Snør det i Paris idag?

 

Det snør. Jeg skulle gjerne ha fortrengt det, dersom det ikke var slik at jeg skulle være uteskuespiller idag, men det er lov å håpe at det gir seg innen den tid. Hvis ikke, mine venner, dør jeg.

Det er i tider som dette man skal trekke frem gode minner. Og siden jeg var i Paris for ikke så lenge siden, er det mest nærliggende å mane frem noen tanker derfra. Bildet ovenfor er fra Paris-turen; vi gikk rundt i Paris' gater og fikk plutselig øye på dette sjarmerende språklige misfosteret i et restaurantvindu. Man skulle nesten tro man kunne finne et bedre fransk navn på skrei enn...skrei? Men la gå, det er ikke mitt bord, jeg er bare fotografen her. Stipendiaten og jeg vandret rundt for å finne noen bilder jeg kunne henge opp på kontoret hjemme, gjerne noe gammelt, og slikt er det gjerne endel av i Paris, spesielt i bodene nede ved Seinen. Man blir sliten av å gå slik og være kulturell, så titt og ofte fant vi et aldri så lite skjenkested som gav oss det påfyll og den inspirasjon vi trengte for å fortsette ferden, og bildet nedenfor er nettopp fra et av disse, et ganske folksomt lokale som serverte den nydeligste calvados.

Eia var vi der.

Fremtiden i boks

ENDELIG skjer det ting i livet mitt. Jeg fikk nettopp en e-post som virker ganske lovende:

Kvitter ( en noe merkelig måte å hilse på, men la gå)
Jeg har en gjensidig forretning forslaget av gjensidig interesse å dele med deg; det innebærer overføring av en stor sum penger. Jeg fikk referanse i min leting etter noen som passer mine foreslåtte forretningssamarbeid. Hvis du er interessert i å jobbe med meg kontakt meg via min privat e-post (peter.wong@w.cn) for nærmere informasjon.

Ditt tidligst svar på dette brevet vil bli verdsatt.

Best Regard,

Mr.Peter Wong Tung Shun
Hang Seng Bank Ltd

Jada, så nå går det fremover.

Sporveisidyll bak vollene

Idag skal jeg komme med et aldri så lite Fredrikstad-tips her på Tweeds. Jeg var nemlig på besøk hos Gamlebyen Modelljernbanesenter igår, en sjarmerende liten togbane som snor seg rundt inne i en av Gamlebyens gårder. Og når jeg sier liten, så er det selve toget som er lite, togbanen i seg selv er imponerende stor; hele 2,9 kilometer med skinner har de fått plass til i det relativt lille huset. I tillegg er det veier, hvor biler kjører på tilsynelatende mirakuløst vis, uten skinner. Og det kommer mer! Iløpet av året skal en hel modell av Gamlebyen stå klar, og det skal bli liv i den lille byen togene kjører omkring i. Nedenfor ser dere for eksempel en liten begravelse, i seg selv kanskje trist, men når kirken ved siden av etterhvert spiller "O, bli hos meg" med kirkeorgel og to trompeter, samtidig som kisten går opp og ned av bakken, ja da blir det liksom litt trivelig-trist, spør du meg. Og oppe i heien driver et par og kopulerer, mens busser kjører forbi og veiarbeid pågår. Hørte jeg noen si at togentusiaster er kjedelige?

Kom og opplev selv.

Korrigeringer

Igår begynte jeg på nytt å beskjære epletreet. Jeg fikk låne stige og sag av min noe mer praktiske nabo, som for noen dager siden gikk foran med et godt eksempel og beskar begge sine trær. Jeg forsøkte meg som nevnt på en teleskopsaks her om dagen, uten særlig hell, men i det minste trygt nede på bakken. Igår fant jeg meg selv i elevert tilstand ca. to meter over bakken, instruksjonsmessig sagende på "alt som peker oppover". Javel, dette skal jeg klare. Jeg tok for meg to hovedgrener, og jobben var faktisk ikke så gal, høyden til tross. For de detaljorienterte henstiller jeg oppmerksomheten mot bildet ovenfor, og til området der stigen hviler. Nå skal jeg ikke si at det ikke var tungt, saging er ikke det armene mine primært brukes til, men det gikk forholdsvis bra. Jeg gav meg etter en stund, for man må liksom spre litt på gleden utover uken, synes jeg, når man først er hobbygartner. Hobbyen min har vært forholdsvis teoretisk i det siste, derfor er det jo godt å få noe å henge fingrene i? Dermed tok jeg en liten pause, som varer frem til onsdag. Da bærer opp i trærne igjen, med nytt pågangsmot.

Etter strabasene belønnet jeg meg selv med en aldri så liten coretto, den utmerkede idé å korrigere espressoen sin med en liten skvett brennevin, her til lands bedre kjent under det noe mer uraffinerte navnet kaffedokter. Jeg sier coretto, for såpass er espressomaskinen verdt at man kan koste på seg litt finere språk.

Uansett, dagen er igang. La den bli god!

Tweeds utrolige reise - en tretrinnsrakett

Tweeds facebookside passerte igår 100 likere, og siden jeg liksom er forfatteren bak bloggen og det hele, la jeg ut en liten statusoppdatering i anledning dette. Jeg skrev ganske nøyaktig hva det gjaldt, og la til: Det har vært en utrolig reise. Det siste med en litt ironisk undertone, i og med at 100 likere på Facebook tross alt ikke så mange, det er mer et pent og rundt tall, liksom. Da blir det litt morsomt å tulle med de få leserne mine, tenkte jeg. Men ingen glede over min ironiske kommentar var å spore, jeg er antagelig en såpass alvorlig og seriøs person at folk flest tar det jeg sier alvorlig. For da jeg kom på jobben idag fikk jeg ganske fort beskjed fra reklamebyrået ved siden av at man ikke kan si en utrolig reise. Det er faktisk litt teit, og skal man være ærlig, ikke bare litt teit heller. Det er akkurat som å bruke ordene paradigmeskifte og tretrinnsrakett hyppig, det er rett og slett ikke kult. Om man da ikke snakker om et virkelig paradigmeskifte, selvsagt, men hvor kult er dét, liksom.

Jeg beklager at ironien ikke kom frem. Jeg skal skjerpe meg neste gang.

Mandagsbarnet våkner

Mandagen er igang og solen skinner. Det er alltid deilig med mandag, synes jeg, ihvertfall nesten alltid, siden jeg har et litt anstrengt forhold til søndager. Idag skal jeg jo også sykle på jobben med min nye sykkel, så alt ligger til rette for en god morgen.

Jeg skal foreslå en blogg idag også. Siden jeg leser så få blogger må jeg liksom sørge for å fremme dem jeg faktisk leser, synes jeg. Idag er det Bokmerker.org, en litteraturblogg. Bra artikler om bøker, såvidt jeg kan skjønne, med unge mennesker som skriver. Anbefales!

God mandag sålenge.

Ubrukelige søndager

Søndager er drittdager, slik har det alltid vært og slik kommer det alltid til å bli. Ihvertfall i mitt liv. Grå, deprimerende dager, om solen skinner aldri så mye. Idag gjorde den heller ikke det, men siden jeg har noenogtyve års erfaring med søndagsdepresjon, håpet jeg heller ikke på noe.

Middagen ble inntatt hos min far, som serverte indrefilet av svin med ratatouille og stekte poteter, et absolutt lyspunkt i en ellers deprimerende typisk søndag. Jeg fikk også med meg en slags teleskopsaks til å beskjære epletreet med mens man selv står på bakken, jeg lider jo av høydeskrekk, en djevelsk innretning som ikke dugde til noe; for hver tykke gren som ble klippet, og tykke grener er det mange av, måtte jeg fysisk bende opp saksen som hadde satt seg fast. Siden idiotsaken er to meter lang, var det litt av en jobb å manøvrere det hele, og tilslutt gikk jeg bare inn. Jeg holdt på i minst femten minutter. Noen får komme med en gardintrapp og ordentlig verktøy, ellers blir ikke så mye som en gren beskåret her i gården.

Pfft.

Jeg trenger en gin tonic.