Grønn glede

Før, da vi bodde i Oslo og bare hadde en liten balkong å lufte oss på, drømte jeg alltid om en have. En frodig og grønn oase, et fristed for tankene og et sted der man kunne nyte livet, og aller helst uten sko på. Jeg drømte meg vekk i haveprogrammer på fjernsynet, jeg gikk lange turer i Botanisk have, for leiligheten vi hadde lå like ved og jeg hadde ikke stort å drive med den gangen, utover å tenke på meg selv og haven jeg en gang kom til å få. Det var da jeg bestemte at botanikk skulle være en av mine hobbyer, og jeg meldte meg til og med inn i Botanisk haves venner, leste Palmebladet som var venneforeningens medlemsblad, og dro på Vårtreff en gang i året for å se på haveentusiaster og kjøpe nye planter til den lille balkongen vår. Vi kjøpte et tre på et av disse vårtreffene, et tempeltre som var en avlegger fra det 150 år gamle tempeltreet i Botanisk have og som stod i en potte og som skulle stå der til vi fant et sted å bo der treet også kunne bo. Det fikk så vidt plass på balkongen sammen med oss, vokste, fikk en ny potte og overvintret der på balkongen innpakket i strietøy og klarte seg helt fint. Det vokste mer, fikk enda en potte, en mye større denne gangen, og overvintret igjen, før det flyttet sammen med oss til Frogner og fikk en noe større balkong, og var på mange måter på vei oppover her i livet. Så en dag, da den tredje vinteren var over og vi hadde kjøpt hus og fått en have å sette treet i, da var treet plutselig dødt. For en konservativ sjel er dette ganske besnærende. Her har man kultivert tanken om å bringe med seg en liten del av en historie fra Tøyen via Frogner og helt til Fredrikstad, og så er historien død og alt som er igjen er en sørgelig liten pinne, livløs i en altfor stor potte. Dette er over tre år siden, og vi har ikke kjøpt noe nytt tempeltre. Vi har ikke engang vært på vårtreff, og Palmebladet eller haveprogrammer på fjernsyn er det stort sett ingen som ser på lenger. Botanikk er fremdeles en hobby, men kanskje mer på det teoretiske planet, og selv om jeg gleder meg hver vinter til tiden da jeg kan klippe gressplenen kommer, viste det seg at jeg er mer den type haveentusiast som sitter i den blå stolen min mens ugresset gror frodig omkring meg og kjøkkenhaven skriker etter oppmerksomhet. Naboen min spurte meg forleden dag om jeg ikke hadde annet å drive med enn å sitte i den stolen, og dessuten hadde hun nok lagt merke til at vi hadde vaskehjelp også.

I den store potten etter tempeltreet står nå en rød kløverplante. Det er kanskje ikke noe tempeltre fra Tøyen hovedgård, men den er pen og se på og dessuten ligger tempeltreets stamme begravet nede i jorden og gir kløverplanten næring og sikrer kontinuitet til neste generasjoners haveentusiaster. Så lever historien videre likevel.

Twitring fra Fredrikstads tak

Igår var jeg på min aller første tweet up, en type evenement hvor mer eller mindre aktive mennesker på Twitter møtes i det virkelige liv for en munter passiar, debatt eller kanskje for å ta et glass. Alle elementene var på plass igår, da vi samlet oss på Quality Hotels takterasse, med egen bartender dedikert til anledningen og solen strålende over Fredrikstad. Det var stort sett folk jeg kjente godt fra før, men et og annet nytt bekjentskap ble det, og neste tweet up kan så absolutt anbefales. Jeg hadde til og med stråhatt på, så staselig var det, selv om det blåste litt og min høydeskrekk på vegne av objekter gjorde at jeg var litt engstelig for at den skulle gå en ublid skjebne imøte på vei ned hotelltaket. Men heldigvis, ingen hatteliv gikk tapt. Hotellfolkene var forøvrig svært elskverdige som åpnet toppetasjen for oss, men de visste nok ikke helt hva det var snakk om og er antagelig ikke å finne på Twitter. De spurte nemlig en av deltagerne på vei inn om vi hadde bruk for passord, for de hadde hørt det skulle være et slags Internett-møte der. Alle var enige om at det hadde vært en hyggelig kveld.

Forholdismefascistene

Du har sikkert vært borti dem. Det selvutnevnte språkpolitiet som skriker opp over feil bruk av "i forhold til" og som iltert farer over Twitter eller Facebook eller avisspaltene med tiradene sine om dette sykdomstegnet i norsk språk, forholdismen. Idag skal vi nemlig ha språkspalte i Tweeds, for språk er viktig og spennende. Nå altså til den nye språkviruset. Joda, det er irriterende at politikere bruker uttrykket hele tiden og gjerne i hver setning eller kanskje til og med flere ganger i samme setning. Men ved å fokusere så ensidig på én betydning av ordet "forhold" oppnår forholdismefascistene det de egentlig selv vil til livs - forflatning av språket. Ja, det virker nesten litt fordummende at man skal sette seg så til de grader på baken når det kommer til å forstå et enkelt uttrykk i norsk språk, som om dette skulle være det eneste uttrykket med flere betydninger eller som noensinne har utviklet seg. Språket endrer seg over tid. Ord forandrer betydning, det forandrer til og med ofte skrivemåte og uttallese. Et forhold er ikke bare en sammenligning, det er betegner også en omstendighet. I forhold til kan bety sammenlignet med, men det kan også være en forenklet utgave av i forholdet til eller implisitt i mitt (eller noens) forhold til. Et skrekkeksempel fra en av representant for språkpolitiet lyder slik: "Det er vårt inntrykk at elevene på skolen er både høflige og dannede i forhold til lærerne.» Man kan selvsagt med vilje misforstå setningen og firkantet stå ved at i forhold til kun kan forstås komparativt, og at lærerne på denne merkelige skolen følgelig må være både udannede og uhøflige. Eller man kan erkjenne at språket utvikler seg og at det er snakk om forholdet lærer/elev, og at det er her det vesentlige skjer. I förholdandet till ville man sagt på svensk, og de ville sikkert sluppet unna med det også. Men ikke i Norge, nei der er vi så nøye på språk. Men at halvparten av forholdismefascistene bommer på de og dem, se det er visst ikke så nøye. Men det blir tema for en annen språkspalte.

Helt naturlig

Dersom man ofte undres over hvorfor det er krig i verden eller hvorvidt mennesket fødes godt eller ondt, har man trolig tilbragt lite tid i barnebursdager. Der kommer menneskets sanne natur som regel frem, og det er ofte ikke vakkert. Nå er de gjerne ganske sjarmerende én og én, barna. Heldigvis, kan man si, men det er altså gjerne først når de samler seg i flokk at man ser hva som virkelig bor i dem. Vi hadde barnebursdag idag. Jeg er han som sitter i en stol til venstre i bildet. Jeg passer på, om noen skulle lure på hva jeg driver med, og det er så ingenlunde så avlsappende som det ser ut. Blant annet måtte jeg holde overoppsyn med en gruppe barn som var satt i arbeid, av et annet barn, som fikk dem til å grave etter gull i sandkassen. Gullmyntene beholdt lederbarnet selv. Høres det kjent ut? Arbeidsbarna stortrivdes forøvrig. På fotballbanen var det heller ikke helt rent spill, det ble sågar levert inn klage på at noen angivelig hadde scoret to mål mens det egentlig var frispark. Bursdagsbarnet på sin side var svært fornøyd da alle hadde dratt så han kunne bygge legoen sin i fred.

Det er nok bra vi har noen år på å sosialisere oss før vi blir sendt ut i den virkelige verden.

Langsiktig planlegging

Ifjor etterlyste jeg cocktailparty på nasjonaldagen, og iløpet av et helt år er det altså ingen som har tatt tak i det og arrangert noe. Vil man på fest må man åpenbart ordne den selv. Igår ble det liten anledning til dét, selv om selve dagen overgikk det meste av cocktailselskaper. Jeg gikk i toget for første gang siden barneskolen, og det var selvsagt en svært hyggelig opplevelse. Uten at jeg tror særlig mange langs togruten hadde noen spesiell formeningen om hvem den lille delegasjonen av bystyrerepresentanter først i toget egentlig var. Men vi var i det minste pene å se på, i all beskjedenhet.

Neste 17. mai, som er en fredag, regner jeg med å bli invitert på cocktails klokken 20. Hansken er kastet.

Svøpt i et gjenskinn

Gratulerer med dagen, alle som én! Husk å unne deg det lille ekstra.

Den vanskelige kampen

Den oppmerksomme leser vet at jeg ikke er så glad i hverdager, og at jeg forsøker å hviske ut grensene mellom dem og helgedagene som best og så ofte jeg kan. Slik var det også igår, da jeg skulle innta middagen min på favoritt-thairestauranten sammen med noen politikervenner. Til min store skuffelse holdt den stengt, den er av uvisse årsaker alltid stengt på mandager kunne nettsiden fortelle, og dermed måtte jeg se langt etter det thailanske kjøkken for en stund og heller lete etter noe annet.

Vi mistet ikke motet av den grunn, i helgen åpnet nemlig et restauranthus her i byen med hele fem nye restauranter, og teorien til oss tre optimister var at et nyåpnet restauranthus nok måtte kunne duge på en helt vanlig mandag. Av de fem restaurantene valgte vi tapasrestauranten. Ikke at de ser forskjellige ut, alle sammen ligner de faktisk på den restauranten vi har vært vant til å gå til i flere år, noen hundre meter lenger nede i gaten. - Hvorfor forandre noe som fungerer, tenkte sikkert den kreative interiørarkitekten, vi smeller opp en kunstig peis til.

Restaurantbesøket var i tillegg ganske stusselig; i menyen, som vel må ha vært ny, siden de åpnet for noen dager siden, var det allerede strøket over flere retter de ikke lenger kunne tilby. Det de ikke hadde strøket over kunne de visst heller ikke levere, for ved minst tre anledninger måtte jeg bli tilbudt en annen rett som erstatning for noe de ikke hadde. Det er lett å gå tomt, sikkert. Kelnere var det imidlertid ingen mangel på, vi hadde faktisk tre forskjellige. Den ene snakket perfekt norsk, den andre snakket en mellomting av norsk og engesk og den tredje snakket utelukkende engelsk, og felles for dem alle var at ingen av dem evnet å servere hverken mat eller drikke i tide, før stipendiaten måtte gå. Han fikk dermed ingen drink før styremøtet sitt, stakkars, men det var kanskje like greit og dessuten skulle han ta igjen senere. 

Kelnerne visste heller ikke at de jobbet på samme bord; en kilde til forvirring for dem, men underholdning for oss andre, vel å merke etter at aperitifen var servert så vi fikk polert kantene litt. Alt dette generte selvsagt ikke kelnerne, som til tross for urent cocktailglass, misting av mat på gulvet, lang tidsbruk og manko i menyen likevel presenterte en høy regning ved slutten av taffelet. Det overrasket da heller ingen, noe skal vel betale for interiørarkitekten.

Nå skal det nevnes at vi er svært omgjengelige typer og humøret var på topp, så etter dette noe selsomme restaurantbesøket gikk vi videre for å prøve lykken andre steder i byen. Det var vellykket, sett fra et trivselsperspektiv, og da stipendiaten returnerte adskillige timer senere endte vi opp i det samme nyåpnede restauranthus, men da på en slags nattklubb. Der samtalte vi med velgerne våre og nøt mandagskvelden etter alle kunstens regler.

Og dermed ble det én hverdag mindre.