En stakkars detaljist

Når det nå har vært litt stille på Tweeds, er det utelukkende fordi det har vært noen hektiske dager i det siste. Det har som tidligere annonsert vært julegateåpning i Gamlebyen, og med det også adventscafé i Dunkejongaarden - huset der jeg til daglig jobber, og dette har selvsagt tatt en hel del tid. Ja, på fredag var det så vidt jeg fikk tid til å spise sen lunch med stipendiaten, men heldigvis fikk vi da presset i oss en gedigen juletallerken fra Major-Stuen. Vi har vært mange frivillige på kjøkkenet denne helgen; en svært sjarmerende samling mennesker har servert Oldemor Lindhjems medisterkaker, øl og vin og pølser og det ene med det andre, til stor glede for alle gjestene. Og gjestene, de var helt førsteklasses, man kunne virkelig se at her var det kremen av Fredrikstad som hadde tatt turen for å bli sett spisende og ivrig samtalende i Dunkejons stuer. Det er liksom litt fint det, forstår dere. Selv var jeg gjestgiver i prikkete forkle og tversover, en pengetellende storspiser som maste på kassapersonalet om mersalg av vin og øl. Det er tross alt der de store pengene ligger, og jeg er jo foreningens forretningsfører. Onde tunger kalte meg i smug for Bør Børson, men det tar jeg bare som et kompliment.

Bildet ovenfor er fra kvalitetskontrollen på torsdag, da både medisterkaker og genever ble behørig testet og godkjent.

Dille til besvær

Alle spiller Wordfeud om dagen. Dette Scrabble-aktige spillet man kan laste ned på såkalte smart-telefoner og spille mot kjente eller ukjente. Jeg sier Scrabble-aktig, for jeg har aldri spilt Scrabble før, heldigvis, får jeg nesten legge til. Men Wordfeud, det har jeg forsøkt. Nå er jeg i grunnen en litt utålmodig og hissig type når det gjelder spill, jeg blir veldig fort irritert om jeg ikke får det til og om jeg må tenke ekstra hardt. Derfor er jeg elendig i sjakk. Jeg får mavesår av Sudoku og helt alminnelig kryssord, og Wordfeud har vært irriterende fra dag én. Ikveld forsøkte jeg det igjen, faktisk i skrivende stund, og riktignok er det en fryd å spille mot en jeg kjenner fra før, for da kan man jo snakke med hverandre samtidig, men selve spillet stiller jeg meg i beste fall tvilende til. Man belønnes for eksempel svært lite for å tenke logisk og for å holde seg til eksisterende ord, ihvertfall ord som finnes i riksmålsordlisten. Mitt edle forsøk på "PR" ble for eksempel avvist, mens motspillerens "KJESK" derimot, ble behørig premiert. "LENDEN" passerte også, men "EU", nei det var fy-fy. Hvem har vel hørt om EU.

Jeg føler meg i grunnen hensatt til påskekrimmen på melkekartongen, der løsningen alltid viser seg å være helt absurd, noe man så ingenlunde har forutsetninger for å tenke seg frem til, men som man bare må gjette. Sånn, akkurat sånn er Wordfeud.

Dessuten taper jeg med over 130 poeng.

Om løsning af problemer

Jeg slo nettopp ihjel en flue med bystyrepapirene for 10. november. Den må ha blitt fristet av den åpne balkongdøren min, det har nok blitt veldig kaldt å være flue utendørs i november, men bystyrepapirene ble dens bane, tykk som bunken var. Fluens død minnet meg om Piet Heins utmerkede lille poème rundt samme tema:

Jeg sad og skrev og søgte svar
på de problemer, jeg nu har.
Da kom en flue til mit bord
og slog sig ned blandt mine ord
og tænkte på en fluemage...
og på en oversukret kage...
og på en solplet på en væg...
og på om lidt at lægge æg.
Dèr sad den i min fine skønskrift
og tænkte på sin sult og kønsdrift.
-- -- --
Jeg ramte fluen med et smæk,
og nu er dens problemer væk.

På det mer uproblematiske plan: Imorgen skal stipendiaten og jeg tradisjonen tro dele ut flyveblader med invitasjon til foreningen Gamle Fredrikstads årlige adventscafé, hvor vi skal servere Oldemor Lindhjems Medisterkaker til Gamlebyens besøkende, ihvertfall dem som tar turen innom Dunkejongaarden. Adventscaféen forøvrig tar resten av uken, idet det skal skrelles poteter til vår utmerkede potetstappe, stekes medisterkaker, handles inn til caféen og ikke minst gjøre huset presentabelt for storinnrykk. Det er mye som skal gjøres, vi virrer rundt som de reneste husmødre, men så er det også en svært hyggelig og dannet foreteelse da, til etterfølgelse for dere alle sammen. Dessuten gleder jeg meg til kvalitetssikringen - medisterkakene må selvsagt smakes til opptil flere ganger, og kanskje det til og med vanker en aldri så liten genever på kjøkkenet? Jeg er så glad for dét, som proprietær Figenschou sa.

Men nå venter Beate Grimsruds En dåre fri, som jeg begynte på igår.

The Imperfectionists

Igår kveld ble jeg ferdig med The Imperfectionists av Tom Rachman. Jeg begynte på den sist torsdag og har lest i den så ofte jeg har kunnet, og ikke vet jeg om det var det kontinentale ved den som tiltrakk meg, bokens handling utspiller seg i all hovedsak i Roma, eller om det var dens åpenbare velskrevethet, men alle tilfeller var den vanskelig å legge fra seg. Boken er bygget opp av kortere historier som også gjør det lettere å bli fristet til bare å lese én til før man gir seg for kvelden; historiene til 11 personer som alle har tilknytning til en internasjonal avis basert i Roma, grunnlagt av uvisse årsaker av en amerikansk forretningsmann på 1950-tallet. Nå er avisen på vei ned i det usikre, men hvem kan redde den? Utgiveren, hvis eneste befatning med avisen er at han lar hunden sin, den eneste i verden han virkelig forholder seg til, bruke den som spisebrikke? Eller redaktøren, som mener at internett er for nyheter det bilhorn er for musikk? Livet som nyhetsfolk i en fremmed storby skildres gjennom de 11 forskjellige skjebnene. For skjebner er det virkelig snakk om, og enkelte steder var det vondt å lese. Og etterhvert tegner det seg et bilde av også avisens historie opp igjennom de siste 50 årene.

Lett språk, deilige beskrivelser og interessante personskildringer med tidvis ganske sørgelige undertoner. Slik vil jeg på legfolks vis karakterisere The Imperfectionists. Og jeg vil anbefale den for dere alle.

Kafferaffle

På jobben pleier det alltid å være nedtur om man tilfeldigvis er den personen som trykker på kaffekannen og bare får en sprut med en hel masse luft i koppen. Da må man nemlig sette på mer, og hvem liker vel det?

Men nå har vi funnet løsningen: Kafferaffle! Den som nå får sprutluften i koppen og setter på ny kaffe, får en strek på kafferafflelappen på veggen, og hver strek representerer en innsats i et lotteri. Hva man kan vinne har vi ikke engang bestemt ennå, men det blir sikkert noe skikkelig fint.

Vi er alle svært ivrige på å sette på ny kaffe om dagen.

I stipendiatens dukkehus

Jeg har et lite knippe svært gode venner, og den lille gjengen vår forsøker etter beste evne å møtes noen ganger i året for å spise middag sammen og ha en hyggelig kveld. Igår var det selveste stipendiaten som åpnet hjemmet sitt, Et dukkehjem, som jeg kaller det, fordi han nærmest konsekvent har innredet leiligheten sin i 1890-tallsstil. Det er som man liksom venter på at Nora skal komme tilbake, skjønt noe kvinnemennske har jeg ikke sett der inne på en stund.

Disse omgivelsene passer i grunnen oss fire hurraguttene svært godt, konservative som vi vel må sies å være, og blant gamle møbler, tunge bøker og med klassisk musikk strømmende ut av høytalerne var stemingen naturlig nok på topp hele kvelden igjennom. Stipendiaten serverte pinnekjøtt, men ikke før alle hadde smakt på en liten forrett bestående av syltelabber og sennep. Det var en eiendommelig opplevelse, men slett ikke vondt, og med øl og dram og dessuten pinnekjøtt nært forestående, gikk det vel egentlig ganske bra. Hovedretten, altså pinnekjøttet, smakte helt utsøkt. Det er nesten bedre å spise pinnekjøtt nå enn i julen, for da er man allerede ganske lei. Hjemme har vi det alltid på første nyttårsdag, alle søndagers mor, og da er jeg som kjent både deprimert og matlei og ganske ute av stand til å nyte denslags.

Igår derimot, møtte jeg opp så glad og fornøyd at min kone nesten trodde jeg skulle på damebesøk. Stipendiaten og jeg tok vår første gin & tonic før klokken 17.30, og vi var i det hele tatt en riktig så lystig gjeng da vi avsluttet, etter å ha spist og drukket i tilsvarende en lovregulert norsk arbeidsdag.

Oppsummeringsvis: Det ble en svært rolig søndag.

Kulturell ubeskjedenhet

I programposten "Småkulturelle nyheter fra Tweeds" kan jeg nevne at jeg igår kveld begynte på en ny bok - The Imperfectionists av Tom Rachman. Boken består av historiene til 11 av bokens karakterer, som alle på sine måter er knyttet til en internasjonal, engelskspråklig avis med hovedkontor i Roma, som dermed på en måte blir bokens sentrum. Dette understrekes av at man mellom hver historie også får et kort innblikk i avisens historie opp igjennom de siste 50 årene. Min foreløpige konklusjon er at jeg liker den veldig godt. Hver historie er usentimentalt og lett fortalt, samtidig som menneskene som er beskrevet har noe trist og til dels kanskje til og med ødelagt ved seg. Jeg gleder meg ihvertfall til resten, og det er som regel et godt tegn.

I samme programpost må også nevnes min nyervervelse på kunstfronten, et aldri så lite kunstverk med Gamlebyens mellomport som motiv. Dette er så og si mitt diplom for å ha støttet foreningen Digitalt Personvern, for vedkommende jeg kjøpte bildet av ville at pengene skulle gå til dette gode formålet. Så kan man selvsagt spørre seg om det er jeg eller selgeren som egentlig støtter, men hvem stiller da slike spørsmål? Personlig ser jeg på bildet som diplom for et stykke vel utført samfunnsarbeid.

Riktig god fredag!