På den annen side

Igår skrev jeg blant annet om at man får angst av å røke. Jeg skyldte på at samfunnet er blitt så sunnhetsorientert at man får dårlig samvittighet når man ikke helt har kastet seg på den sunne bølge, men så kom jeg plutselig til å tenke på hoffråd Behrens, overlegen på lungesanatoriet Berghof i Thomas Manns Trolldomsfjellet. Han lever i en helt annen tid, en tid man faktisk skulle røke, selv om man var lege på et lungesanatorium, eller pasient også for den saks skyld. Hovedpersonen, Hans Castorp, er til og med en såpass pasjonert cigarrøker at får tilsendt favorittcigarene sine helt fra Bremen og til de østerrikske alper. Han røker Maria Mancini, et honduriansk merke cigarer jeg til min store overraskelse ble tilbudt da jeg engang satt inne på den katolske sognepresten i Oslos kontor. Det hadde aldri skjedd i Den norske kirke, tenkte jeg. Sigaren er forøvrig oppkalt etter en av kardinal Mazarins fem nieser, de såkalte mazarinettene, som var blant Ludvig den fjortendes elskerinner. Men det er en helt annen historie.

 Hoffråd Behrens røkte mørkere, små sigarer, og han ble alltid melankolsk av dem.

Så hvem vet, kanskje det ligger mer bak.

Lyden av å gjøre ingenting

Når det regner, ønsker jeg av og til at jeg var på camping. Det er ikke det at jeg elsker å være på camping, men når man er på camping, hører man i det minste regndråpene som faller mot teltet. Da vet man at man ikke trenger å gjøre noenting, man kan bare høre på reiseradioen eller klassisk musikk, lese lange romaner og spise god mat.

Det kan man ikke alltid når det regner ellers.

Der du ligger ved din elv

Sakte i sommersol

Idag hadde jeg ansvaret for lunchen. Det er nydelig sommervær, så aller først ble det en ettermiddagsmojito for å få opp motivasjonen og stemingen, etter en aldri så liten sykkeltur til butikken for å handle ingrediensene til Club Sandwich med coleslaw. Jeg sykler ikke så fort, jeg synes det er triveligere når det går sakte. Sykkelen min har tre gir, men jeg har aldri brukt mer enn det første. Om man befinner seg i den situasjon at man må gire opp til andre gir, da går det rett og slett for fort, synes jeg. Derfor har jeg heller ikke sykkelhjelm på, det er mer enn tilstrekkelig med stråhatt og hyggen er da så utvilsomt mye større.

Til coleslaw trenger man sitron, majones, creme fraiche, sukker, HP-sauce, salt, pepper, sylteagurker, gulrot, eple og ikke minst kål. Dette blandes omhyggelig sammen. Club Sandwich, i mitt hus, er tre loffskiver delt i to, slik at du får to tårn av tre halve loffskiver. Mellom skivene har man majones, bacon, pepper, tomat og kylling. Dette plasserer man på en tallerken sammen med potetchips og coleslaw, og vips så har du en fiks ferdig lunch. Det tar litt ekstra tid å lage alt fra bunnen, men akkurat som med sykkelen og stråhatten, man får man masse ut av det.

God lørdag!

Vår mann i Paris

Dagens mediekommentar. Og dette er ikke noen kvalitetsmediekommentar, det er mer en...kommentar.. til noe jeg har lest. Det er ikke engang en kritisk kommentar, og det skal liksom mediekommentarer være, litt sånn fra hoften skytende på den angjeldende idiotiske avis som skrev det man kommenterer. Men nå har jeg altså ikke annet å fare med enn en personlig kommentar, om saken fra dagens VG Nett som handlet om mannen som fikk meteorologhjelp til å finne det beste stedet å flytte, etter at han var lei regnvær. Og kjære metereologer, jeg trenger også hjelp. Det har skjedd noe med landet mitt. Ikke bare er det blitt et snøhelvete av dimensjoner her på vinteren, med is overalt og temperaturer som gjør at man ikke tar seg ut overhodet, men sommeren har også blitt våt og grå. Ikke på minst fire år har det vært en bra sommer her til lands, og det å rømme landet virker etterhvert som eneste mulighet. Men hvor? Og hvordan skal man bli klimaflyktning når man ikke er pensjonist eller noenting? I Frankrike, mitt drømmeland, der har de sørgelig liten bruk for en skriblende kåsør fra Norge, særlig når han ikke engang kan fransk. Men jeg klamrer meg til et lite halmstrå - jeg har vært inne på å starte en norsk blogg i Frankrike, for nordmenn som er nysgjerrig på norske livsnytere i Paris. Nordmenn er ikke spesielt nysgjerrige på norske livsnytere i Norge, har jeg merket, så dette med Paris er liksom den nye innfallsvinkelen for å nå massemarkedet. Det måtte vel være fantastisk å lese hver dag om min vandring i de parisiske gater, om livet på fortauscafèene og de mange turene til Normandie og ikke minst restaurantanbefalelser for nordmenn med stort behov for sjømat, for eksempel, eller alle forslagene til små trivelige barer, eller rett og slett å lese om at våren endelig er kommet til Paris mens snøen ligger som et deprimerende sengeteppe over de norske byer i to måneder til? Dette må man bare bli i godt humør av, og slik holder man motet oppe til alt blir bedre. Svaret på min og alle andres værdepresjoner er derfor:

Send meg til Paris.

Jeg trenger bare en sponsor. Noen som melder seg?

En øl i hånden er bedre enn ti fulle lerker på taket

St. Hansaften er her allerede, og ikveld blir det selvfølgelig både rømmegrøt, spekemat, øl og dram her i huset. Det er nok litt mindre fest over St. Hansfeiringen her til lands enn for eksempel i Sverige, hvor de har vært smarte nok til å plassere feiringen av midsommar til nærmeste fredag, som i år blir imorgen, på St. Hansdagen. Men her har vi en glimrende anledning til å få to fester på rad, om vi først liver opp vår egen norske ikveld og tar svenskenes midsommar imorgen. Den utmerkede tradisjon med øl og dram holdes selvsagt i hevd også i Sverige, så det er ingen grunn til å henge med hodet, og sild og poteter - i vårt tilfelle med rømme, rødbeter, kålrabistappe og rødløk ved siden av, passer utmerket en sommerlig fredagskveld.

Man kan alltids diskutere om det virkelig er midt på sommeren, om været er pent eller ikke, om vi har ferie eller om vi må jobbe - men når var noensinne deilig mat, øl og dram feil for humøret? Nettopp.

God midtsommer!

Kunsten å nyte

Idag ble lunchen inntatt hos Østfold Kunstnersenter, på deres lille Café Nyt. Jeg kan ikke gjøre annet enn å anbefale denne lille perlen blant caféer i Fredrikstad, hvor det å nyte livet og kunsten virkelig står i fokus. På menyen står utsøkte småretter - jeg spiste et smørbrød med eggerøre og røkelaks, og caféen har alle rettigheter. For dem som liker en liten en til lunch. Og hvem gjør ikke det? Vi satt ute, hvor forholdene selvsagt lå til rette for å nyte en cigar eller en sigarett, med utsikt over parken med den lille fontenen, og ikke minst elven og Gamlebyens fasade. Inne i huset kan man vandre omkring og se på utstillingene eller til og med ta med seg et kunstverk hjem fra kunstbutikken. Kan det bli bedre en helt vanlig onsdag?

Utsikten fra bordet. Fredrikstad på sitt aller beste.