La meg være (t)ung

Søndagen ble mot normalt ganske bra igår, og jeg føler meg derfor ikke helt trygg når det gjelder dagens mentale helse. Jeg var i lutefiskmiddag, og jeg må si jeg er i overraskende god form her jeg sitter. Nå er jo ikke lutefiskmiddager akkurat fylleslag, og det gikk vel ganske stille og rolig for seg, men allikevel, endel italiensk vin ble det da i tillegg til det tradisjonelle øl til middagen. Vertskap var den alltid feststemte stipendiaten, og det var en forholdsvis dannet forsamling mennesker, som jeg av personvernhensyn ikke skal vise bilder av. Folk er så følsomme. Stipendiaten derimot, han er laget av rent stål. Øverst til venstre er et bilde av meg som min madame tok rett før avreise. Det var ikke så lett, og hun syntes slett ikke jeg var blid nok, men jeg likte resultatet ganske godt. Og neida, jeg er ikke en av disse selvopptatte bloggerne. La dere forresten ikke lure av tversoveren, jeg er en ganske crazy type.

Note to self: Sitt ordentlig i stolen, så sløyfen ikke forsvinner. Opp med hakene, gutt!

Sånn ja!

Twitter, fyll og idrettsgalla

Det er søndag. Foreløpig holder jeg søndagsdepresjonen unna, men klokken er bare halv ett på morgenen, det vil si ettermiddagen for søndagsskiløperne, og mye kan ennå skje. Idag har jeg forsåvidt et program utover dagen, så det kan hende at søndagsdepresjonen enten holder seg helt unna, eller i verste fall forskyver seg til imorgen. Og da har vi det gående.

Lørdagskvelden ble brukt til å slappe av. Bloody Mary mens jeg laget middag sørget for den rette stemningen, og selv om jeg ble kalt old school av mannen på Vinmonopolet da jeg bad om vinforslag til maten, smakte fiskepuddingen i butterdeigsskjell helt fortreffelig. Det var forsåvidt den samme mannen som erklærte at han og jeg var de eneste i Fredrikstad som overhodet visste hva Angostura-bitter var for noe, så jeg stoler ikke 100% på dømmekraften. Men vinen, en Savignon Blanc, gjorde jobben. Etter dette var det selvsagt ikke noe som helst håp om å komme seg opp av sofaen igjen, så jeg ble like godt liggende. Jeg tilbragte en del tid på Twitter i går kveld, og det må jeg si er et eiendommelig fenomen, som jeg ikke helt mestrer ennå. Jeg er kanskje rett og slett for gammel for konseptet? Jeg følger en del mennesker, og de kommenterer jo i ett sett, og jeg mener da hele tiden, mens de ser TV-programmer. For eksempel idrettsgallaen. Jeg så ikke på den selv, og det behøvde jeg ikke heller, for alle mine Twitter-kontakter oppdaterte meg hvert tredje minutt om hva som skjedde og hva de mente om det. For min del kan jeg ikke skjønne at de fikk med seg stort, for de må jo nødvendigvis skrive disse tweetsene også? Dessuten, etter middagen ble det en gin tonic eller to, og selv om jeg ikke akkurat vil karakterisere det som fyllemeldinger, så falt kanskje vurderingsevnen i forhold til mine egne tweets og de svarene jeg sendte på andres meldinger, et hakk eller to i løpet av timene på sofaen. Jeg er nå derfor mer å regne som en stalker på Twitter enn en kul blogger som behersker sosiale medier, det kan man trygt konstatere.

Dagens mediekommentar. Nettavisene er fulle av stoff om idrettsgallaen, og masse av det er superinteressant. For eksempel at Anne Rimmen hadde fløyet inn hår fra London. Eller at Gro Hammerseng spøkte fra scenen. Det at idrettsstjerner spøker i det hele tatt er verdt å merke seg. Eller til sist, at Thor Hushovd konstaterer: (kong) Harald er den største kongen her. Jøss, Hushovd, det var da uvanlig generøst, hva har skjedd med selvtilliten? Mine Twitter-erfaringer, om man ser bort fra den noe pinlige stalkingen, er at de fleste twitter-kjendiser på min liste slavisk fulgte med og kommenterte underveis om hvor utrolig platt og kjedelig det hele var.

Og da er det naturlig å spørre, hva i all verden hadde de egentlig ventet seg?

Bloody Mary

Selv om det var fare for liv og helse, ble det en tur til Sverige idag. Jeg hadde i grunnen ikke noe valg, jeg måtte nemlig kjøpe Bloody Mary-mixen jeg bruker. Det var lørdag, det varr tomt, og det var krise. Jeg er egentlig ikke tilhenger av ferdige mixer til ditt og datt -foreldregenerasjonen vår er nemlig ikke bare dessertgenerasjonen, men også posesausgenerasjonen, så for min del har jeg egentlig fått nok av lettvinte løsninger. Men akkurat denne, Bloody Mary Mix fra Mr & Mrs T, med "made from scratch taste" og hele kostebinderiet, den er så frisk og velsmakende at jeg glemmer antiferdigmixsnobberiet mitt en liten stund og bare lar det stå til. Den er selvfølgelig importert fra USA, og jeg utfordrer norske butikker i nærheten av Gamlebyen i Fredrikstad til å ta inn denne.

Forøvrig er det en utfordring for en misantrop som jeg å dra til Sverige på harry-tur. Jeg innrømmer dét. Men når alt kommer til alt, Sverige har så utrolig mye kultur å by på, Sverige er kontinentalt og dannet i forhold til Norge (bortsett fra snuserne på begge sider av grensen), Sverige er vår velkledde og veltalende storebror, Sverige er arrogant og herlig, ja så det er i grunnen urettferdig å skylde på Sverige for harrystemplet. Det er jo tross alt nordmennene som reiser til Sverige som trekker opplevelsen ned. Jeg ville flyttet til Sverige nårsomhelst, bare skaff meg en forlagsavtale og en gjeng blogglesere så er vi igang.

Ha en riktig god lørdagskveld - klokken er 19.30 og alt er offisielt lov.

Før var det morsomt med sne

Da var lørdagen igang, sakte men sikkert. Det går alltid sakte med meg på morgenen, og morgen er det gjerne her i huset helt til klokken 13. Det vil si at de som ikke vil se meg i lyseblå slåbrokk og kronetøfler helst ikke bør ringe på hos oss før drinktid på en lørdag. Eller, banke på blir det visst, for ringeklokken vår har ikke fungert sålenge vi har bodd her. Vaktmestertjeneste, anyone?

Dagens frokost er inntatt, og som lovet tok jeg et bilde av mine eminente fløtepudding- og rekesalatsmørbrød. Siden jeg har gjort det så lite som mulig, merker dere forhåpentligvis ikke at bildet av uviss årsak fremstår i feil vinkel, og alle regner sikkert med at det er hipstamaticen som har gjort noe kult. Jeg er jo slett ikke en bloggbildeamatør. Nåvel. I tillegg vanket det selvsagt to såkalt smilende egg, og jo flere egg jeg får, desto mer smilende blir også jeg. Nå er jeg ganske smilende. Planen var egentlig å dra på en liten Harry-tur til Sverige idag, og snobbe litt nedover som det heter, men man står jo i fare for å dø av snø fremdeles, bare man går utenfor. For ikke å snakke om faren for å plutselig stå med en snømåke i hånden, som ofte kan være like ille. Som dere ser fra utsikten min, har noen beveget seg ut, selv om klokken faktisk ikke engang er tolv.

Dagens mediekommentar 1. VG Nett melder at Alexander Rybak synes det er godt å få ros igjen, etter å ha vært med i ett program av det svenske Let's Dance. Han har ser dermed ut til å funnet en suksessoppskrift, og Tweeds anbefaler ham å følge den videre: Hold deg i utlandet.

Dagens mediekommentar 2. VG Nett melder at Erik og Kriss nå skal vekke monsteret, etter å ha kommet på delt siste plass i gårsdagens Korslaget. Jeg tillater meg å sitere Linnéa Myhres twittermelding fra igår: "Enn å utsette øyne og ører for Korslaget - frivillig? Hva feiler det dere?" Hva mer kan det egentlig være å si om den saken?

Gjør som jeg og 7.829 andre, følg Linnéa Myhre på Twitter her. Gjør også som ikke fullt så mange, ikke engang Linnéa Myhre, følg Tweeds på Twitter her. Og hold dere unna snøen.

God ettermiddag!

Fin fredag!

Ukeslutt heter det, men uken er da ikke slutt? Det er jo nå det begynner! Kjære vakre vene, helgen er jo det beste med alt, så jeg setter pris på om man ikke kommer her med ukeslutt på en fredag. Og nå som julen er over kan alt igjen gå sin vante gang, så for min del er det nå over til de mer uhøytidelige tradisjonene. Om ikke lenge er det fredagspølser med familien, min sønn er nemlig som jeg svært glad i wienerpølser, så det blir liksom aldri helt ordentlig fredag uten dem. Senere kommer stipendiaten, på drinker og fredagspizza fra min madames kjøkken, og da er det ubestridelig helg. Ja, vi spiser virkelig både pølser og pizza hver fredag. Vi her helt gærne, som det heter her nede.

Jeg var innom den lille delikatessebutikken i nærheten av jobben min på vei hjem idag, og da kjøpte jeg "hjemmelavet" rekesalat, samt både fiske- og fløtepudding. Fløtepuddingen er til helgefrokosten, og sammen med rekesalaten smaker det helt himmelsk. Jeg skal ta et bilde imorgen. Fiskepuddingen er til middagen imorgen ikveld, som jeg har tenkt til å lage. Og det er ikke hver dag, kan jeg fortelle, nå blir det jubel i busken. Jeg skal lage fiskepudding i terteskjell, med reker, frisk asparges, deilige grønnsaker og rikelig med hvitvin til. Ingen kommentarer om umoderne mat, for dette er uovertruffen januarkost. Jeg er sulten allerede!

Ha en riktig fin-fin fredagskveld.

Årskavalkade

Den første ordinære uken i det nye året går mot slutten, og det kunne nesten vært på sin plass med en liten årskavalkade. Ja, det har jo kommet mye snø og sånn. Det hadde nok vært like interessant som årskavalkadene som blir sendt i romjulen, for skrekk og gru så kjedelig det er? Jeg mener, sportskavalkader, det bare må jo bli fryktelig. Sport er helt grusomt, bortsett fra croquet, selvfølgelig. Da kler man seg i det minste bra. Underholdningskavalkader er kanskje noe bedre, men i år så jeg bare bittelitt av TV 2s underholdsningsgjennomgang, og det var jo bare et ekstra langt God kveld, Norge, som jeg i utgansgpunktet synes er usjarmerende. Da er det vel bedre å lese Se og hør, så slipper man de grusomt unaturlige reporterne, i det minste? Nyhetskavalkader er minst like ille. Men nå synes jo jeg at nyhetssendinger som regel er ganske platte og selvfølgelige, i en tid de fleste vet om nyhetene før de blir sendt på fjernsyn, så derfor er det vel ikke overraskende at det blir langtekkelig å se et helt år med nyheter som i utgangspunktet var kjedelige.

Bidraget mitt til 2011s årskavalkade blir dette bildet fra igår, da jeg nesten døde av snø på vei til jobb. Overhodet ingen ender møttes, og det skjønner jeg godt.

Dagens mediekommentar. Felesjarmøren Alexander Rybak er klar for å delta på Let's Dance, den svenske varianten av Skal vi danse. Dette melder VG Nett. Mye tyder derfor på at Rybak har innsett sine begrensninger og endelig beveger seg ut av landet, mot nye jaktmarker. Tweeds ønsker lykke til.

Tweeds og superbloggerne

Det har vært mye fokus på blogging i det siste, særlig etter at Norges mest leste blogger, Voe, har erklært at hun slutter. Debatten går opp og ned om hvor mye man må tåle av negative kommentarer og mediepress når man velger å blogge, og rosabloggerne får passet sitt påskrevet for å kombinere forbilderollen med innholdsløst sminkeprat. Etter at jeg selv begynte med blogging er jeg egentlig blitt ganske overrasket over mangfoldet i bloggverdenen, og har i grunnen sans for veldig mange blogger, selv om jeg ikke leser så mange av dem. Voe er en jente på femten år, med modellutseende og artistkarriere. Jeg er en politisk konservativ mann på snart 32 år, i livsnyterens størrelse drøy regulær, eller som en bekjent en gang karakteriserte jakken min som - størrelse telt. Det er ikke mange likheter å spore, bortsett fra at vi begge har en nettside hvor vi legger ut tekst og bilder. Og det er stort sett dét mange bloggere har til felles, det er jo så utrolig mye forskjellig og rart der ute - noen skriver om bøker, andre om huset sitt, andre igjen skriver om ingenting. Jeg forstår kanskje ikke helt at det kan være behov for så mange såkalte rosablogger, men på den annen side er jeg helt utenfor målgruppen og behøver heller ikke å forstå det. Jeg ser ikke på de samme tv-programmene som de, så hvorfor skal jeg kritisere bloggformen de velger? Jeg synes heller ikke man er programforpliktet til å tåle mer mediepress eller dårlige kommentarer enn man faktisk gidder, og skulle en femtenåring velge å ikke blogge mer, må det være helt greit.

Jeg leser som sagt ikke så mange blogger. Dette har en sammenheng med personligheten min, jeg gidder nemlig nesten ikke å lese noe som helst, bortsett fra bøker, og selv når jeg leser avisen er det ofte morsommere å bare se på bildene. Seriøs type? Jeg følger allikevel bloggene til to unge jenter, og det er urettferdig å kalle dem for rosabloggere, for selv om de er blondiner i den rette alderen (for rosablogging vel å merke, jeg er jo veldig godt gift) så bærer ikke innholdet preg av et spesielt rosa livssyn. Akkurat som med aviser, så synes jeg ofte det er like morsomt å se på bloggbilder, men når det gjelder disse to leser jeg som oftest hele innlegget igjennom. Ingen av dem har hverken glede av eller behov for min anerkjennelse, men idag gir jeg den uansett, for det er jo så morsomt med flinke folk.

Linnéa Myhres blogg, Alt du vet er feil, får selv søndagsbloggene mine til å virke positive. Det er manko på skikkelig negative inspirasjonskilder i dette overpositive potetlandet vårt, så her bedrives det viktig samfunnsarbeid. Marie Brudevolds Supermarie er den andre blondinebloggen. Supermarie er i Luftforsvaret, og denne bloggen liker jeg svært godt. Den er til tider pokker så velskrevet (her ville jeg naturlig kommet med en banneord, men dét gjør man ikke offentlig og skriftlig om man er Høyre-mann) og bildene hennes får alle mine til å virke som de er tatt med en Iphone i forbifarten. Dessuten er hun fra Fredrikstad, så vi ville uansett ha måttet prate med hverandre om vi hadde møttes på charterferie. Da skulle jeg spandert en paraplydrink.

(Joda, alle bildene mine er tatt med en Iphone i forbifarten.)

I tillegg har vi alle politikkbloggene, som er så seriøse at de får min lyseblå blogg til å se ut som rene God kveld, Norge, og selvsagt må vi innom matbloggerne, hvor Vaffelhjerte er min absolutte favoritt.

Mitt oppe i denne vrimmelen av gode og mindre gode blogger er det altså plass til meg selv og Tweeds, og foreløpig har jeg ikke tenkt til å gi meg med det helt første. Ikke akkurat tynn, og ikke akkurat rosa, men klar til å levere så lenge mine ni faste lesere følger meg. Takk!

For dem som bare leser Tweeds for å se på bildene - vær så god. Her er jeg, nypomadert og påkledd, i full gang med favorittaktivitetene mat og drikke. Riktig god kveld.