Gi lys til nettets mørke kroker

I kjølvannet av terrorangrepet i Oslo og på Utøya blir det reist et vanskelig spørsmål:

Er det like ille å mene som å gjøre? 

Debatten går friskt, både i avisspaltene, på fjernsynsskjermene og i de sosiale medier. Har politiske partier et ansvar, med sin retorikk og sine holdninger, for at ekstreme synspunkter får grobunn og at enkelte griper til handling, eller må holdninger og gjerninger holdes adskilt? Jeg vet ikke. Men jeg vet at gjerninger følger holdninger, og aldri motsatt. Dersom vi, fremfor å se på hva hva vi kunne ha gjort, heller skal se på hva vi kan gjøre fremover, tror jeg et viktig sted å begynne er å kaste lys på menneskers holdninger, og dette kan vi gjøre gjennom debatt.

Dagens Næringlivs Dagens IT har idag en artikkel som handler om "nettets mørke kroker", og nødvendigheten av at flere deltar i ekstreme debatter. Disse debattene finner vi først og fremst på nettet, på spesielle debattfora, men også hos de større nettavisene. Innleggene er ofte tøffe og usaklige, og som det hevdes i artikkelen; "debattklimaet" oppleves ikke som godt. Dette kan nok også være årsaken til at samfunnsdebattanter med mer moderate holdinger, de siste årene (etter en optimistisk start) har kviet seg for å ta debatten, og vi stempler heller meningsmotstanderne våre som gærninger og lar dem holde på i fred. Den tiden håper jeg er over. Vi kan ikke lenger akseptere at ekstreme holdninger får stå umotsagt, i hvilken retning de enn går - vi må gidde å fronte hva vi mener, vi må ta oss bryet med å fortelle noen andre at vedkommende, med respekt å melde, etter vår mening er på bærtur.

En venninne deltok ifjor høst på "Aksjon Besserwisser", en slags laiv/flashmobhendelse hvor deltagerne med "rasjonelle argumenter, høflighet, et snev av logikk og til og med research av egne innlegg", inntok Debattsentralen hos aftenposten.no.  Denne aksjonen bør utvides til å gjelde oss alle, hele tiden. Ikke som eksperiment og for interessens skyld, men fordi vi bør være aktive i samfunnsdebatten der den skjer, også den delen av samfunnsdebatten vi synes er mer ubehagelig, og som virkelig speiler meninger som er urovekkende forskjellig fra våre egne. Ja, kanskje spesielt der. Kanskje kan vi ikke overbevise noen, men vi kan muligens være med på å så tvil om hvorvidt visse holdninger er usunne og "unormale". Og hvem vet, kanskje tvilen blir sådd hos én hvis holdninger en dag skulle omgjøres til gjerninger.

Troll sprekker i lys, heter det seg. Det gjenstår å se.

Helt svarte dager

Idag er det vanskelig å skrive. Alle ord virker bare platte og selvfølgelige, og ingen av dem synes  tilstrekkelige til å beskrive den følelsen man sitter igjen med etter igår og idag morges. Alt er feil. Og det selv om jeg ikke er direkte involvert, selv om jeg ikke var der, selv om jeg var trygg. Jeg skriver ofte om å nyte livet. Ikke alltid for noen annen grunn enn nytelsen selv - det ligger ikke alltid en filosofi bak om å gripe hver dag eller ta vare på livet fordi det er kort. Men egentlig gjør det ingen forskjell. Livet er kort. Livet er heller ikke nytelse, nytelsen må man bidra med selv ved å unne seg ting som gjør at man føler seg bedre i en hverdag som noen ganger er lys og andre ganger grå. Og på dager som idag, helt svarte dager, må man kanskje bare vente til det blir lysere av seg selv. For det blir det.

Det er ikke så lett å nyte livet på en dag som idag. Men det er en dag det er lett å kjenne at man er glad for at man lever.

Konturer av fordums storhet

Det er ingen tvil om at det gamle hotellet på Hankø fremdeles har et historisk sus over seg. Med historie helt tilbake til 1870-årene er det heller ikke så rart - det gamle kurbadet var eksklusivt og  moderne, og et sted der både plankeadel og annen adel tok turen for å puste inn ren sjøluft og for å ta sine helsebringende bad. Selv kong Oscar II besøkte hotellet hele tre ganger, og da skulle det vel bare mangle om slikt ikke setter seg i veggene. Problemet til Hankø Fjordhotell og Spa anno 2011 er at det kun er i veggene det fremdeles sitter.

De utenlandske sesongarbeiderne som finnes overalt, evner ikke ved sitt vesen å formidle eleganse eller gammel storhet; de aner ingenting om stedet og kunne ikke redegjort for seg om det hadde visst det. Husene bar heller ikke preg av å ha vært nevneverdig pusset opp siden 1990-tallet, og vi har hele tiden en følelse av å balansere på den fine linjen mellom "slitt charme" og "usjarmerende slitt", og av og til - som når det renner vann fra toalettet eller når man i et spa finner "trykk-på-knappen-for-å-få-vann-i ti-sekunder"-dusjer eller når boblebadet er i ustand, faller man ned på sistnevnte kategori.

Maten, derimot, var helt utmerket. Og om fordums storhet bare kunne anes på hotellet, var det godt synlig ellers på øya. På vår spasertur passerte vi flere tennisbaner, en liten båthavn og mange velstelte haver, og de gamle sommervillaer i tre, med engelskspråklige navn og utsikt over havet, pene gangveier til strendene og ikke minst "badehuset" på sjarmerende Trouville Bad (som vist på bildet) vitner om at Hankø fremdeles evner å ta vare på sine fornemme sommergjester.

Vi trenger altså bare en villa.

Fra svensk storbyidyll til norsk skjærgårdsperle

Vel tilbake i Norge venter et nytt hotellopphold, denne gangen i mitt eget nærområde - Hankø Fjordhotell. Helt siden forrige århundre har millionærer og adelsmenn nydt late sommerdager på den lille plassen utenfor Fredrikstad, og selv om dannelsesnivået og adelskapet har falt betraktelig siden den gang, er det fremdeles en perle i den norske skjærgården. Jeg har aldri sovet over der før, og ser frem til å nyte deilig mat, passelige mengder med drikke og ikke minst spaavdelingen.

Det blir en kjærkommen forandring etter kjøreturen fra Stockholm.

Blant Rosendals trær

Da vi bodde i Oslo var Botanisk have min favorittpark. Med utgangspunkt i haven til Tøyen hovedgård strekker den lille oasen seg utover og inneholder både åpne gressplener, fruktlunder og en liten fjellhave, med sildrende vann og fremmede blomster.

Hadde jeg bodd i Stockholm, ville havene rundt Rosendals slott fylt den samme funksjonen. Her samler folk seg på plenene eller på de mange små trebordene under trærne, her kan man kjøpe planter, og sultne familier, kjærestepar eller enslige filosofer kan velge blant de nydeligste bakverk. Småkaker, hjemmelagede større kaker eller smørbrød - alt kan den lille caféen ved siden av drivhusene tilby. Her kan Norge igjen lære av svenskene, der Tøyen hovedgårds "kafé" drives av universitetets kantiner og serverer kaffe fra pappkrus, finnes det på Rosendals er vertshus som serverer velsmakende varmretter og vin.

På Onsøy ligger en gammel herregård med en stolt historie, og vansmekter stort sett i fred. Kanskje ledelsen ved Fredrikstad Museum skal ta en studietur?

Så lunka vi så småningom

Været er deilig, solen skinner og det er varmt. Vi tok ferjen over til Djurgården, hvor Grøna Lund har noe å tilby for hele familien - radiobiler og karuseller til barna og hvilesteder med ølskjenking til far. Ikke nok med det, de hadde også en velutstyrt restaurant som serverte spareribs med hotsauce og pommes frites samt en svært vederkvegende Jack Daniel's. I skrivende stund nytes solen på en benk ved Skansen, sammen med en liten cubaner. En cigar altså, ikke en virkelig cubaner, av dem kjenner jeg så altfor få. Midt i Bellmann-land slutter jeg meg til sangteksten:

"Tycker du att graven är för djup,
nå, välan så tag dig då en sup,
tag dig sen dito en, dito två, dito tre,
så dör du nöjdare!"

På plass i Stockholm

Da vi endelig kom frem til Stockholm var det lett regnvær og sol om hverandre, varmt i luften og fullt av liv i gatene - en velkommen avveksling fra stille og regntunge gater i Fredrikstad. Etter å ha sjekket inn gikk fireåringen og jeg på The Bishops Arms, en engelsk pub i St. Eriksgatan, hvor vi fikk en skikkelig herreprat over en eplejuice. Middagen ble inntatt på en liten italiensk restaurant litt lenger oppe i gaten, hvor vi fikk prosciutto e melone og for min del en deilig spaghetti med scampi.

På vei inn til Stockholm så jeg forøvrig et skilt med reklame for leiligheter på et lite tettsted på utsiden av byen, med den idylliske teksten, "Ursvik. Två minuter til blåbären, 10 min til Stureplan". En forretningsmann jeg traff i et bryllup en gang sa det på en litt annen måte om Oslo, hvor han var stolt 10. generasjonsborger; "Det er femten minutter med trikken den ene veien for å gå på jakt, og femten minutter den andre veien for å gå på horehus."

Folk er forskjellige sånn.