottefangeren fra Fredrikstad. Etter å ha melket saken på det mest perverse i vinter har det vært stille på Fredriksstad Blads nettutgave, men igår kom anledningen til å gi oss en antatt etterlengtet reprise: Det finnes enda større rotter i Sør-Afrika. Jeg leser Morgenbladet, og der byr de på obskure nyheter i den bittelille spalten "Morgenbladet for 70 år siden". Denne tiden virker det som om Fredriksstad Blad også har hentet inspirasjon fra, og det er ikke fritt for at der er med en viss filmavis-følelse jeg leser om kjemperottene som herjer der nede og "skaper frykt og engstelse blant familier og barn i den afrikanske slummen". Familier og barn, ikke voksne og barn. Altså mest barn. Monsterrottene skal også ha drept minst to barn. Eller vent, den ene kunne visst ha dødd av forfrysninger også, og moren er tiltalt for drap. Litt usikkert der, altså, men la gå, en god historie må aldri stå i veien for fakta. Eller hvordan det nå var.

Dersom Fredriksstad Blad sitter og klør seg litt i skjegget og lurer på om de skal fortsette å hente sakene sine fra avisen Times Live: Ikke gjør det. Gå ut i byen og finn på noe selv, dere.

You're next!

Dagens mediekommentar. Jeg liker de nyhetene etter at en forbryter mot menneskeheten er tatt, som handler om hvem som er den mest ettersøkte nå, altså siden den som nettopp er borte naturlig nok ikke er mest ettersøkte fremdeles. Det er som regel noen helt fremmede, så det er nok sant som det er sagt, The winner gets it all and all that jazz og han som havner på andreplassen har ingen hørt om. Det skjedde etter at Osama var død, da var det en gammel mann på 81 år som var FBIs mest ettersøkte. Og i Serbia får vi forsikringer om at han som nå er mest ettersøkt, Goran Hadzic, er minst like ille som Ratko Mladic.

Livet i spotlighten. Når verdens eldste person dør, sitter det en glad gammel krok et sted i verden og tenker Yesss.

Om å kanalisere engasjement

Dagens mediekommentar. Har folk for lite å gjøre? Jeg leste nemlig i avisen, ja Fredriksstad Blads nettavis altså, at tusenvis av mennesker stod i kø for å vente på at en sportsforretning i Fredrikstad skulle åpne ved midnatt igår. De seks første kundene kunne få en 18.000-kronerssykkel for en hundrelapp, og jeg kan vel forstå dem som håpet å få med seg denne. Men når man ser at det står ca 2.894 foran i køen, hvorfor drar man ikke da hjem? Joda, de ville selvfølgelig sikre seg noen andre godbiter, som joggebukser og soveposer. Man skulle nesten tro det hadde soveposer, forsåvidt, for de ivrigste hadde ventet i 32 timer.

Og man sier at folk nåtildags ikke er engasjerte? For noen hundrelapper er man tydeligvis villig til å gjøre hva som helst. Så kanskje kommunen skulle sette ut snømåking og gatefeing på anbud, til deg og meg? Om alle fikk en hundrings hver for å feie for egen dør ble nok hvermannsen i fyr og flamme, og så kunne man slå seg på brystet og stolt konstatere at man hadde gjort en god handel etterpå.

Også slapp man å klage på kommunen. Men dét ligger nok litt frem i tid.

Staten, det er deg.

Dagens lille mediekommentar. Jeg avstår herved fra å kommentere dagens forside i Fredriksstad Blad, der ordføreren og lederen for kulturutvalget er avbildet dansende iført Hanne Krog og Elisabeth Andreassens Grand Prix-kostymer fra 1985. Men jo, jeg så det.

Jeg vil heller kort kommentere reportasjen i samme nettavis, som skriver om at det er vi, bilistene altså (altså teknisk sett ikke meg, siden jeg ennå ikke har førerkort), som må betale for Statens Vegvesens tabbe som førte til at asfalten gled av den nye broen til Kråkerøy da den skulle heves. Det er fort gjort i en port, som det heter. Kommentatorene under reportasjen reagerer også på dette; det kan da ikke være mulig at VI skal betale for dette? Men kjære skattebetalere, felleskapet er "vi", det er vi som er staten, kommunen og storsamfunnet. Staten tjener ikke egne penger, det er vi som finansierer alle dumme avgjørelser, alle overbetalte og underarbeidede kommuneansatte, alle byråkrater som er til overs og alle endeløse seminarer, prosjekter og utredninger. Så om man reagerer sterkt på at det er brukerne av veien som må betale for Statens Vegvesens tabber, bør man kanskje skifte fokus og se hva man faktisk kan gjøre noe med - se på alternative måter å bruke pengene våre på, slå ned på fagforeninger som hindrer kommunene å komme seg ut av bakevjene, kritisere politikere som uten blygsel bruker dine og mine skattepenger på sine egne løfter, og ikke minst sørge for å stemme ut de personene som mener at det er helt alright at pengene dine skal gå til et felleskap som bare vokser og vokser, og som tilsynelatende færre og færre får glede av. Betaler for du for eksempel eiendomskatten din med glede, for at to personer skal gjøre én manns jobb i kommunen? Svaret for de fleste gir seg selv, om man bare er bevisst problemstillingen. Og det blir man fort om man leser Tweeds, vet dere.

Vi har krav på å få styre litt av felleskapet, og vi får en ny sjanse hvert annet år. Ikke kast den bort.

Når redaktørene gjør ormekur

Det er en liten stund siden dagens mediekommentar handlet om Fredriksstad Blad, men idag synes jeg de har gjort seg fortjent til en liten omtale. Saken det gjelder handler om Mona Hansen, som jeg kan legge til synger i den omreisende duoen M&M og som forøvrig sang og underholdt på skoleballet da jeg gikk i niende klasse. Fru Hansen har på grunn av sin ormefobi ifølge reportasjen store problemer med å ta i avisen når hun vet at den inneholder bilder av ormer, og hun forteller at hun nøye analyserer avisenes forside hver dag, for å kunne finne ut av om det er ormebilder den aktuelle dagen. I det siste har det altså vært så mye ormebilder at hun ser seg nødt til å si opp hele abonnementet.

Jeg skal som nevrotiker ikke kritisere andres nevroser, utover at dette selvsagt høres en tanke spesielt ut. Og en smule fornøyelig lesning er det jo unektelig. Så har det da også kommet i avisen, den avisen som nå må kuttes ut på grunn av ormeinnholdet sitt. Det merkeligste med hele reportasjen er forøvrig ikke fru Hansens ormefobi, men at Fredriksstad Blads nyhetsredaktør sier på slutten at de nå skal "gjøre så godt vi kan med å få varslet henne når det kommer slike bilder".

Fredriksstad Blad skal altså begynne å ringe rundt til folk med fobier for å advare om dagens innhold, for ikke å miste abonnenter. Den telefonsamtalen skulle jeg gjerne ha tyvlyttet på.

Politisk brudulje

Jeg er veldig fornøyd med den overskriften faktisk. Det er dagens mediekommentar det er snakk om, og den handler idag nemlig om Fredrikstads nye bro over til Kråkerøy, omtalt i dagens nettutgave av alltid upåklagelige Fredriksstad Blad. Jeg sier bro, fordi jeg er fra Fredrikstad og fordi jeg er noenlunde dannet, og saken handler da også om at politikerne i byen vår vil kalle den for bro, kall dem dannede eller ikke, mens fylkespolitikerne vil kalle den for bru. Nå vil Fredrikstad-politikerne også kalle den "Værstebroa", et språklig misfoster av dimensjoner, så jeg skal ikke trekke den så langt som å si at jeg er enig i navnevalget. Men gjør det da ikke en vond sak verre å kalle den en bru i tillegg? Magne Aasbrenn, byens innbitte nynorskforkjemper, hevder det er mest riktig å si bru. Men nå er jo han innbitt nynorskforkjemper også da, dere.

Nå går det rett på dunken

Dagen mediekommentar. Nå kan vi like godt legge ned bloggene våre, både stipendiaten og jeg. Vi hadde nettopp funnet hver vår lille nisje i tomrommet etter Emilie Nereng, og nå kommer hun altså tilbake, antageligvis etter å ha lagt merke til at oppmerksomheten retter seg litt i overkant mot våre to nettsteder. Når hun etterhvert begynner å skrive om haven sin, historiske anekdoter, politikk og avnytelse av mat og drikke, ja da kommer vi jo til å tømmes fullstendig for lesere.

Når det er sagt, det er merkelig at ikke broren hennes, den nye bloggründeren, har spurt noen av oss om vi vil skrive på blogit.no? Når jeg ser på siden, er det liksom som den er laget med Tweeds i tankene. Jeg regner med at det kommer en telefon ganske snart.

Grensesprengende snushaner

Dagens mediekommentar. I serien "VG forteller oss ting vi allerede vet"  meldes det nå om at forskere har funnet ut at snusbruk ikke er spesielt glamorøst, og at en snuser ikke tillegges mange positive sosiale egenskaper.

Jeg skulle helt seriøst fått jobbe som forsker en liten stund, for det er så uendelig mye jeg kunne fortalt disse menneskene, helt grunnleggende ting, så slapp de å bruke masse tid og penger. Hallo. En snusleppe. Gjerne med litt snus hengene ned på tennene. Kan det være glamorøst? Noensinne?

Nei. Sånn, penger spart.

Men neida.

Ukens spellemann

Dagens mediekommentar idag dreier seg nok en gang om yndlingen Alexander Rybak. Kjære vene, kan det ikke bli slutt på uinteressant stoff om ham sålenge svenskene har tatt ham over og vi slipper å ha ham på skjermen en stund? Neida. Norske medier rapporterer flittig om alt han sier og gjør, og skal vi tro VG, så er det ikke så rent lite. Igår fikk vi vite at Rybak syntes det var farlig å snakke om Northug. Joda, jeg skjønner det. Men så ikke gjør det på direktesent fjernsyn i et program som ikke handler om skisport da? Forrige uke hadde han løpt ut for å kaste opp etter oppvisningen sin i svenske Skal vi danse, og jeg er definitivt ikke blant dem som oppfordrer folk til å kaste opp på jobb, og jeg er ihvertfall ikke interessert i å lese om dem som gjør det. Til alt overmål snakket han med Aftonbladet om at han sliter med psykiske problemer og har vært veldig, veldig deprimert i det siste, bare at han har vært flink til å skjule det for det store publikum. Men det har vært tøft, får vi vite. Han er som en trist klovn, liksom. Tapper og innstilt på å fullføre livsmisjonen sin; Rybak til folket. Dette er sikkert kjempebra, og selger sikkert enda bedre, men oppfordringen må nok en gang være at Rybak skal sykemelde seg om det blir for tøft.

Han trenger ikke holde ut for min skyld.

Trangviksposten

I mediekommentarene her på Tweeds kommer Fredriksstad Blad ofte ganske dårlig ut. Det kan synes urettferdig, tenker mange, ufarlig lokalavis som den er. Dessuten, kanskje er alle lokalaviser like dårlige? Jeg leser heldigvis ikke så mange, så det kan godt hende det finnes varianter der ute som langt overgår Fredriksstad Blad i elendig journalistikk. I den ene saken jeg idag skal kommentere, orket jeg ikke engang å lete etter dårlig journalisthåndverk, men jeg kan mer enn ane at det er der. De hadde rett og slett et nærbilde av en fotballspillers føtter, og da leser jeg av prinsipp ikke videre. Fredriksstad Blad, hør etter: Dette er en morgenavis. Folk spiser. Må jeg si mer? Kjære vene, for noe tull dere driver med.

 Dagens andre sak er heldigvis ikke like motbydelig. Jeg vet ikke om dette er et ledd i bladets omdømmeendringpolitikk eller noe slikt, at de først er dårlige, så motbydelige, bare for at vi skal trekke et lettelsens sukk når de bare er dårlige igjen. Dette brukte de igår plass på:

I noe som muligens kan være et forsøk på en petitartikkel, og som derfor ikke finnes tilgjengelig i nettversjon, tar en journalist for seg det som var bedre før og det som ikke var bedre før. Egentlig kommer han frem til at ingenting var bedre før, og spesielt ikke det å bli riset på bakenden av sin far. Merkelig ting å ha med i grunnen, men han fortsetter og vi forsøker å glemme det vi nettopp leste. Så kommer han til poenget, han tar for seg en av Fredrikstads mest kjente sanger, som åpner med ordene "Når lemmane faller på Flora", som oversatt til utenbysspråk betyr "Når iskremkiosken Flora åpner for sesongen."

Han skriver: Det som imidlertid IKKE er bedre nå for tiden, er en detalj i Fredrikstad som var særdeles mye bedre før i tiden. Det gjelder de forevigede "lemmane" på iskremkiosken borte på Flora. De faller ikke lenger, slik de gjorde før. Riktignok selges det iskrem der fremdeles, men aller mest kebab og slikt, og de nye driverne borte i parken ved Kråkerøybroen har både åpent hele året og lemmane åpne. Det depressive ved det, er at Tor Andersens tekst og Per Grimstads melodi fra 1980 ikke lenger gir de gode, gamle forventningene om ny vår. Trist, nå når vi trenger grunner til å holde ut.

Ikke nok med at "driverne", hva nå det betyr, selger kebab på gamle Flora, altså. De er også frekke nok til aldri å ha stengt, slik at vi ikke lenger kan glede oss til de åpner.

Jeg håper skylappene i det minste snart faller.

Bloggeren - den femte statsmakt

Jeg hadde tenkt meg en liten mediekommentar idag også, for å utøve den korrigerende påvirkning jeg tross alt har på folks verdensbilde, men da jeg gikk igjennom nettavisene var det liksom ikke noen saker der jeg følte jeg kunne få noe ut av.

Det vil si, Fredriksstad Blads reportasje om mannen som satt på toalettet med sin batteridrevne radio fordi strømmen gikk midt i Marit Bjørgens gullspurt, har absolutt potensiale, men det spørs om ikke avisen har krystet det de kan ut av den saken allerede. Bortsett fra at jeg, som uinteressert i sport, ikke fikk vite av artikkelen hvilken øvelse dette gjaldt, men de antar vel at folk flest vet.

Fredriksstad Blad, avisen for folk flest, ikke for deg som vil lære noe ekstra. Der altså.

Apropos øvelser, VG er litt flinkere til å fortelle om lengden og slik, og de skriver idag at Northug skal droppe 15-kilometeren og at dette er et litt fiffig konkurransemessig triks for å lure konkurrentene. Jeg ante faktisk ikke at det var slik engang jeg, at man kunne velge og vrake på aktiviteter som om det var et skiseminar for kjedsommelige husmødre man var på. Jeg trodde man var med på VM, og that's it. Ha visste vel jeg?

VG, avisen for deg som vil lære noe ekstra. Der altså.

Så fikk vi en mediekommentar allikevel da, jo!

Snø nytes best innendørs

Dagens mediekommentar. Dette har skjedd: Folk er i harnisk over at det igår oppstod problemer med t-banetidene, slik at at en hel horde av publikummere ikke kom seg opp til Holmenkollen for å se VM på ski. Og når de først kom seg opp, stod de halvannen time i kø, bare for å gå glipp av løpet.

Altså. Her må hver og en av publikummerne foreta en liten reality check. De befinner seg i Norge, det er minusgrader ute, og til og med snø. Allerede her begynner dagen for fornuftige folk å fortone seg som ille. I tillegg skal de oppover i den tåkeheimen som Holmenkollen faktisk er, og de skal på et idrettsarrangement. Falt man ikke av på minusgrader og snø, burde ordet idrettsarrangement være nok til å holde folk unna. Men neida. De skal altså til et idrettsarrangement, og hvordan velger de å ta seg dit? Offentlig transport. Hva tenker man på da? Det er ille nok å ta en overfylt t-bane hjem fra jobben i Oslo, så hvordan skulle det kunne bli bra å ta den under VM?

Sammendrag: Det er snø ute og det er kaldt. Du skal til et idrettsarrangement. Du velger å ta t-banen. Dette kan aldri bli en god dag.

Aldri.

Den lille Gadaffi

Da jeg var liten var jeg svært fascinert av diktatorer. Det hadde bare med utseendet å gjøre, jeg brød meg ikke så mye om hva de mente eller om hvordan de behandlet folk. Moral var vel idet hele tatt et spørsmål jeg ikke befattet meg med - jeg førte jo også krig mot sukkermaurtuene under hellene i haven vår - den gang som nå så jeg mest på bildene, og i Vår tids store ledere, en bok satt sammen av selveste Per Øyvind Heradstveid og som jeg hadde lånt på biblioteket, kunne jeg velge meg den diktatoren som tok seg best ut. Det ble Gadaffi, eller oberst Gadaffi som han ble kalt dengangen, og han ble liksom litt helten min, han. Ikke for hva han mente eller gjorde, som sagt, det var som karakter Gadaffi var enestående. Med den prangende uniformen, den lille stokken under armen lik Captain Harris i Politiskolen-filmene, den enorme hatten og medaljene på brystet. Ikke så sjelden lånte jeg alle turmarsj-medaljene som stipendiaten i sin iver hadde gjort seg fortjent til ved endeløs gange sammen med familien sin, festet dem til genseren og limte epoletter av papir på skuldrene. Jeg hadde også en hatt, min far hadde gitt meg en gammel sjåførhatt slik de brukte på bensinstasjoner i gamle dager, han jobbet nemlig i Esso, og for en liten gutt så dette nøyaktig ut som en politihatt, og følgelig en slik hatt som Gadaffi brukte. Da jeg ble eldre besøkte jeg Latvia, og jeg fikk til og med kjøpt en russisk militær-hatt, den hadde metallemblem og det hele, men på den tiden hadde jeg vokst fra dette med medaljene og papirepolettene, så det ble liksom ikke den samme schwungen over det.
















Diktatorkjærligheten var også grunnen til at jeg elsket filmen Moon over Parador, som handlet om en relativt ukjent skuespiller som plutselig ble diktator fordi han var så god til å imitere den plutselig avdøde statssjefen Alphonse Simms, med klare utseendemessige likhetstrekk til Gadaffi. Der skulle vi ha vært, tenkte jeg, dette hadde jeg jo trent på siden barndommen, å gestalte diktatorer. Om Gadaffi plutselig forsvant, kunne jeg godt tenke meg å ta over.

Og det er da høyaktuelt i disse dager?