Fremtidsnostalgi ved åpningen av et gammelt byrom

Selv om det som vanlig ikke var andre enn jeg som hadde ikledd seg hatt og tversoversløyfe eller spankulerte omkring med paraplyen sin i høstværet var det likevel som det gikk et sus fra fordums tider langs bryggepromenaden i Fredrikstad denne tidlige ettermiddagen, da Blomstertorvet etter et to generasjoner langt sørgelig intermezzo som parkeringsplass igjen ble åpnet som byrom. Å kalle evenementet en folkefest ville være å overdrive og ville heller ikke yte det den respekt det fortjener, i lys av de mer moderne tolkninger av ordet folkefest, som synes å omfatte både flyttbare tivolier og musikalske innslag ved den seneste lokale deltageren i sangkonkurranser av tvilsom kvalitet på fjernsyn. Det hele var mer som en mottagelse å regne, en moderat og velvillig ansamling mennesker som nøt et stykke gratis kringle og en kopp varm sjokolade idet et lite stykke av byens historie ble til. Et høflig nikk som hilsen til det torvet en gang var, og samtidig et håpefullt blikk fremover mot det som kan bli, akkompagnert ved et salongorkester og taler av byens fedre. Og kanskje kan det virkelig igjen selges blomster der, kanskje kommer det familier eller elskende par for å slå seg ned på plenen med sine piqnique-kurver eller kanskje det i beste fall blir et trivelig sted å innta formiddagsmaten en solskinnsdag. Det var slik en deilig sommernatt på gamle Hovedøen, minnet salongorkesteret om med sin vemodige charme idet vi spaserte hjemover langs elven, min sønn og jeg. Og vi plystret villig med.

Tiden som var

Min far er død. Han døde tidligere i sommer, og selv om jeg visste at han skulle dø, var det likevel på forhånd vanskelig å forestille seg hvordan det skulle bli når en person ikke lenger er der, all den tid han faktisk var der. Riktignok i en seng. Ikke ved gressklipperen eller på en stige eller i en båt eller andre steder som var mer passende for ham å være, men han var der, i live. Det er fremdeles nokså vanskelig å forestille seg, for om jeg tenker tilbake, til ungdommen eller barndommen og på den gutten som jeg var den gang og forsøker å forestille meg min egen barndomsverden, så er det som å dykke ned i noe som ikke lenger finnes. Jeg er ikke lenger den samme, og den faren jeg hadde den gangen er også borte. Han ble borte lenge før han døde i en seng som en helt annen mann, men fremdeles som faren min. Det er enkelt å hengi seg på denne måten til det som har vært, men som allikevel er forbi og som derfor egentlig ikke har noen relevans til det savnet man føler. Savnet man føler er rettet mot fremtiden. Det som skulle komme og det som skulle bli. Det kjenner jeg ikke, det er mye vanskeligere for meg å forestille meg hvem jeg skal være i fremtiden og hvem min far ville vært for meg. Han er en gammel mann jeg aldri får kjenne, i en fremtid han aldri får ta del i. Det kan jeg savne.

Min far fikk ingen nekrolog skrevet om seg. Han var ikke av den type mennesker som får nekrologer skrevet om seg og tilhørte heller ikke den type krets som forfatter nekrologer. Han fortjener likevel sin plass i det forgangne. Jeg kommer til å huske best hans no nonsense-tilnærmelse til livet og menneskene omkring seg. Han var en praktiker med liten sans for kompliserende teorier, og utviste som en konsekvens av dette en iboende skepsis til all small talk, et karaktertrekk han delte med meg. På våre i gjennomsnitt halvannet minutts lange telefonsamtaler følte vi begge at vi hadde sagt det vi hadde til hensikt å si og enda litt til. Han delte mange av sine karaktertrekk med meg og det er vanskelig å komme utenom tanken at en del av ham lever videre gjennom dem, selv om jeg samtidig forestiller meg den oppgitte hoderisting som ville vært hans respons til et slikt resonnement. Vi var like, men ulike. Han var praktisk og fikk en på grensen til det frustrerende upraktisk sønn. Han var interessert i sport og fikk en sønn som interesserte seg for litteratur og klassisk musikk. Han var en mann av kjeledresser som fikk en sønn ikledd tversoversløyfer og stråhatter. Han fikk en sønn som forfatter nekrologer.

Han var min far og han tilhører fortiden. Livet fortoner seg som et mysterium.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 21. september 2013 og som bloggtekst 29. juli 2013 under tittelen Min far (1947-2013) Illustrasjon: Nina Klausen

Skogens herre

Første september. Dette er dagen for en spasertur, tenkte jeg da jeg våknet imorges. Jeg, som midt i juni motløst frykter vinterens komme og som får et anfall av depresjon ved første snefall. Fullstendig i strid med min egen natur bestemte jeg meg altså for å gå den kalendariske høsten i møte, ja helt fri for sentimental sommerbekledning og istedet iført høstlig skrud å omfavne min skjebne. Egentlig hadde jeg tenkt til å spasere i Gamlebyens gater eller kanskje omkring Alby gård på Jeløy med et påfølgende cafébesøk hos Galleri F15, men da min lille familie ved frokosten viste seg å være fast bestemt på å søke ut i naturen og jeg med mitt nyfunne pågangsmot ikke så noen grunn til å protestere nevneverdig, benyttet jeg istedet anledningen til å vise meg som den friluftsmann jeg er. Vi gikk langt, sikkert mer enn en kilometer gikk vi før jeg ble plassert på en stubbe og servert både nistemat, kaffe og muffins og dermed fikk en velfortjent pust i bakken. Og vi var ikke alene. Rundt omkring oss svermet det av mosjonister og naturister (i påkledd utgave). Og alle var i godt humør, til tross for den kommende ulykkeligheten som venter oss alle om bare få uker. Folk som går i skogen, slo det meg, er så mye mer høflige og imøtekommende enn byfolk. Ja, selv om det bare var jeg som hadde kledd meg noenlunde anstendig for en søndagstur, hilste folk, smilte og hadde de båret hatt ville de garantert ha lettet litt på den idet de passerte oss. Hvilket paradoks, reflekterte jeg høylytt til min lille familie, er det ikke at folk blir mer og mer siviliserte desto lengre unna sivilisasjonen de kommer?

God søndagsaften til dere alle.

Forbrytelser, sex og raske karbohydrater

En av mine absolutte favorittskuespillere var James Gandolfini. Jeg har antagelig sett Sopranos-serien fire ganger igjennom, og Gandolfinis portrett av den sjarmerende storforbryteren med sosiopatiske trekk fascinerer meg, kanskje fordi jeg på enkelte områder kan identifisere meg med Tony Sopranos personlighet og kanskje nettopp av samme årsak frastøtes av de valg han grunnet sin manglende impulskontroll lar være å ta. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i dette, i denne kombinasjonen av mørke og lys hvor en sammensatt personlighet der nærhet til familie, sjarme og lojalitet til venner kombineres med vold, sex og en usunn og ikke minst ulovlig livsstil. Noen hver av oss kan vel merke denne lengselen mot det mørke i det trygge A4-samfunnet vi har skapt. For hvor langt unna en vanekriminell og en horebukk er man egentlig, om man legger samvittighet og samfunnsnormer til side?  Som overvektig nevrotiker med sansen for å sove lenge og en nedarvet forkjærlighet til piker, gin og sang velger jeg bare å konstatere at det fascinerer.

Om det er en flørt med mine mørkere sider eller om jeg som livsnytende overspiser altfor lett lar meg påvirke i retning av nye gastronomiske impulser vet jeg ikke, men jeg har i løpet av min siste Sopranos-fråtsing funnet glede i flere av matrettene som presenteres i serien. Spesielt interessant er de ulike sandwichene, som hver og især nesten kan sees på som et bilde på samfunnsforskjellen mellom det italiensk-amerikanske og det norske. Der vi er fornøyd med en osteskive og en agurk på et stykke brød går Sopranos-husmødrene grundigere til verks hva gjelder både forberedelser og utførelse, og hvem kan vel på rettferdig vis sammenligne en Pepper & Egg Sandwich med en ordinær omelett med paprika? Jeg gir dere min variant og overlater til dere å finne svaret.

Pepper & Egg Sandwich à la Tweeds:

1 hel paprika
4 egg
1 ss vann
1 fedd hvitløk
Hotsauce
Revet parmesan
Olje
Ciabatta

Kutt hvitløk i biter og stek på svak varme i en panne til hvitløken er gylden. Tilsett den fra før oppkuttede paprika og vend bitene i olje regelmessig til paprikaen er myk. Salt og pepper etter smak. Visp eggene sammen med vann og hell røren over paprikaen og tilsett så mange dråper hotsauce du foretrekker. Rør om i pannen til eggene har fast konsistens, men ikke la det bli tørt. Serveres på ciabatta med den revne parmesanen på toppen. Absolutt ikke low-carb, men så er heller ikke en skikkelig mafioso redd for karbohydrater. Det skulle tatt seg ut.

Kommunen, det er meg

Spør ikke hva Sellebak kan gjøre for deg. Spør hva du kan gjøre for Sellebak. Er tanken fremmed? Slapp av, du er ikke alene.

For noen år siden var jeg på besøk hos en slektning her i byen. Det var jul og kaldt i været, og det lå et tynt lag med is på gaten i hele området, i den grad at folk skle omkring på isen og til og med kviet seg for å ønske naboen gledelig jul. Ja, det var bare såvidt jeg klarte å holde meg på føttene selv, stor og stødig mannsperson som jeg er. Årsaken til disse kjedelighetene var at kommunens strøbil ikke hadde kjørt forbi på noen dager, med det beklagelige resultat som beskrevet ovenfor. Rekkehusene i gaten lå ganske tett og på begge sider av veien, men selv om hvert hus kun hadde en svært begrenset gatestump å forholde seg til, hadde ingen vært ute med sand eller salt for å unngå å falle. Selv om det utvilsomt var til ens egen fordel å handle, foretrakk man å gjøre ingenting. Det var nemlig ikke deres ansvar. Det er tross alt kommunen som skal sørge for at vi holder oss i oppreist her i byen. Dette fenomenet er interessant. Ikke at jeg som bystyrerepresentant for Høyre mener at folk flest skal strø og feie for andres dør slik til daglig, men hvem er det egentlig som til syvende og sist har ansvaret for byen vi bor i? Kommunen? Kommunen, det er oss, det. Du og jeg.

Denne ansvarsfølelsen synes å være på vikende front, tilsynelatende sammen med engasjement for ting omkring oss i alminnelighet. Alt var mye bedre under krigen, sang Ole Paus, for fjernsynets underholdningsavdeling var ikke funnet opp. Selv om vi vet bedre og ironien ikke biter så lett på oss, aner vi en kime av sannhet. Snakk med noen eldre og de vil si at den gangen, om ikke akkurat under krigen så i det minste i noen tiår etterpå, var man engasjert i samfunnet, man snakket med mennesker og deltok i foreningsliv. Det fantes kort og godt en dugnadsånd som de færreste idag er velsignet med.

I gamle dager het det at man var borgere av en by. Ja, i gamle dager fikk man til og med borgerbrev som bevis på at man var borger, for det var liksom noe ekstra stas det, å være borger. I enda eldre dager var det å være borger ikke noen selvfølge i det hele tatt, men et privilegium med visse forpliktelser som fulgte med på lasset. I det gamle Roma for eksempel, hadde kun borgerne rett til å stemme og til å inngå lovlige kontrakter og ekteskap. Til gjengjeld betalte de skatt og måtte overholde visse forpliktelser. For en romersk borger var det betraktet nærmest som en dyd å forsøke å arbeide seg oppover, å skape seg en bedre tilværelse enn den man kom fra i utgangspunktet. Klarte man ikke å nå det mål man strakk seg etter, gikk det på æren løs.

Idag snakker man ikke om borgere, men om brukere. Ligger det ikke en verden av forskjell mellom begrepene borger og bruker? Fra tidligere å nyte visse opptjente rettigheter man har som borger i et fellesskap, slik som trygder eller sykehjemsopphold, kategoriseres man nå som bruker av et system. NAV betrakter en som bruker. Det samme med skatteetaten og sykehjemmet. Ikke trygdemottager, ikke borger og ikke pasient. Til og med på Gamleby-fergen ønsket et skilt oss frem til ifjor velkommen som bruker. Ikke passasjer og ikke betalende kunde. Bruker. Hvilke forpliktelser har en bruker?

Det finnes grenser for hva som kan kreves av våre medborgere. Endelig hjemme etter en lang dag (forøvrig én lang dag mindre pr uke enn under krigen); har man ikke da lov til å gjøre som man vil? Jo, ansvarsfølelse kan heldigvis ikke reguleres ved lov. Men syndsforlatelse fjerner ikke behov. Ensomme mennesker som trenger hjelp. Foreninger som eier gamle hus. Plener som skal klippes og veier som skal strøs. Tenk over denne filosofiske nøtten uten å hisse deg for meget opp: Om jeg vet at det er glatt og ikke strør, er det mitt ansvar om jeg faller på gaten?

Hvordan gikk det fra å være vårt ansvar til noen andres, at det ble deres ansvar at vi har det bra? Velferdssamfunnet har vel ikke blitt til en sovepute, spør jeg meg selv og tør nesten ikke tenke tanken. Velferdssamfunnet som alle er så glade i bidrar vel ikke til at folk regner med at de andre plukker opp restene når man har brukt seg opp? Vi kunne forsøke å snu trenden. Vi kunne finne oss en forening eller et idrettslag eller en gammel tante å hjelpe, før alt blir enda mer giddeløst og vi er brukere bare vi legger oss på sofaen og skrur på fjernkontrollen. Noen ganger er det greit å ikke bare feie for sin egen dør.

Vi kunne kanskje rett og slett bli mer borgerlige?

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 10. august 2013. Illustrasjon: Nina Klausen

Livet ombord

Første gang jeg steg ombord på en danskebåt var alt magisk. Jeg var liten, de fleste av mine fordommer lå ennå mange år frem i tid og det var sent på kvelden, spennende nok i seg selv på den tiden. Vi spiste hakkebøf i båtens restaurant, en svært eksotisk opplevelse for en som aldri har befunnet seg i restauranten til en danskebåt tidligere og som på forhånd heller ikke var blitt gjort kjent med hakkebøfens kvaliteter, og episoden gjorde i det hele tatt et såpass grunnleggende godt inntrykk på meg at jeg i ettertid har hatt problemer med å distansere meg fra fergelivets noe begrensede charme.

Av disse sentimentale årsaker så jeg derfor frem til et gjensyn med opplevelsen idet jeg sammen med min familie tidligere denne uken krysset Kattegat i retning Legoland, og jeg skal åpent innrømme at jeg var så godt som helt uforberedt på hva som møtte meg ombord. Vi kom rett inn i et kantinelignende rom ikke ulikt det man finner hos Bastøfergene, et rom jeg først antok være et slags venteområde for dem som ikke hadde reservasjon til restauranten vi hadde bord ved, og imøtekommenheten min ble derfor satt ekstra på prøve da det for det første viste seg at dette var restauranten, og at det for det andre ikke var mulig å sette seg noe annet sted enn ved vårt anviste bord, som tilfeldigvis var plassert i umiddelbar nærhet av ballbingen og det foretrukne oppholdsstedet til et menneske utkledd som Nysgjerrige Nils.

Jeg fant imidlertid tilbake til den gode gamle danskebåtfølelsen på hjemveien, da jeg klok av skade søkte tilflukt i båtens loungeavdeling og mot et beskjedent tillegg i prisen uforstyrret kunne lese min Thomas Mann og nyte et glass vin på rederiets regning, og kun avvekslingsvis tre ut i båtens øvrige fellesrom for å se på alle menneskene, betrakte det populære vin- og spritlotteriet eller snuse litt på utvalget i taxfreeforretningen. Balansen var opprettet, og nok en gang lærte jeg noe viktig om livet. Båter forandrer seg. Og det gjør mennesker også.

I siste sekund

Jeg aner ikke hvorfor jeg på forhånd trodde at den lille byen Fredericia skulle være et urbant sentrum ved det europeiske kontinentets første trappetrinn. Jeg antar det er fordi jeg selv kommer fra en relativt søvnig småby i Norge, og min sedvanlige tendens til å idealisere gresset på den andre siden av gjerdet gjorde at forventningene steg da det viste seg at der vi skulle bo. Festningsbyen Fredericia, grunnlagt av Frederik III i 1650. Siden Fredrikstad, min egen festningsby, ble grunnlagt av Frederik II i 1567 burde jeg ant tegningen lenge før. Da vi svingte inn til hotellet, et lavt og avlangt kompleks med klare bondegårdstrekk og hvis omegn bestod av både høye drabantbyblokker og beitende sauer og esler (sic!) forbannet jeg til og med situasjonen fordi vi ikke i stedet hadde bestilt et hotell helt inne i byen, der pulsen slo og det var lyder og mennesker og jeg slapp å lide av søndagsdepresjon på en helt vanlig tirsdag hver gang jeg kikket ut på åkerlappene omkring oss.

Da vi ankom Fredericia for å la oss inspirere av det danske vesen og for å få oss en bit middag fant vi ingen puls. Gatene, som riktignok var svært sjarmerende, med sine utsmykkede teglstenshus, sin renhet og sine torv og fontener, lå helt øde, med unntak av de enkelte tilfeller av skatende ungdom og eldre damer med hund. Det var vakkert og varmt i været, men likevel hadde ingen restauranter funnet på å sette stoler og bord ut for å tilby sine gjester taffel under åpen himmel, antagelig i en ikke helt ubegrunnet frykt for at den spøkelsesaktige stemningen på sikt skulle være skadelig for forretningene. Vi fant en restaurant, et italiensk spisested som tilbød en slags vinterhage eller hagestue, en provisorisk innretning bestående av et teglstensgårdsrom dekket av bølget plasttak og grønne vinranker av plast. Dessverre viste det seg at innehaveren kommuniserte svært dårlig, ikke bare med oss, som han rett nok ikke forstod et ord av språket til, men også når det gjaldt begreper som man normalt ville tro var vanlige i en italiensk restaurant i en dansk småby, ord og uttrykk som «espresso» og «Gammel Dansk», møtte vi språkforvirring av nær babelske dimensjoner.

Vi spaserte gjennom de tomme gatene på vei hjemover etter restaurantbesøket og skulle akkurat til å sette oss inn i bilen da klokkene fra en liten kirke i nærheten begynte å spille. Det var bare en enkel melodilinje, og en nesten sår klang lød idet klokken sang frem tonene sine. «Fjäriln vingad syns på Haga» sang den, ganske sakte, og i andre vers fikk den selskap av flere klokker, flere klokker som på skiftende harmonisk og disharmonisk og av nettopp denne grunn rørende vakkert vis, ringte inn sommerkvelden. Fredericia by ble reddet av klokkene.