Fra den andre siden

I bokhyllen nede i stuen står en svensk utgave av Thomas Manns storverk Josef og hans brødre. Jeg har ikke lest den, bortsett fra begynnelsen på Jakobs opplevelser, som er den første av fire bøker. Språket er intrikat og tiltrekkende, og riktignok har jeg vurdert å lete frem boken på norsk, men fordi den både er vanskelig å finne og fordi jeg fornemmer at boken fortjener å bli lest på høysvensk har jeg ikke lagt sjelen i det. Utgaven jeg har er pent men amatørmessig innbundet av en tidligere eier, kanhende (og mest sansynlig) oberstløytnant Teofil Lindberg som signerte og daterte boken den 12. juli 1952. «Djup är det förgågnas brunn. Måste man icke kalla den outtömlig?» lokker den til stadighet på meg der nede fra.

För jag har just tagit bort snön

Folk pleier å si at Mozart hjelper mot alt. Vel, egentlig er det jeg som pleier å si det, og jeg har faktisk rett. Kanskje ikke mot hissige sykdommer og elveblest og alt det der, men saker og ting som arbeider innenfra har en tendens til å gli lettere når Mozart strømmer gjennom høytalerne. Det hjelper faktisk idag også, når det snør og metereologene melder om rekordkald mars. Ikke at vi trenger metereologene til å minne oss på det. Men sett på Mozart og metereologene har ingen sjanse. Klarinettkonsert i A-dur, for eksempel. Du skal se at solen skinner likevel.

Tenn et lys. Det er lørdag.

Det er lørdag morgen, og jeg lurer på hva jeg skal gjøre med dagen. Skal jeg tilbringe den i min grønne chaise longue, lett henslengt i sjøstjerneformasjon og lese en god bok? Eller kanskje gjøre noe nyttig? Og dersom jeg skal gjøre noe nyttig, hvem skal jeg gjøre det for? Det kan være meg selv, noen i min nærhet, eller kanskje aller helst en god sak et stykke unna, i behagelig distanse til meg og min egen tilværelse.

6. februar var «Samefolkets dag», noe en aktiv bruker av sosiale medier umulig kunne unngå å få med seg. Kunne dét vært noe å engasjere seg i? For det virket som en sak passe langt nok unna til å skape engasjement. Offentlige personer av ulike slag overgikk hverandre i gratulasjoner, og som politiker burde jeg kanskje ha kastet meg på bølgen. Ikke at jeg tror politikere flest ser med uinteresse på samefolket, men jeg innrømmer gjerne at dagen kom likesom julekvelden på kjerringa og at jeg personlig ikke klarte å mobilisere engasjement raskt nok. Jeg er også for slapp når det gjelder Earth Hour. Ikke at jeg ikke ser den vakre symbolverdien av bruke å en time på miljøet, og det er utvilsomt en god tanke at man skal minne seg selv om verdens elendighet en gang i blant. Tenn et lys for en god sak på Facebook. Slukk et lys for Earth Hour. Trykk «Liker» om du kjenner noen som trenger en klem. Hvor mye miljøet engasjerer oss utenom Earth Hour, eller hvor mange av oss som tenker på samefolkets rettigheter når det ikke er 6. februar, eller hvem som egentlig klemmer folk, er usikkert. Men vi er i det minste politisk korrekte.

Politisk korrekthet er blitt et ideal i dagens samfunn. Vi elsker idealer, livet blir nemlig en god porsjon enklere om man har noen kjøreregler å forholde seg til. Nå er jeg i og for seg enig i at idealer kan være gode å skjele til, men problemet er at de altfor ofte tipper over og blir moralisme. Politisk korrekthet er på en måte moralisme. For eksempel har vi et samfunn som tilsynelatende dyrker individualisme. Men hva skjer så snart individualismen beveger seg utenfor den politiske korrektheten? Still spørsmålet til en person som ikke vil ha barn. Eller til en kvinne som ønsker å være hjemme med barna. Eller en som velger å røke. Still spørsmålet til en FrP'er.

Er dette en velkommen utvikling? Jeg synes ikke det, men det er kanskje heller ikke så underlig. Jeg er nemlig overvektig, jeg lever ikke så sunt som jeg burde og jeg tilbringer mer tid lesende i min grønne chaise longue enn ute i treningsfeltet. I dagens politisk korrekte klima er jeg en potensiell belastning, og jeg burde gjøre meg selv og alle andre en tjeneste ved å komme meg opp og ut. Til overmål har jeg som uttalt filosofi at man skal nyte livet mens man har det, og dét er et besynderlig standpunkt for en som attpåtil sitter i byens helse- og velferdsutvalg. Kan man som overvektig og med god samvittighet uttale seg om helsepolitikk?

Jeg har heller ikke bilsertifikat. Med tanke på flere allerede drøftede problemstillinger, slik som a) min overvekt og b) Earth Hour og miljøet, burde dette være utelukkende positivt. Likevel høster jeg overraskende lite ros for denne avgjørelsen, snarere tvert imot. I et møte forleden dag ble det påpekt at jeg var flink fordi jeg syklet og gikk overalt. Da jeg fortalte at jeg strengt tatt ikke hadde noe valg, ble det som først var oppfattet som tiltakslyst raskt snudd til tiltaksløshet. Jeg, som altså pr. definisjon er miljøvennlig og bent frem sporty, havnet besnærende nok plutselig helt på minussiden. Det er altså ikke hva man gjør som er viktig, det er hvorfor man gjør det.

Hvordan er det egentlig med vår toleranse for andres ulikheter? Den blir etter min mening mindre, i sammenheng med at vi slutter å diskutere uenighetene våre og at det har blitt så lett å være overfladisk engasjert i sosiale medier. Det er så mye mer bekvemt å trykke «Liker» på Facebook eller markere en bestemt dag enn å måtte forsvare meningene sine overfor venner og bekjente. Substans har på mange måter blitt unødvendig, vi leser helst «På tråden» og lar Morgenbladet ligge urørt. Den gode samtalen er forskjøvet til kommentarfeltene, der de «gale» debattantene råder.

Hva er så det beste jeg kan gjøre denne lørdagen, etter mine hverdagsfilosofiske betraktninger om samfunnets forfall? Konklusjonen må være at livet er for kort til å bekymre seg over triste ting på sosiale medier. Skal man gjøre noe med elendigheten – brett opp ermene, snakk med noen eller gjør noe. Selv tror jeg at jeg velger boken. Det er tross alt lørdag.  

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 2. mars 2013. Illustrasjon: Nina Klausen

Om hus og menn

Selv om de tomme husene langs veien virker skremmende, hender det likevel om bilen stanser opp en stund at jeg forsøker å gi dem liv, at veggene males og lysene tennes inne i mørket og at jeg nesten hører lyden av en person som sparker snøen av støvlene etter kanskje å ha hentet ved. Hvem han er vet jeg ikke, kanskje han er meg, en annen meg som lever et helt annet liv her ute, kanskje alene eller med en helt annen person og ganske sikkert med andre bøker i bokhyllen enn jeg har i mine. Soppbøker kanskje, og bøker av Mikkjel Fønhus eller Jack London. Eller kanskje han også, akkurat som jeg, lengter til en leilighet i Frankrike uten sosiale medier og mobiltelefon, og at det derfor er bøker om Frankrike som fyller bokyllene hans, for om han virkelig er meg er vi sikkert ganske like. Han setter seg kanskje ned foran peisen sin, trekker ut en bok han har tenkt på lenge og forteller noe til den han er sammen med, eller kanskje han er helt alene, og så leser han. Mens jeg drar videre.

Anniversaire

I anledning 34-årsjubileet for min fødsel, fikk jeg idag kake på Café Cicignon.  Bananene kom hele veien fra New York. Charmant, non?

Langs veien mot Haugesund

På vei fra Oslo til Haugesund tidlig på høsten i 2003, begynte jeg å legge merke til hvor lite jeg likte, eller rettere sagt hvor mye jeg mislikte, synet av tomme hus. Det var en hel del av dem også, de dukket opp med jevne mellomrom og stirret på oss da vi kjørte forbi, og jeg var helt sikker på at de ville gjort mer iherdige forsøk på å skremme oss dersom vi hadde stanset. Langs de snirklete kystveiene dukket det også opp enorme oljeplattformer som av ymse årsaker ikke var fraktet ut på feltet, kanskje de var ødelagt eller kanskje de bare stod der til pynt, men hvorom alting var skremte de oss. Eller meg da, med min fobi for store ting. Jeg skulle være forlover i et bryllup og egentlig gruet jeg meg veldig for talen, men på vei opp rakk jeg nesten ikke grue meg i det hele tatt.

En verden bortenfor

Byens beste espresso får man ikke på café, men på et lite trykkeri som nærmest ligger gjemt bort i en av Gamlebyens mange bakgårder. Og når jeg av og til beveger meg utenfor Dunkejongaardens vegger og ut i brostensgatene, hender det rett som det er at jeg går innom Magnus i Presserommet for å slå av en prat og for å få en kopp av nettopp denne espressoen. Det er faktisk noe av en kulturopplevelse å komme inn dit; du vet den behagelige følelsen man av og til har av å komme inn i en annen tid, en tid der kvalitet var viktigst og hvor kjærligheten til faget faktisk telte mer enn penger. Den følelsen liker en god konservativ, den følelsen elsker jeg. Så har jeg også latt meg friste adskillige ganger, det må jeg medgi. Av visittkortprøvene på veggen. Tykke og eksklusive, med farver ingen andre har på visittkort. Jeg vil ha dem. Av brevarkene med smakfulle brevhoder på. Eller av julekortene jeg kjøpte i år. 300 gram, 100% bomull og med Ferrari-røde detaljer. Man kjøper ikke papir. Man kjøper tilbake en liten del av seg selv.